thumb|right|Marie-Thérèse-Charlotte av FrankrikeMaleri av Antoine-Jean Gros Marie Thérèse Charlotte de France (født 19. desember 1778, død 19. oktober 1851) var eldste datter av Ludvig XVI av Frankrike og Marie Antoinette av Frankrike. Marie Thérèse ble gitt den tradisjonelle tittelen Madame Royale ved fødselen.
Hun ble gift med sin fetter, Ludvig XIX av Frankrike, dauphin (arveprins) av Frankrike og hertug av Angoulême. Straks hun ble gift tok hun sin ektemanns tittel og ble kjent som hertuginne av Angoulême. Hun ble dauphine av Frankrike i forbindelse med sin svigerfars tiltredelse til Frankrikes trone i 1824 og var dronning i tyve minutter i 1830 – fra den tiden hennes svigerfar signerte dokumentet om abdikasjon og den tiden hennes ektemann, motvillig, signerte det samme dokumentet, tyve minutter senere.
Biografi right|thumb|Marie Thérèse som barn, maleri av Adolf Ulrich Wertmüller fra 1784. Marie Thérèse Charlotte ble født i Versailles, første barn og eldste datter av Ludvig XVI av Frankrike og Marie-Antoinette av Østerrike, konge og dronning av Frankrike. Etter bortimot syv år med forventning, var det stor nysgjerrighet og spenning knyttet til det kongelige svangerskapet. Da tiden var inne, var det tradisjon ved Versailles at dronningen fødte med både den kongelige familie og hele hoffet til stede. Etter en særdeles vanskelig fødsel 19. desember 1778, hvor dronningen bokstavelig besvimte fra kvelning og blødning, ble Madame Royale født. Dronningen soverom var fylt opp med tilskuere, og legen som støttet henne skal angivelig ha vært årsak til blødningen ved et uhell. Som resultat av denne opprivende opplevelsen bannlyste kongen og dronningen de fleste i hoffet fra å være til stede ved dronningens senere fødsler.
Selv om kongen antagelig var skuffet over en prinsesse framfor en mannlig tronarving, skal dronningen ha tatt imot sin datter med glede:
«Stakkars lille ting; du er ikke hva de forventet, men vi elsker deg uansett. En sønn ville ha tilhørt staten; du skal være min, og skal få all min omsorg; du skal dele min glede og dempe min sorg.»
Prinsessen ble oppkalt etter dronningens mor, den østerrikske keiserinne Maria Theresa. Som eldste datter av kongen fikk hun tittelen Madame Royale. Morens kjælenavn på henne var Mousseline.Castelot, André: Madame Royale, Librairie Académique Perrin, Paris, 1962, kapittel «Mousseline la sérieuse», s. 13, (fransk)
Madame Royales husholdning var ledet av hennes guvernante princesse de Guéméné, som senere ble tvunget til å gå av på grunn av en skandale som involverte hennes ektemanns gjeld. Madame Royale ble deretter tatt hånd om av en av dronningens nærmeste venninner, hertuginne de Polignac. Ludvig XVI var en hengiven far som skjemte bort datteren, og ga henne alt hun ønsket seg. Marie-Thérèse satte større pris på ham enn sin mor, som var strengere og bestemt på at datteren ikke skulle vokse opp og bli like hovmodig som kongens ugifte tanter. Hun inviterte ofte barn fra lavere klasser for å spise med henne, og oppmuntret henne til å gi lekene sine til fattige barn.
I kontrast til sitt rykte som en materialistisk dronning som overså de fattiges behov, forsøkte Marie Antoinette flere ganger å belære sin datter om andres lidelser. Marie-Thérèse fikk senere to brødre, Louis Joseph Xavier François i 1781 og Ludvig-Karl i 1785, og en yngre søster, Sophie-Hélène-Béatrix i 1786.
Livet under den franske revolusjon Mens Marie-Thérèse vokste opp utviklet kreftene som førte til den franske revolusjonen. Sosial misnøye blandet med et forkrøplet statsbudsjett førte til utbrudd av raseri mot monarkiet. Ved 1789 bevegde Frankrike seg mot opprør som et resultat av konkursen som fulgte landets støtte til den amerikanske revolusjon og de høye prisene på matvarer grunnet tørken, alt dette ble forstørret og overdrevet av propaganda hvor det felles målet for hån og latterliggjørelse var dronning Marie Antoinette.
Etterhvert som angrepene på dronningen vokste i styrke dalte monarkiets popularitet. Ved hoffet i Versailles var sjalusi og fremmedhat de viktigste grunnene til krenkelsene og raseriet overfor dronningen. Hennes upopularitet var delt av mektige medlemmer av hoffet, inkludert hertugen av Orléans, førte til trykking og spredning av grove pamfletter som anklaget dronningen for en rekke av seksuelle avskyeligheter foruten å var ansvarlig for presse Frankrike mot finansielt ruin. Mens det i dag er generell enighet om at dronningens oppførsel gjorde lite til å fremme en slik fiendskap var den skaden som disse pamflettene påførte monarkiet en katalysator for de hendelser som kom.
Den politiske forverringen hadde derimot liten innflytelse på Marie-Thérèse. Langt mer alvorlig var den tragedie som da hennes yngste søster Sophie døde i 1787. Dette dødsfallet ble fulgt to år senere av dauphin, Ludvig-Karl, som døde av lungetuberkulose på høyden av den politiske krisen i juni 1789.
Forflyttet til Tuileriene Da Bastillen ble stormet av en bevæpnet mobb den 14. juli 1789 nådde den spente situasjonen sitt kritiske klimaks. Den unge prinsessens liv begynte å bli påvirket da flere medlemmer av den kongelige husholdning ble sent utenlands for sin egen sikkerhets skyld. Marie-Thérèses onkel, comte d'Artois, emigrerte på ordre av Ludvig XVI. Grunnet hennes mor upopularitet var de som var assosiert med henne også ansett for å være i fare. Dette omfettet også Marie-Thérèses guvernante, hertuginne de Polignac, som dro til Sveits for å slippe unna et mulig attentat.
Hertuginne de Polignac ble erstattet av den strenge markise de Tourzel. Dennes datter skulle derimot bli en livslang venninne av prinsessen.
Den 5. oktober marsjerte arbeiderkvinner i Paris inn i palasset med den hensikt å ta fra den maten som man mente måtte være lagret ved Versailles. Mens den kongelige familie ikke ble skadet omringet menneskemassen palasset og forlangte at kongen og den kongelige familie flyttet til Paris. Underlegen og usikker på hærens lojalitet og redd for vold om han nektet, aksepterte kongen. Marie-Thérèse og familien ble tatt med til palasset i Tuileriene.
Da den politiske situasjonen forverret seg ytterligere ble kongen og dronningen stadig mer redd for at deres liv var i fare. De gikk med på fluktplaner organisert ved hjelp av grev Axel von Fersen, og håpet å kunne nå fram til det nordøstlige festningen i Montmédy som var en sikker borg for rojalistene. Deres forsøk på å rømme fra Paris ble stoppet i Varennes hvor de ble arrestert og eskortert tilbake til hovedstaden.
Fengslet thumb|Ludvig XVI av Frankrike ved Tour du Temple, maleri av Jean-François Garneray (1755–1837). Den 10. august 1792, etter at den kongelige familie hadde tilflukt i den lovgivende forsamling, ble monarkiet forbudt og hele familien fengslet i Tour du Temple, levningene av tidligere borg fra middelalderen. Den 21. januar 1793 ble kongen henrettet med giljotin. Hans død var et sjokk for hele familien.
Om kvelden den 3. juli 1793ib. Castelot, kapittel «L'orpheline du Temple», s. 88. kom vakter inn i familiens leilighet og tok med tvang Marie-Thérèses yngre bror Ludvig-Karl, som for rojalistene var kong Ludvig XVII av Frankrike. Etterlatt i leiligheten var Marie Antoinette, Marie-Thérèse og Ludvig XVIs yngste søster Madame Élisabeth. Det lille barnet ble torturert og tvunget til vitne mot sin mor, søster og tante, og anklaget også moren for incest. Da Marie Antoinette ble ført bort i begynnelsen av august var Marie Thérèse etterlatt kun i omsorgen til tanten Élisabeth.
Marie Antoinettes død right|thumb|Marie-Antoinette like før guilliotineringen. Kunstneren Jacques-Louis David rakk å lage denne krokien
Den 1. august 1793 ble Marie Antoinette tatt med til fengselet i Conciergerie og ført for retten, anklaget for forræderi og incest med sin sønn. Mens det var ingen bevis for å støtte den sistnevnte anklagen er det velkjent at dronningen brevvekslet med utenlandske makter, som også var hennes egne slektninger. Hun ble uansett funnet skyldig og henrettet av Charles Henri Sanson, den tidligere kongelige bøddel, den 16. oktober. Om kvelden den 9. mai 1794 ble Élisabeth tatt fra fangenskapet og henrettet den påfølgende dagen. Marie-Thérèse Charlotte var den eneste igjen av familien og som overlevde det som ble kalt for skrekkregimet.
I løpet av resten av hennes fengsling i tårnet i Tour du Temple fikk Marie-Thérèse aldri vite hva som hadde skjedd med hennes familie. Det eneste hun viste var at hennes far var død. De følgende ordene var risset inn i muren i hennes rom i tårnet:
«Marie-Thérèse er den mest ulykkelige i verden. Hun kan ikke få vite noe om sin mor, heller ikke bli forent med henne, skjønt hun har bedt om det tusenvis av ganger. Lev, min gde mor! Som jeg elsker mye, men som jeg ikke får høre noe tidender om. Å min far! Vokt over meg fra himmelen over, livet var så grusom mot henne. Å min Gud! Tilgi de som har drept min familie.»Marie-Thérèse-Charlotte est la plus malheureuse personne du monde. Elle ne peut obtenir de savoir des nouvelles de sa mère, pas même d'être réunie à elle quoiqu'elle l'ait demandé mille fois. Vive ma bonne mère que j'aime bien et dont je ne peux savoir des nouvelles. Ô mon père, veillez sur moi du haut du Ciel. Ô mon Dieu, pardonnez à ceux qui ont fait souffrir mes parents.
Den 11. mai besøkte Maximilien Robespierre den unge piken i fengselet, men det er ingen nedtegnelse av samtalen. Det var kun da skrekkregimet var over at Marie-Thérèse fikk lov til å forlate Frankrike. Hun ble frigitt den 18. desember 1795, strakt før hennes 17. fødselsdag,ib. Castelot, kapittel «L'Orpheline du Temple», s. 110-111. og hun ble fraktet til Wien, hovedstaden til sin fetter, den tysk-romerske keiser Frans II, foruten også hennes mors fødeby. Hun kom til Wien den 9. januar 1796 om kvelden, 22 dager etter at hun slapp ut av fengselet.ib. Castelot, kapittel «La Princesse invisible», s. 126.
Livet som émigrée thumb|Marie-Thérèse som ung flyktning i Wien i 1795, kort tid etter at hun reiste fra det revolusjonære Frankrike.Maleri av Heinrich Friedrich Füger Noe senere reiste Marie-Thérèse fra Wien og da til Mitau i Kurland (i dag Jelgava i Latvia) hvor hennes fars eldste overlevende bror, comte de Provence, levde som gjest hos tsar Paul I av Russland. Han hadde erklært seg selv som konge av Frankrike som Ludvig XVIII av Frankrike etter at Marie-Thérèses bror var død. Da han selv ikke hadde noen egne (legitime) barn, ønsket han at hans niese Marie-Thérèse giftet seg med hans nevø og hennes fetter, Louis-Antoine, hertug av Angoulême, som da ville bli den eventuelle arvingen til Frankrikes trone. Marie-Thérèse aksepterte uten spørsmål, lykkelig over å kunne tilhøre en familie igjen.
Louis-Antoine var en sky og stammende ung mann. Hans far, comte d'Artois, som betraktet sin sønn som en større forlegenhet, forsøkte å overtale Louis-Antoine fra å inngå ekteskapet. Bryllupet fant uansett sted den 10. juni 1799 ved Jelgavapalasset i dagens Latvia. Ekteparet forble barnløse.
I Storbritannia Den kongelige familie flyttet til Storbritannia hvor de bosatte seg i Hartwell House i Buckinghamshire. Marie Thérèses svigerfar, comte d'Artois, tilbrakte det meste av sin tid Edinburgh hvor han hadde leiligheter i Holyrood House.
De lange årene i landflyktighet tok slutt da Napoléon Bonaparte abdiserte i 1814, og den første gjenreising av Huset Bourbon skjedde da comte de Provence overtok den franske trone som Ludvig XVIII av Frankrike, 21 år siden hans bror Ludvig XVI ble henrettet.
Gjenreisingen av Huset Bourbon Ludvig XVIII forsøkte å holde en gyllen middelveg mellom de liberale og de ekstreme rojalistene (ledet av comte d'Artois). Han måtte også slå ned på de mange menn som dukket opp og hevdet at de var Marie Thérèses lenge tapte yngre bror Ludvig XVII. For prinsessen var påstandene fra disse svindlerne belastende.