thumb|Det eldste kjente manuskript, «Håndskrift C», til Nibelungenkvadet. Nibelungenlied (Vølsungesagnet eller Nibelungensangen; tysk: Lied = «sang») er et tysk helteepos fra middelalderen, formidlet i muntlig form før det ble nedskrevet på middelhøytysk på 1200-tallet. Tittelen stammer fra den avsluttende linjen: Hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet (= «Her har fortellingen en ende: det er nibelungernes sang»). Eposets handling er langt eldre med røtter tilbake til folkevandringstiden. Språket i håndskriftene dateres til ridderlitteraturens blomstringstid rundt 1170–1230. Teksten synes å være nedtegnet i området mellom Passau og Wien. Eposets forfatter, enten det var én eller flere, er ukjent.
Fra 1200-tallet finnes de eldste og beste av rundt 30 håndskrifter med bruddstykker av eposet. Skriftene deles i to grupper: I den ene overleveringen er språket gammelmodig, med få trekk fra høvisk litteratur, mens den andre gruppen preges av lån fra høvisk diktning. Nordiske billedsteiner viser at i Norden var Sigurd-sagnet godt kjent på 1000-tallet.Lennart Breitholtz: Epoker og diktere bind 1, Gyldendal, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6 (s. 132)
Nibelungenlied er basert på førkristne germanske heltemotiver med brokker fra historiske hendelser som burgundernes nederlag mot romernes og hunernes styrker i slaget ved Worms i år 436. Parallelle norrøne fortellinger er bevart i Volsungesaga, Den eldre Edda og Den yngre Edda, tåtten Norna-Gests þáttr og Didrikssagaen. En sentral skikkelse er dragedreperen Siegfried (norsk: Sigurd Fåvnesbane) ved burgundernes hoff.
Eposet har navn etter «nibelungerne» (trolig dvergene, jfr Niflheim i norrøn mytologi). Skatten deres voktes av en drage som helten Siegfried tar livet av; han bader i dragens blod og blir dermed usårlig. Bare en flekk på ryggen hans som tilfeldig ble dekket av et blad, er fortsatt sårbar - som hælen til Akilles i det greske eposet Iliaden. I Worms besøker Siegfried burgundernes konge Gunther og får løfte om hans søster Kriemhild, mot å hjelpe Gunther på frierferd til valkyrien Brynhild. Så langt er eposet ren eventyrfortelling, som når Siegfried gjør bruk av en usynlighetskappe, og dermed kan ta brudgommens plass på selve bryllupsnatten. Brynhild oppdager sviket, og gripes av hat og hevnlyst. Faktisk får hun Gunther og hans vasall Hagen («Håkon») til å drepe Siegfried. Kriemhild er dermed enke, og også hun har fått noe å hevne. Hun gifter seg med hunernes konge Etzel (Attila), som nok er mest interessert i nibelung-skatten; burgunderkongens ætt tar navn etter den og kalles nå «nibelunger». Kriemhild får Etzel til å be slekt og venner til gjestebud. Der dreper hun sin manns morder Hagen, men blir også selv drept. Beretningens historiske kjerne er at hunerne beseiret burgunderne i 437 og utslettet deres fyrstehus med den historiske kong Gundiharius («Gunther av Worms») i spissen. I navnene Etzel og Kriemhild gjenkjennes de historiske navnene Attila og hans germanske kone Hildiko. Om henne ble det sagt at hun drepte ham på bryllupsnatten i 453. Snorres versjon i Edda er at Atle (Attila) ble drept av sin kone, som her kalles Gudrun, men det var som hevn for å ha drept brødrene hennes. Trolig er to beretninger flettet sammen ved at Kriemhild ble gjort til Siegfrieds enke, og hennes hevn handler da om drapet på ham; ikke om brødrene hennes.Lennart Breitholtz: Epoker og diktere bind 1 (s. 131)
Selv om Nibelungenlied på 1800-tallet fikk status som tysk nasjonalepos, fikk dets omdømme hard medfart etter nazistenes misbruk av verket og det de oppfattet som «germanske dyder». I tiden etterkrigstiden var verket til en viss grad tabubelagt.
En av mange tolkninger er Richard Wagners operasyklus Nibelungenringen (tysk: Der Ring des Nibelungen). Wagner hadde en dramatisering av Friedrich de la Motte Fouqué som forbilde for sitt arbeid, og støttet seg i tillegg til frie tolkninger av germansk og norrøn mytologi.
Manuskriptets kilder thumb|Siegfrieds død. Illustrasjon fra et manuskript sent på 1400-tallet. Håndskrifter tilbake fra 1200-tallet ble gjenoppdaget i løpet av 1700-tallet. Forskningen antar at kjernefortellingen ble muntlig overlevert gjennom 700 år og etter hvert nedskrevet. Det finner 35 kjente håndskrifter med ulike versjoner av Nibelungenlied; 11 av disse er i hovedsak fullstendige.Donaueschingen-manuskript «C» kan betraktes som den lengste versjonen, skjønt noen sider mangler. Den eldste versjonen synes å være manuskript «B». 24 manuskripter finnes i ulike fragmentariske utgaver, blant annet en versjon på nederlandsk (manuskript «T»). Teksten inneholder bortimot 2 400 vers i 39 Aventiuren («avsnitt») som ligner på kapitler med varierende lengde. I de fleste avskriftene er de satt med rubrikker.
Tittelen er avledet fra siste linje i de tre hovedversjonene: hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet.
Manuskriptkildene atskiller seg betydelig fra hverandre. Filologer og litteraturforskere har generelt utpekt tre genealogiske hovedgrupper for hele rekken av tilgjengelige manuskripter med to hovedversjoner som består av de eldste kjente kopier: *AB og *C. Denne kategoriseringen er avledet fra signaturene på *A, *B, og *C-manuskriptene, foruten også ordvalget i det siste verset i hver kilde: «daz ist der Nibelunge liet» eller «daz ist der Nibelunge nôt». Filologen Karl Lachmann utviklet på begynnelsen av 1800-tallet denne kategoriseringen av kildene i avhandlingen Der Nibelunge Noth und die Klage nach der ältesten Überlieferung mit Bezeichnung des Unechten und mit den Abweichungen der gemeinen Lesart (Berlin: Reimer, 1826).
Forfatterskap Rådende forskningsteorier regner den overleverte versjonen av Nibelungenlied som verket til en anonym poet fra Donau-området mellom Passau og Wien, datert til årene 1180-1210. Han holdt muligens til ved hoffet til Wolfger von Erla,«Wolfger von Erla», librideipartriarchi.it]</ref> biskop av Passau 1191–1204. Det anses sannsynlig at forfatteren hadde litterær og teologisk utdannelse fra biskopens hoff, og at diktet er tiltenkt et publikum av prester og adel samme sted.
«Nibelungernes klage» (Diu Klage), en tilføyelse til hoveddiktet, nevner en «Meister Konrad» som fikk i oppdrag å kopiere teksten av en biskop «Pilgrim» av Passau. Dette kan være den historiske helgenen Piligrim av Passau, biskop av Passau fra 971 og fram til sin død i mai 991.<ref>[https://www.catholic.org/encyclopedia/view.php?id=9361 «Piligrim av Passau», catholic.org
Blant foreslåtte opphavsmenn er Konrad von Fussesbrunnen som forfattet legenden om Jesu barndom,Konrad von Fussesbrunnen, oxfordreference.com]</ref> keiserhoffets poet Bligger von Steinach<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803095512167 Bligger von Steinach, oxfordreference.com og Walther von der Vogelweide; men ingenting kan bekreftes, og det er i dag allment akseptert at opphavspersonen(e) er ukjent.
Handling thumb|Gunthers bryllupsnatt hvor han blir bastet og bundet (Johann Heinrich Füssli, 1807). thumb|Gunther beordrer Hagen til å senke skatten i Rhinen (Peter von Cornelius, 1859). Selv om diktets forord lover både glade og mørke fortellinger, er Nibelungenlied i det store og hele et tragisk verk, og de fire åpningsversene antas å være et senere tillegg etter at hovedverket var nedfelt i skriftlig form: Middelhøytysk: Uns ist in alten mæren wunders vil geseit von helden lobebæren, von grôzer arebeit, von freuden, hôchgezîten, von weinen und von klagen, von küener recken strîten muget ir nu wunder hœren sagenNorsk: Mange underverker er blitt oss fortalt fra gammelt av Om helter verd å prise, om sørgelig motgang Om glede og fest, om gråt og klage; Om strid fra djerve krigere, nå kan dere høre underverkene fortalt.Norsk oversettelse ved Wikipedia Den antatt opprinnelige versjonen begynte i stedet med en presentasjon av Kriemhild, diktets hovedperson.
Eposet er delt i to deler, den første handler om fortellingen om Siegfried og Kriemhild, beilingen av Brynhild, og Siegfrieds død forårsaket av Hagen, og Hagens skjuling av Nibelungskatten i Rhinen (kapitlene 1-19). Den andre delen handler om Kriemhilds ekteskap med Etzel, hennes planer for hevn, nibelungernes reise til Etzels hoff og deres siste motstand mot overmakten i Etzels hall (kapitlene 20-39).
Siegfried og Kriemhild Første kapittel introduserer hoffet i Burgund. Kriemhild, søster av kong Gunther og deres brødre Gernot og Giselher, har en drøm om en falk som blir drept av to ørner. Moren deres tolker dette til at Kriemhilds framtidige ektemann vil død en voldsom død, og følgelig velger Kriemhild å være ugift.
Andre kapittel forteller om Siegfried som kronprins av Xanten. Hans ungdom er fortalt med få av de bragder som senere tillegges ham. I tredje kapittel ankommer han Worms i håp om å beile til Kriemhild. Ved hans ankomst forteller Gunthers vassal, Hagen av Tronje, om Siegfrieds ungdomsbedrifter da han vant en skatt og land fra to brødre, Nibelung og Schilbung, som han drepte for å slippe å dele skatten med dem, og samtidig, nærmest tilfeldig, drepte en drage.
Etterpå badet Siegfried i drageblodet og ble dermed usårlig, bortsett fra at et blad fra et lindetre falt på hans rygg og etterlot en flekk på huden hvor drageblodet ikke kom til. Til tross for Hagens truende fortellinger om hans ungdom ønsker burgunderne ham velkommen, men lar ham ikke møte prinsessen. Skuffet blir Siegfried værende i Worms og hjelper Gunther mot de invaderende sakserne.
I femte kapittel møter Siegfried endelig Kriemhild. Gunther ber Siegfried bli med ham til (den fiktive) byen Isenstein på Island for å vinne dronning Brynhilds gunst. Siegfried går med på dette, om han får gifte seg med Kriemhild. Gunther, Siegfried og en gruppe burgundere seiler til Island, der Gunther utfordres av Brynhild til tvekamp. Hun gifter seg med ham, om han vinner. Taper han, skal han dø. Brynhild er umåtelig sterk, og følget frykter for sine liv.
Siegfried går i stillhet tilbake til skipet og tar på kappen som gjør ham usynlig (kapitlene 6-8). Sterk og usynlig leder han Gunther gjennom prøvene, og Brynhild tror det er kong Gunther som har beseiret henne - ikke Siegfried. Hun går med på ekteskap, men Gunther er fortsatt redd for at hun vil drepe ham om hun oppdager hvordan saken henger sammen. Siegfried drar da til Nibelungenland, og på egen hånd erobrer han kongedømmet og kommer tilbake med tusenvis av vasaller. Gunther og Brynhild drar tilbake til Worms hvor de feirer bryllup. Siegfried og Kriemhild blir også gift med Gunthers velsignelse.
Imidlertid mistenker Brynhild på bryllupsnatten at noe er galt med hennes situasjon, særlig mistenker hun at Siegfried er en mulig grunn. Gunther forsøker å ligge med henne, men med sin styrke har hun ingen vanskeligheter med å binde ham og la ham ligge slik hele natten. Siegfried går da inn i kammerset med usynlighetskappen på. Gunther ber ham om ikke å gå til sengs med Brynhild. Siegfried klarer å overmanne Brynhild og tar hennes ring og belte som tegn på hennes tap av møydom. Fordi Brynhild ikke lenger er jomfru, har hun mistet sin styrke, og bedyrer at hun ikke lenger vil nekte Gunther å ligge med henne. Siegfried gir ringen og beltet til sin kone, Kriemhild. thumb|right|«Siegfrieds død» (1901) ved Johannes Gehrts. Brynhild har inntrykk av at Gunther giftet bort sin egen søster til en mann av lavere rang, enda Gunther og Siegfried i virkeligheten står likt. Da Siegfried og Kriemhild besøker Worms, rår det fred - inntil Kriemhild og Brynhild begynner å krangle om hvem av dem som har forrangen når de går inn i katedralen i Worms. Kriemhild viser frem ringen og beltet Siegfried tok fra Brynhild bryllupsnatten, og kaller henne for Siegfrieds Kebse (frille). Brynhild føler seg ydmyket og brister i gråt.