thumb|Inanna sammen med sin ektefelle, hyrden Dumuzi. Reproduksjon av en sumerisk skulptur. Inanna (kileskrift 100x20px|DINGIR100x20px|INANNA) var en sumerisk gudinne for fysisk kjærlighet, fruktbarhet og krig. Alternative navn var Innin, Ennin, Ninnin, Ninni, Ninanna, Ninnar, Innina, Ennina, Irnina, Innini, Nana og Nin, antagelig avledet fra tidligere Nin-ana, «Himmelens frue».Gelb, I. J.: «The Name of the Goddess Innin», Journal of Near Eastern Studies, Vol. 19, No. 2 (Apr., 1960), ss. 72-79, fremmet forslaget at den eldste formen er Innin (DINNIN) og at Ninni, Nin-anna og Irnina er andre uavhengige gudinner. Hennes akkadiske motpart er Ishtar.
Karaktertrekk I sumerisk mytologi ble hun regnet som gudinne for både seksualitet og krigføring.«Hun fører forvirring og kaos mot de som er ulydige mot henne, raskt nedslakting og egger til tilintetgjørende oversvømmelser, kledd i skrekkinnjagende stråleglans. Det er hennes spill som fører til at konflikt og krig raskt kommer i gang, utrettelig, fester på sine sandaler», oversettelse fra Electronic Text Corpus of Sumerian Literature (ETCSL): t.4.07.3. Se lenke til ETCSL I en av hymnene til hennes ære het det: «Når tjenerne slipper sine flokker løs, og når kveg og får blir ledet tilbake til fjøsene sine, da bærer du, høyaktede frue, i likhet med den navnløse fattige, kun et eneste plagg. Den prostituertes perler ligger om din hals, og du er troende til å fange inn en mann rett fra hans taverna».«Når tjenerne løsner flokken og når krøtter og sauer kommer tilbake til båsen og innhegningen, da, min frue, som de navnløse fattige, du bærer kun et enkelt klede. Den prostituertes perler er tvinnet rundt nakken, og du vil antagelig fange en mann fra vertshuset. Når du haster for å omfavne din ektefelle Dumuzi, Inana, da deler syv paranymfer soverommet med deg.» Oversettelse fra ETCSL: t.4.07.4 Til tross for at hun ble forbundet med parring og fruktbarhet for såvel dyr som mennesker var Inanna ikke en modergudinne, og ble sjelden assosiert med barnefødsler.Fiore, Silvestro: Voices From the Clay: the development of Assyro-Babylonian Literature. University of Oklahoma Press, Norman, 1965. Inanna ble ellers også knyttet til regn og stormer og til planeten Venus.Jacobsen, Thorkild. The Treasures of Darkness: a History of Mesopotamian Religion. Yale University Press, New Haven and London, 1976.
Opprinnelse
Så tidlig som Uruk-perioden (ca. 4000 til 3100 f.Kr.) ble Inanna ansett for å ha en særlig tilknytning til byen Uruk. På den berømte Uruk-vasen, som ble funnet i et lager av kultobjekter fra den arkeologiske periodeinndelingen Uruk III, er det bilde av en rekke nakne menn som bærer blant annet skåler, beholdere og kurver følt med markens grøde. Mennene som det er bilde av på vasen fører sauer og geiter frem til en kvinne som står vendt mot herskeren, utsmykket og kledd for et hellig ekteskap, og oppvartet av en tjener. Den kvinnelige figuren holdt symbolet av to vridde halmstrå på dørstokken som signaliserte at Inanna sto bak henne, mens en mannlig figur holdt en boks og en stabel med skåler, et senere kileskrifttegn for En (se bilde) ga betydningen av en høyesteprest av tempelet.
Inanna har en framtredende plass i en av de tidligste legender, Enmerkar og herren av Aratta, i noe som minner om rollen som en «kongemaker», overførte hennes personlige bosted og gunst, og således overherredømme fra Arattas konge og til Uruk.
Segltrykk fra Jemdet Nasr-perioden (3100-2900 f.Kr.) viste en ubevegelig sekvens av bysymboler, blant annet de til Ur, Larsa, Zabalam, Urum, Arina, og sannsynligvis Kesh. Det er sannsynlig at denne listen reflekterer en rapport av bidrag til Inanna ved Uruk fra byene som støttet hennes kult. Et større antall tilsvarende segler har blitt funnet fra den noe senere perioden Tidlig dynastisk I-fase ved Ur i en noe annen orden, kombinert med rosettsymbolet til Inanna og som tydelig var benyttet for denne hensikten. De hadde blitt brukt til å låse lagerrom for å oppbevare materialer avsett for hennes kult.Van der Mierop, Marc, (2007): «A History of the Ancient Near East: 3,000-323 BC» (Blackwell)
Inannas navn er vanligvis avledet fra Nin-anna, «himmelens frue» (fra sumeriske NIN, «frue» eller «dronning», og AN, «himmel»).Wolkstein, Diane & Noah Kramer, Samuel: «Inanna: Queen of Heaven and Earth», Harper Perennial, 1983 I diskusjonen av tolkningen av kileskriften har en del tidlige assyriologer foreslått at Inanna kan ha vært den opprinnelige «før-eufratiske»Før-eufratiske språk = et antatt underlagsspråk fra den tiden da jordbruk ble innført i sørlige Irak i den tidlige Ubaid-perioden (5300-4700 f.Kr.)., muligens beslektet med den hurrittiske modergudinne Hannahannah, akseptert kun i senere tid inn i den sumerske gudeverden, en ide støttet av hennes ungdommelighet, og at i motsetningen til andre sumerske guddommer, hun hadde i begynnelsen ingen bestemte ansvarsområder.Harris, Rivkah (1991): «Inanna-Ishtar as Paradox and a Coincidence of Opposites». History of Religions, Vol. 30, No. 3 (Feb., 1991), ss. 261-278 Tanken eller spekulasjonen at de var et før-eufratisk underlagsspråk i sør i tiden før sumerisk språk er ikke i utstrakt grad støttet av moderne assyriologer.Rubio, Gonzalo (1999): «On the Alleged Pre-Sumerian Substratum». Journal of Cuneiform Studies, Vol. 51, 1999, ss. 1-16
Dyrkelse thumb|Mesopotamia på 2000-tallet f.Kr. Mellom elvene Tigris og Eufrat var det mange helligdommer og templer dedikert til Inanna. Eanna-tampelet, navnet betyr «himmelens hus» eller «huset til An»é-an-na = helligdom ('hus' + 'Himmel'[='An'] + genitive) [John Halloran's Sumerian Lexicon v. 3.0 - se lenke nedenfor], lå i Uruk, dagens Warka, og bibelens Erek.Bibelen.no: Første Mosebok, 10,10 : «Først rådde han over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet.» Dette tempelet var det største av disse. Guden for denne byen på 4000-tallet f.Kr. var antagelig opprinnelig An. Etter at tempelet ble dedikert Inanna synes det som om det huset prestinner for gudinnen. Høyesteprestinnen ville velge en ung mann til sitt sengeleie som representerte eller symboliserte hyrden Dumuzid, Inannas mytologiske ektefelle, i et hieros gamos eller hellig bryllup, feiret i løpet av den årlige Akitu-seremonien (nyttårsfeiring) om vårens jevndøgn. I senere sumersk historie (ved slutten av 3000-tallet) etablerte kongene deres berettigelse og legitimitet ved å ta den symbolske plassen for Dumuzid i tempelet i løpet av en natt ved nyttårsfeiringen.
Ikonografi (billedtolkning) Inannas symbol var en åttekantet stjerne eller rosett og ble assosiert med løver – selv da et symbol på makt – og ble hyppig avbildet stående med ryggen mot to løvinner. Hennes kileskrifttegn var en krokformet vridd knute av halmstrå, representert på dørstolpene til lagerhusene. Ideogrammet var såledet også et fruktbarhetssymbol.Jacobsen, Thorkild: The treasures of darkness: a history of Mesopotamian religion. Yale University Press, New Haven and London, 1976.
Mytene Inanna og det hellige dekret I henhold til en mytologisk fortelling lurte Inanna guden for kulturen, Enki, som ble dyrket i byen Eridu, til å gi henne «Me». «Me» representerte alt fra sannhet til veving til prostitusjon, og var en form for guddommelig dekret, fundamentale for den sumeriske forståelsen av forholdet mellom menneskeheten og gudene.
Inanna reiste til Enkis by Eridu og drakk ham full, hun fikk ham til å gi henne hundrevis – det nøyaktige antallet er gått tapt, ettersom teksten er brutt av steintavlene – av «Me» som hun tok til sin by Uruk. Da Enki ble edruelig igjen sendte han en mektig abgallu (sjøuhyre, fra ab = sjø eller innsjø; + gal = stor; + lu = mann) for å stoppe hennes skip mens den seilte elven Eufrat og skaffe gaven tilbake igjen, men hun slapp unna. Fortellingen kan representere den historiske overføringen av makt fra Eridu til Uruk.
Inannas nedstigning til underverden thumb|Hengende ornament som har tegnet EN i betydningen «herre» eller «mester»; emblem for gudinnen Inanna. Kalkstein, antagelig fra Uruk, ca. 3000 f.Kr. Department of Oriental Antiquities, Richelieu, Frankrike. Myten om Inannas nedstigning til underverdenen gjelder som den eldst bevarte i sjangeren «reiser til det hinsidige», og danner en slags litterær arketype for et utall tilsvarende beretninger i jødisk, kristen, gnostisk og islamsk tradisjon.Jørgen Hansen: Englene og al deres væsen (s. 42-3), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-12114-2 I Sumer var underverdenen et tørt, mørkt sted, «landet som ingen vender tilbake fra»; bolig for avdøde helter og vanlige mennesker om hverandre. Avhengig av sin oppførsel kunne de få bedre behandling eller posisjoner i underverden.
Myten nevner ikke hvilket ærend Inanna hadde i underverdenen. Selv oppgir hun til underverdenens portvokter at hun ønsker å overvære sin svoger Gud-gal-anas begravelsesritualer. Imidlertid kan dette være et listig påfunn for å dekke over hennes egentlige hensikt, som vi ikke kjenner. Ereškigal (Ereš = dronning, frue; Ki = jord, Gal = stor), underverdenens dronning og Inannas søster, kan ha mistenkt hennes egentlige hensikter, noe som kan forklare hennes oppførsel overfor Inanna.
Før Inanna drar, befaler hun sin prestinne Ninshubur (eller Nincurba) å be gudene Enlil, Nanna-Suen, og Enki om å berge henne om hun ikke er kommet tilbake i løpet av tre dager. Inanna kler seg omhyggelig før besøket med en turban, en parykk, et halssmykke med en edelsten av lapis lazuli, en pala-kjole, maskara, bryststykke, en gullring på hånden, og hun holdt en målestav med en lapis lazuli på. Kanskje hennes klesdrakt, uegnet for begravelse, sammen med hennes hovmodige oppførsel gjorde Ereškigal mistenksom.Kilmer, Anne Draffkorn: «How was Queen Ereshkigal tricked? A new interpretation of the Descent of Ishtar». Ugarit-Forschungen 3 1971, ss. 299-309
Portvokteren, som følger Ereškigals instruksjoner, forteller Inanna at før hun får komme inn, må hun gi fra seg staven sin. Hun spør hvorfor, og får til svar at slik er skikken i underverdenen. Hun adlyder og slipper inn. Hun passerer gjennom hele syv porter, og ved hver må hun levere fra seg en gjenstand som toll til portvakten. I sumerisk mytologi forutsatte en del begravelsesritualer at den døde ble begravd med gaver til portvokterne og underverdenens dommere for å vinne deres gunst. Gjenstander kunne også være beregnet som amulett eller beskyttelse, slik at for hver gjenstand som ble fratatt Inanna, ble hun mer sårbar. Da hun stod foran sin søster, var hun helt naken.
«Hun fikk deretter sin søster Ereškigal til reiste seg fra tronen og tok selv plassen. Annunaki, de syv dommerne, avga sin dom mot henne. De så på henne – det var dødens åsyn. De snakket til henne – det var angerens tale. De ropte til henne – det var et rop av tung skyld. Den ulykkelige kvinne ble forvandlet til et lik, og liket ble hengt på en krok.»
Ereškigals hat til Inanna kan ha blitt gjengitt i noen få andre myter. Ereškigal betraktes som en form for tilfeldig ulykkesfugl. Hun kan ikke forlate sitt rike i underverdenen for å være sammen med andre guder. Heller ikke kan de besøke henne i underverdenen. Inanna symboliserte kjærlighet og fruktbarhet, Ereškigals motpoler.
Tre dager og tre netter går, og Ninshubur følger Inannas instruksjoner ved å gå til Enlils, Nannas og Enkis templer og be om at de redder kjærlighetsgudinnen. De to første nekter og sier at det er hennes eget problem, men Enki blir dypt bekymret og lover å hjelpe. Av skitten under neglene sine skaper han to kjønnsløse vesener som verken er hun eller han, og kaller dem gala-tura og kur-jara (Kalaturru og Kurgarru). Han instruerer dem i å formilde Ereškigal. Om de blir spurt om hva de ønsker, skal de be om Inannas lik og dynke det med «livets mat og vann», som de skal stenke på den døde Inanna seksti ganger. Da vil hun våkne til live igjen. De sendes av sted «flygende som fluer».