Slaget om Vidattaltivu var et militært sammenstøt om kontrollen over den viktige havnebyen Vidattaltivu (Veduthaltivu) i Mannar-distriktet mellom den srilankiske regjeringshæren og de tamilske opprørsstyrkene (LTTE) under den srilankiske borgerkrigen. Etter flere dager med forfektninger mellom begge parter kom det til et oppgjør den 16. juli som tvang tamiltigrene på retretten nordover fra byen. For første gang på 18 år ble byen underlagt landets regjering kontroll siden 1987. Erobringen av den strategiske viktige byen med sitt havnested førte til tapet av den viktigste sjøbasen for Sjøtigrene på vestkysten.
Forspillet Etter at Task Force 1 på 3 000 mann hadde fullført Operasjon Rice Bowl som gikk ut på å renske landskapet mellom innsjøen Giant`s Tank og vestkysten med Mannar-øya, ble den større 57. divisjon flyttet vestover for å etablere kontakt med TF 1 som senere skulle utvides inn i en faktisk divisjon ved Periyamadu. Ved den 30. juni hadde begge enheter dannet en felles front i Mannar-distriktet, og den første av de såkalte «humanitære operasjoner» ble startet med rundt 10 000 soldater langs vestkysten. Offensiven i nord ble dessuten støttet av de andre regjeringsstyrkene på ulike frontavsnitt for å holde LTTE engasjert. I løpet av fire dager tok troppene seg gjennom de befestede linjene i Mannar-distriktet, og de første soldatene fra TF 1 i sør hadde kommet fram til 2,5 km fra byen Vidattaltivu mens 57. divisjon fra øst hadde slått seg fram til bare 3,5 km fra byen.
LTTE klarte ikke å stoppe fremstøtene i sør og øst, og gradvis trakk seg tilbake vekk fra regjeringsstyrkene mens man konstruerte en ny forsvarslinje. Denne forsvarslinjen strakk seg 10 km fra vestkysten til Paramayankulam som lå rundt 8 km sørøst for Vidattaltivu og besto av en dyp grøft med en voll opptil 7 fot i høyde og befestede bunkeranlegg.
Deretter stoppet regjeringsstyrkene så snart de var kommet innenfor rekkevidde, men flere dager senere startet brigader Silva de første forfektningene inn i området sør og øst for Vidattaltivu med spesialstyrker som 2. Commando (2CR). Kommandosoldatene testet stadig de tamilske forsvarerne med mindre anslag og deretter rekognoserte terrenget på vegne av de regulære bakketroppene. Flere ganger kom det til væpnede sammenstøt med uklare resultater for begge parter. Men deres innsats var meget viktig både mot Vidattaltivu i nordvest og nordøst for Periyamadu mot den strategisk viktige byen Nedunkandal som ble erobret av regjeringssoldatene den 11. juli. Deretter kom det srilankiske flyvåpenet (SLAF) inn med viktig assistanse til bakkestyrkene mens den srilankiske marinen (SLN) tvang seg lengre nordover langs vestkysten i kontakt med Task Force 1.
Om aften den 15. juli hadde troppene fra TF 1 marsjert fram til de første forsvarsverkene mindre enn to kilometer utenfor byen, støttet av flystyrker som den samme dagen hadde angrepet og bombet en konvoi på A-32 vegen mellom Mannar og Pooneryn, forhindret all bevegelse fra nord mens flere kamphelikoptre tilintetgjorde en mindre militærbase nord for Vidattaltivu. Fra øst hadde en flankeomgående bevegelse av 57. divisjon tvunget seg fram til A-32 vegen to kilometer nord for byen. Silva som kommanderte TF 1, hadde beordret 582. brigade mot øst for å støtte 57. divisjon og deretter kom seg rundt forsvarslinjen 10 km østover. Med denne flankebevegelsen hadde regjeringssoldatene kommet inn i en fordelaktig posisjon for angrep på forbindelsesvegen mellom nord og sør.
Slaget Om aften den 15. juli startet det egentlige slaget om Vidattaltivu, idet styrkene fra TF 1 rullet opp to og en halv kilometer befestede stillinger langs forsvarslinjen få hundre meter fra bygrensen i sør. LTTE som allerede hadde realisert at de ikke lenger kunne holde byen mot TF 1 når deres forbindelsene mot nord var truet og deres bevegelsesfrihet av større styrker sterkt redustert mot fly- og helikopterangrep, valgte å evakuere området. Men det var vanskelig å bryte av kontakten med de pågående regjeringstroppene som fulgte etter og truet dem fra sør, øst og nordøst.
Tilbakeretretten fra Vidattaltivu ble meget blodig under angrepene fra SLA som kalte inn artilleri og kamphelikoptre. De fleste tamiltigrene klarte å ta seg ut til sjøs på båter forbi A-32 vegen som den 16. juli hadde blitt avskåret av troppene fra 57. divisjon. Men SLA hevdet å ha påført de tamilske opprørerne betydelige tap, rundt 30 skulle ha blitt drept. SLAF kom med erklæringer om å ha senket to flyktende båter fra Vidattaltivu mens SLN sendte inn deres IPC (Inshore Patrol Vessel) fartøy for å gi støtte til bakkestyrkene.
Illuppakadavai Så snart byen var sikret av regjeringssoldatene, erklærte brigader Silva av Task Force 1 som deretter populært ble kalt «58. divisjon», at hans styrker hadde påført LTTE et tap på rundt 70 til 80 drepte i de siste dagene før erobringen av Vidattaltivu var fullført. Forsvarsministeriet i Colombo underrettet mediene om at militære rapporter fra Mannar-distriktet tydet på rundt 51 drepte tamiltigre og over 17 sårede ved 16. juli, og rundt 25 drepte og sårede ved 15. juli. SLAF hevdet de hadde påført tamiltigrene et tap på 30 falne under angrepet på konvoien på A-32 vegen 15. juli.
Men offensiven som hadde startet den 30. juni, sluttet ikke med erobringen av byen og havnestedet Vidattaltivu Jetty. Nesten like umiddelbart etterpå beordret Silva sine soldatene om å avansere meget raskt framover og på bare en dag tok to kilometer av A-32 vegen uten motstand. Hans neste objektet i militæroffensiven vist seg å være Illuppakadavai 5 km nord for Vidattaltivu, som også hadde vært benyttet som sjøbase for sjøtigrene langs vestkysten. Uten å gi de tamilske forsvarerne pause, gikk Silvas tropper rett inn i Illuppakadavai den 19. juli og drev ut de fåtallige tamiltigrene som ikke rakk å organisere et nytt forsvar etter tapet av deres viktigste holdepunkt langs vestkysten. Som et resultat hadde LTTEs militære forsvar langs vestkysten kollapset. Kampene om Illuppakadavai i to dager kostet LTTE rundt 15 døde og SLA mistet 1 soldat.
Etterspillet Etter erobringen av Vidattaltivu og det etterfølgende fallet av Illuppakadavai til regjeringsstyrkene, hadde Silva avansert så raskt framover at det strategisk viktige objektet Vellankulam som grenset mot Kilinochchi-distriktet 7 km nordover, for første gang var kommet innenfor rekkevidde for regjeringshæren. 57. divisjon fikk nye fordelaktige posisjoner og lanserte nye angrep mot Tunukkai og Mallavi på deres østlige flanke innover i landet. Gjennombruddsoffensiven langs vestkysten hadde produsert store strategiske gevinster ved bruk av flankeomgående bevegelser, kloss samarbeid mellom de involverte divisjonene, spesialsoldater sendt ut i aggressiv rekognosering og assistanse av flyvåpenets fly og kamphelikoptre. Deretter var SLA kommet meget offensivt dypt inn i LTTE-holdt territorium.
Eksterne lenker 16. juli 2008 (2) 15. juli 2008 16. juli 2008 (1) LTTE retrettert fra Vidattaltivu kategori:Slag i den etniske konflikten på Sri Lanka Kategori:Konflikter i 2008