Dansen gjenom skuggeheimen

miniatyr|350px|Dansen gjenom skuggeheimen regnes som det store verket om fremveksten av arbeiderklassen i Norge, om rallarnes liv og om deres fagorganisering.

Dansen gjenom skuggeheimen er et 10-binds romanverk av den norske forfatteren Kristofer Uppdal (1878–1961), utgitt i perioden 1911–1924. Det er samtidig tittelen på den først utgitte av romanene, som kom i 1911, og senere i ny, omarbeidet utgave i 1921.

Romanverket skildrer framveksten av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i Norge, og overgangen fra bondesamfunnet til rallar- og arbeiderkulturen. Handlingen utspiller seg i perioden fra ca. 1885/1890 til 1920, dels i hovedstaden Kristiania, dels i trøndersk bondemiljø – trolig fra Steinkjertraktene – og dels på ulike anlegg forskjellige steder i Norge: Rjukan, Ålesund og Innherred.

Tittelen kan oppfattes som en beskrivelse av «proletariseringa»«Verket er i hovudsak ei rikt fasettert framstilling, psykologisk og sosialt, av ulike fasar i proletariseringa» skriver Arnljot Eggen i artikkelen «Kristofer Uppdal – eit litteraturhistorisk kapittel som bør skrivast på nytt» I: Forfatternes litteraturhistorie; Bind 2. Gyldendal, 1980, av arbeiderbevegelsens framvekst fra den vage, utydelige tilstanden «i skuggeheimen», i mørket, og fram til fullt førlig synbarhet og avklarethet, og fram til politisk makt.

Forfatteren mente sjøl at verket både kunne leses som én sammenhengende «storroman», og at hvert bind kunne leses som separate fortellinger.

Tittelromanen ble filmatisert i 1979 som Rallarblod.

Forfatteren og verket miniatyr|Uppdal, bilde fra 1953. miniatyr|Uppdal var anleggsarbeider på Hell-Sunnanbanen, og flere av romanene er lagt til et miljø som kan minne om dette. miniatyr|Handlingen i romanverket foregår fra 1890 til 1920, og veksler mellom trønderske bygder, anlegg rundt i Norge og hovedstaden Kristiania. Her fra Stortinget 1912. Uppdal debuterte som forfatter med diktsamlinga Kvæde i 1905, som ble fulgt av ytterligere to samlinger før han i 1909 fant sin egen stemme og sitt eget materiale i diktsamlinga Vill-fuglar. På denne tida var han fremdeles anleggsarbeider, med et år på Askov folkehøjskole i Danmark bak seg.

Litteraturhistorikeren Odd Solumsmoen peker på at romanserien fulgte forfatteren i hans beste år, fra han var 33 til han var 46. På disse årene hadde verdenskrigen satt sitt preg på både forfatteren og omgivelsene, og Uppdals eget liv hadde gått fra godt mot verre. Verket «hadde åpnet i overmot, med festfanfarer, og sluttet i dyp tragedie».Odd Solumsmoens bok Kristofer Uppdal, domkirkebyggeren (2. utg. 1978; s 106) Da han i 1910 prosadebuterte med Ved Akerselva, bodde han i Kristiania.Ved Akerselva hadde først gått som føljetong i Socialdemokraten før den ble utgitt i bokform i 1910. Denne novellesamlinga må sees som en del av Dansen-verket, og ble da senere omarbeidet til Vandringa (1923). Siden fulgte tre romaner i en raptus fra 1911–14, før Uppdal tok en fem års pause fra romanverket. I denne tida skrev han dikt og arbeidet som litteraturkritiker. Han giftet seg i 1913 med Bergljot Isabella Magnusen, og paret bosatte seg i Asker. De fikk tre barn fra 1917–23.

I 1924 ble Bergljot Uppdal lagt inn på sykehus, som mentalt nedbrutt. Uppdal selv holdt det gående i ytterligere to år, hvor han blant annet ga ut den særmerkte aforismesamlinga Jotunbrunnen (1925), med fyndord som forfatteren ikke hadde funnet rom for i romanene. I 1926 ble Kristofer Uppdal innlagt på Gaustad sykehus, hvor han ble værende i tre år. Han ble friskskrevet, men var i realiteten skademerket, og deltok i liten grad i samfunnslivet etter dette. Barna ble satt bort. Romanserien ble skrevet og fullført i en arbeidsbølge, mens han var på høyden av sin kraft. Likevel er det i ettertid mulig å lese inn et forvarsel om sammenbruddet i den melankolien som finnes i personskildringene i de siste bindene.

Det er trekk fra Uppdals egen biografi i flere av bøkene og personene. Slik både i Stigeren, Vandringa og Dansen.... Tydeligst kan man likevel gjenkjenne Uppdal i dikteren Audun Rambern, som er en av hovedpersonene i den siste av bøkene, Herdsla. Audun har skrevet romanserien «Ut av myrkret», og han er bror av Sjugur Rambern, hovedpersonen i to av de tidligere bøkene. I et originalt, personlig og viktig sluttkapittel i romanen samles forfatteren/Audun og alle hans hovedpersoner til en samtale ved havna, innunder Akershus festning. Romanverket slutter med at Audun Rambern framsier en hymne, kalt «Avreisa mot glitretind».

Verket og samtida Både tematisk og tidsmessig er Dansen gjenom skuggeheimen en del av nyrealismen i norsk litteratur, en litterær periode preget av dikterisk behov for nytt stoff, og av betydelige omveltninger i samfunnet: den andre fasen av industrialisering, og flukten fra landsbygda inn i industrien. Før og under denne perioden blomstret heimstaddiktninga, der stadig nye deler av landet og samfunnslivet ble gjort til gjenstand for litterær behandling. Som en del av dette kom også de første arbeiderdikterne. Den første av dem var Andreas Haukland (1873–1933) med Ol-Jørgens barndom (1902) og de tre påfølgende bind. Etter Haukland fulgte Johan Falkberget, Uppdal og noen år senere Oskar Braaten som første generasjon av arbeiderdiktere. Både Haukland og Uppdal skrev om rallaren, mens Falkberget skrev fra gruvearbeidet. Braaten på sin side skrev fra byens arbeidermiljø. Det er også pekt på at Vandringa, som er den mest sjølbiografiske av de ti bøkene i Dansen..., i stor grad minner om, og faktisk foregrep med 10–15 år, de store selvbiografiske proletarromanene som de svenske forfatterne Eyvind Johnson og Harry Martinson skrev på 1930-tallet.

1920-årene var de store romanserienes æra, både i Norge, Norden og Europa forøvrig. Dette kan både forklares med psykologisk motivasjon hos forfatterne: krigens og økonomiens omveltninger gjorde at flere forfattere hadde trang til å få overblikk, og finne fram til sammenhenger, eller søkte den indre sammenheng i folkets liv. En utvikling i bokmarkedets kundegrunnlag var også en del av bildet: den framvoksende middelklassen kjøpte bokverk og episke romanserier på avbetaling.

Uppdal kom selv med en original analyse av verket i forhold til annen litteratur i samtida. I en polemikk med redaktør Henrik Rytter i bladet Ung Norig skrev han at «Eg er elles i det siste no vorten vár, at Kristin Lavransdatter, Juvikingane og Dansen gjenom skuggeheimen er ei line, frå mellomalderen og til idag, den gamle norske adel, bonden og arbeidaren. Dei tri hovudmakter og stand gjenom tida. Det er so å segja eitt verk skrive av tri forfattarar av same generasjon».I bladet Ung Norig, nr 10, 1924; sitert etter Solumsmoen, side 77

Nøkkelroman fra LO Flere kjente historiske personer kan identifiseres i verket. I noen henseende kan verket oppfattes som en nøkkelroman fra framveksten av Norsk Arbeidsmandsforbund, stiftet i 1895 av rallarer og gruvearbeidere. Særlig i Domkyrkjebyggjaren kan Ølløvs skjebne ligne på forbundslederen Olav Strøms triste avgang, og i flere av romanene forekommer advokat Sibbern, som minner om Ludvig Meyer. Martin Tranmæl gjenkjennes som Butulv Melan, og Benk Benkson ligner reiseagitatoren Hans Berntsen, mens LO-lederen med navnet Lars Lunnan minner om Ole Lian. Uppdal var selv tillitsvalgt i arbeidsmandsforbundet, og møtte på forbundets landsmøte i 1908 og på LO-kongressen i 1910.

Verket ble i samtida kritisert for disse «avsløringene fra det indre livet» i Arbeidsmandsforbundet/LO.

Oversikt over serien og enkeltbøkene Uppdal arbeidet med verket i to perioder. Fra 1911 til 1914 ga han ut tre av bøkene. Disse tre ble omarbeidet og utgitt på nytt, og føyd inn i bokverket på ulike steder da Uppdal tok opp igjen arbeidet med verket i perioden 1919–24.

Flere har pekt på at verket er utviklet trinnvis, og i flere retninger. Uppdal skrev sjøl i forordet til det siste bindet at «Verket er tenkt som eit byggverk, eit tempel eller slikt, med skip og tverrskip. Derav kjem det, at eg har bygd på det både fra sidune og på lengda skiftevis»

Uppdal publiserte i sine senere leveår en tredje versjon av to av romanene.. Det var Trolldom i lufta og Kongen. Odd Solumsmoen forteller i boka Kristofer Uppdal, domkirkebyggeren (2. utg. 1978; s 68) at «hele syklusen var ferdig omarbeidd fra dikterens hånd, men hittil er bare 2 bind utgitt» Denne versjonen preges av at språket ble gjort mer arkaisk, og av at det politiske budskapet ble ytterligere tydeliggjort, på en måte som litteraturhistorikerne mener at forringer verket. Gjenutgivelsen av verket i 1985–91 bygde på utgaven fra 1919–24.

Personnavnene i verket kan virke forvirrende; det er trønderske dialektformer av navn som Torbjørn, Oddleif, Sjur/Sigurd, Mildrid Anna og Ingeborg Anna.

NrI henhold til den episke rekkefølgen Uppdal la fram i 1924 Tittel, undertittel StikkordUppdal satte stikkord på bøkene i forordet i Herdsla: «Kvart bind held fram ein bestemt idé, som kan stå som undertitel for kvart verk» År 1 Stigeren, Tørber Landsems far «Natta og myrkret (som menneska stig ut av)» 1919 2 Trolldom i lufta, Ølløv Skjølløgrinns ungdom «Sjølvbergingsdrifta» 1912, 1922 3 Vandringa, Øl-Kalles ferd «Lausrivinga frå upphavet» 1923 4 Kongen, Tørber Landsems ungdom «Kraftene i folkedjupet» 1920 5 Dansen gjenom skuggeheimen, Sjugur Rambern «Erotikken» 1911, 1921 6 Domkyrkjebyggjaren, Tørber Landsem og Ølløv Skjøllegrinn «Dådshug og tru» 1921 7 I skiftet, Tørber Landsem og Mildrianna «Krisa (då mannen anten sjuknar og kverv eller lyfter seg til høgd)» 1922 8 Røysingfolke, Sjugur Rambern og bøndene «Sambandet med upphavet» 1914, 1923 9 Fjellskjeringa, Basola Storbas og laget hans «Mennesket (det primitive kjenslelivet)» 1924 10 Herdsla, Tørber Landsem og Audun Rambern «Geniet» 1924

Stigeren miniatyr|Gruver og jernbaneanlegg går igjen i romanverket. Her Bjørnfjell stasjon på Ofotbanen. Stigeren (1919) er det første bindet i seriens episke kronologi.Hovedkilde for omtalen av de enkelte bindene i verket er Leif Mæhles forord til hvert bind i nyutgaven fra 1985–91; og presentasjonen av romanene på nettstedet uppdal.no Det var også det første bindet Uppdal utga etter at han i 1919 tok opp igjen arbeidet med serien. Handlingen er lagt til de fiktive Lifjellgruvene, et sted i Trøndelag, som har vært uten drift og nå skal tømmes for vann og settes i ny drift. Et arbeidslag dannes, bestående av bygdegutter og erfaren gruveslusk. Tida er antagelig rundt 1890.

Hovedpersonen i boka er Arnfinn Landsem, han er stiger, dvs arbeidsformann. Ved at bokas undertittel presenterer ham som «Tørber Landsems far» tydeliggjøres det at Arnfinn er opphavet, begynnelsen til det som skal skje framover i romanserien. Tørber Landsem blir etterhvert hovedperson i fire av de senere bøkene i serien: Kongen, Domkyrkjebyggaren, I skiftet og Herdsla. Stigeren representerer vilje, kraft og pågangsmot, egenskaper som Uppdal så som karakteristiske for rallartypen. Leif Mæhle karakteriserer dette første bindet som «ei av ei mest intense bøkene Uppdal har skrive», men indre dramatikk og ytre spenning. Kollisjonen mellom arbeidernes alkoholvaner og bondesamfunnets avholdskultur skaper også situasjoner. I skildringen av Arnfinns motgang i ekteskapet med den sytende Petenilla, og av et mytteri mot ham i arbeidsflokken, skaper forfatteren et bilde av den store rallaren som en kjempe av mytiske dimensjoner, med store krefter, og et stort fall. Sønnen Tørber, som etterhvert blir en av hovedpersonene i verket, hisser først arbeiderne opp mot faren, og forsøker deretter å verge ham. Denne dobbelheten sees som et første signal om veivalg som ledemotiv gjennom verket.Resonnementet er hentet fra Willy Dahls Norges litteratur. II: Tid og tekst 1184–1935. Aschehoug, 1984. ISBN 82-03-10571-8