Industrialiseringen i Norge omfatter tiden fra omtrent 1850 og fram til 1900 i en periode der det norske samfunn forandret seg sterkt gjennom urbanisering, utvandring, industrialisering, utvikling innen jordbruk og en rekke sosiale felter. Perioden er gjerne assosiert med dikteren Inge Krokanns begrep «det store hamskiftet», i tiden rundt 1850.
Den store utviklingen i Norge kom omtrent ti år etter at Grunnloven var på plass. Norge hadde da gjennomgått en tøff økonomisk periode med devaluering, stor gjeld og nederlag i en smuglersak som medførte at staten måtte betale store omkostninger takket være svak utenrikspolitisk dekning fra Sverige. Etter hvert ble økonomien stabilisert, Norge gikk med overskudd og handelen med utlandet gikk bedre.
Fra 1850 av skjedde også en rekke teknologiske utviklinger, deriblant utvikling av jernbanen. Jernbanen fikk påvirkning på samfunnet fordi avstander ble markant kuttet ned og landet ble mindre isolert. Veinettet ble også bedret, slik at transport og spesielt tungtransport gikk enklere. Med transporten beveget også ideer seg, og disse fikk en stor påvirkning på norsk kultur og ideologi. Andre viktige teknologiske nyvinninger i denne epoken er landbruksteknologi, damp- og senere motorskip i skipsfarten, fremvekst av fabrikker og mekaniske verksteder. Det var også stor befolkningsøkning og økonomisk vekst.
Bakgrunn
Folk og samfunn 1800 til 1850
Perioden fra 1800 til 1850 var en markant endring. Befolkningen vokste med omtrent 50 % fra 880 000 til 1,38 millioner, mye på grunn av reduksjon i barnedødelighet. Rundt 1820 var levealderen 45 år for menn og 48 for kvinner. Den relativt høye dødeligheten skyldtes flere årsaker, fra død på havet til dårlige levevilkår, dårlig hygiene og hyppige epidemier.<refS. Steen: Drømmen om frihet'' s.27 </ref> Dette igjen kan ha vært etterlevninger av kanonbåtkrigen, der engelske skip gjennomførte en blokade av norskekysten som utsultet mange nordmenn. I tillegg var det mangel på både leger og «kloke koner», og sykehus ofte manglet nødvendigheter som vakthavende leger og bad. Spedalske fikk imidlertid god behandling, men dette var også delvis for å isolere dem fra befolkningen.S. Steen: Drømmen om frihet'' s.27-28
Jordbruk – fra stendersamfunn til modernisering På inngangen til 1800-tallet var Norge i en form for mellomting mellom et stendersamfunn og et klassesamfunn. Det eksisterte knapt noen adel, og bare tre adelsgods; grevskapene Laurvig og Jarlsberg og baroniet Rosendal. Mesteparten av jorden ble eid av bønder. Omtrent 80 % av befolkningen drev med jordbruk, men dette er som oftest en samlebetegnelse. Gårdbrukere kunne ofte være husbyggere, jegere, fiskere med mer.S. Steen: Drømmen om frihet'' s.28–29
Om man grovdeler bondesamfunnet, kan man se på fem hovedgrupper: Proprietærer – som eide flere bruk og ofte bodde i toetasjershus, selvstendige gårdbrukere – som eide eller leide jorden de jobbet på, husmenn – som jobbet på en jordlapp eid av jordeier og måte gjennomføre pliktarbeid, tjenestefolk og daglønnere – som gjorde jobber som trengtes på forskjellige gårder. De tre siste gruppene, husmenn, tjenestefolk og daglønnere, var politisk umyndige, og hadde ikke stemmerett. De var underlagt jordeierne, som oftest proprietærer eller byfolk, og gjerne omtalt som husbonder.S. Steen: Drømmen om frihet'' s.31–33 Husmenn var i flertall i forhold til selvstendige gårdbrukere, men det var stor variasjon innen husmenn også. På Østlandet kunne husmannsplassen være stor nok til at husmannen hadde plass til flere kyr og hest, og noen av disse husmannsplassene var større enn selvstendige gårdsbruk på Vestlandet. Til gjengjeld hadde husmennene på Vestlandet nesten ikke pliktarbeid. Den typiske norske husmann hadde langt større friheter enn en leilending eller livegen i form av frihet utenom pliktarbeidet – på Vestlandet stort sett hele tiden. Tjenestefolk var langt mer ufrie, og så lenge de var i tjenesten, var de underlagt husbondens disiplin, og fysisk avstraffelse var innenfor husbondens rettigheter.S. Steen: Drømmen om frihet'' s.34-35
Økonomisk hadde bøndene som regel en blanding mellom selvforsyningshushold og pengehushold der selvforsyning var overraskende godt utbredt med tanke på hvor avansert samfunnet var. Handelen gikk oftest i å selge overskudd av egne varer og å kjøpe kaffe, tobakk, bomullsplagg, suppleringsvarer som kjøtt, korn og mel og i noen grad også luksusvarer. For bøndene var det likevel et prinsipp å bruke så lite som mulig av penger. Denne nøysomheten var ikke bare noe som tilhørte bondestanden, også i det offentlige var sparepolitikk normen, delvis etter en inflasjonspolitikk fra rundt 1814.S. Steen: Drømmen om frihet'' s.32
Liberalisering av yrker De mektigste mennene i Norge tilhørte handelsmenn og embetsmenn. Samtidig hadde en rekke grupper fordeler. Byborgerne hadde enerett på å drive handel, laugene hadde langt på vei monopol på håndverk og verks- og brukseiere hadde flere privilegier knyttet til gruvedrift, jernverk, sagbruk og liknende. Bøndene på sin side hadde odelsretten som sikret at jorden gikk i arv. Stemmeretten per 1814 var begrenset til menn over 25 år som var embetsmenn, tidligere embetsmenn, jordeiere eller jordleiere for mer enn fem år, folk med borgerskap i kjøps- eller ladested eller folk som eide jord eller grunn av en viss verdi i kjøps- eller ladestedene.T. Pryser: Norsk historie ... s.19-20
Rettighetene begynte å forvitre. Allerede i 1816 forsvant byenes enerett til å produsere brennevin, og bøndene fikk lovfestet rett til egenbrenning. Ny bergverkslov og handelslov var i teorien friere, men den første fikk liten praktisk betydning, og den andre byttet geografisk enerett med krav om utdannelse og startkapital, noe som var en alvorlig hindring for flere. På 1830-tallet skjedde store forandringer. I 1837 ble formannskapsloven innført, og den åpnet for mer lokalt selvstyre. I 1839 kom håndverksloven, som medførte at laugene skulle oppløses. Laugene hadde allerede begynt å tape terreng, så det ble en lov som passet med utviklingen. I 1842 kom handelsloven som gjorde det lettere å drive handel, spesielt innenlands.T. Pryser: Norsk historie ... s.20-21
Kunst, litteratur og utdannelse I 1811 ble Det kongelige Frederiks universitet etablert. Dette ble starten på en stor bølge av norske vitenskapsmenn, akademikere og andre forskere. Ivar Aasen studerte folkespråkets grammatikk ute i bygdene. Christopher Hansteen var en ledende norsk astronom og geofysiker. Niels Henrik Abel var en banebrytende matematiker på et internasjonalt plan. Peder Andreas Munch og Rudolf Keyser var ledende historikere som så på norsk fortid.S. Steen: Drømmen om frihet'' s.35-36 Universitetet var imidlertid også i stor grad tenkt på som produsent av embetsmenn.Side 278, Sejersted
Folkevekst og flytting Norge hadde fra 1814 til 1880 den raskeste, relative veksten i folketallet blant landene i Europa, tross stor emigrasjon til USA. Mellom 1815 og 1865, altså i løpet av kun femti år, økte befolkningen fra 885 000 til 1 702 000 innbyggere. Giftemålsalderen var fortsatt høy (26-27 år) men barnedødeligheten sank drastisk. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med bedre tilgang på mat, både innenlandsprodusert og import, som førte til mindre hungersnød og bedre immunforsvar. Økt kunnskap om hygiene hadde også betydning. Vaksine mot kopper og et mildere epidemisk klima trekkes også frem som årsaker til befolkningsveksten.
Befolkningsveksten førte til overskudd av arbeidskraft i bygdene, økning i antall husmenn og tjenestefolk samt jordmangel. Det store flertallet bodde på landsbygda; hele 76 % i 1875. De fleste som hadde sitt virke innenfor landbruket levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg der det var mulig. Arbeidet var tungt og først og fremst manuelt, det var få tekniske hjelpemidler, og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterkt og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som førte til forandringer.
Byene
Som følge av både befolkningsvekst og industrialisering, vokste også byene i omfang. Kun hovedstaden Christiania kunne på midten av 1800-tallet kalles for en storby, men flere mindre byer opplevde også økning. Byene var enten kjøpsteder eller ladesteder. I 1800 fantes det 34 kjøp- eller ladesteder med byrettigheter i 1800, og i 1870 hadde antallet økt til 60. De fleste byene lå ved kysten. Kongsberg var den første innlandsbyen som fikk bystatus i 1802, og i løpet av århundret fulgte Lillehammer, Hamar, Kongsvinger, Hønefoss og Gjøvik. Byene ved kysten, spesielt på Sørlandet, hadde mange sjøfolk, som matroser og skipsloser. Herfra foregikk det også ulovlig virksomhet som kaperfart og smugling. Mot 1900-tallet gikk havnebyene inn i en periode med dårligere økonomi, og mange utvandret til USA.
Bergen var landets største by med sine rundt 20 000 innbyggere frem til rundt 1830, da Christiania passerte i antall innbyggere. Rundt 1900 hadde Christiania 250 000 innbyggere, Bergen 79 000, Trondheim 39 000, Stavanger 32 000 og Fredrikstad 30 000, alle med forsteder.
Noen byer var først og fremst handels- og administrasjonssentra; som Christiania, Bergen, Trondheim, Hamar og Tromsø. De største industribyene var Fredrikstad, Sarpsborg, Skien og Stavanger. Byer som Haugesund og Tønsberg satset på skipsfart. Også tettsteder uten bystatus vokste raskt, som Lillestrøm og Mjøndalen.
I bygdene stagnerte veksten fra 1860-årene. Alle byer hadde fødselsoverskudd, men den sterke veksten skyldtes først og fremst tilflytting fra bygdene. I mange byer utgjorde innflyttere over halvparten av befolkningen rundt 1900.
Næringsliv og økonomi
Storbritannia var det klart førende industrilandet gjennom mesteparten av 1800-tallet. Belgia fulgte etter på 1820-tallet, siden Frankrike og fra 1850-tallet også Tyskland og USA. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. De første dampdrevne tekstilfabrikkene ble opprettet rundt 1850. I perioden 1840-1870 ble teknologi til tekstilindustrien hentet fra Storbritannia både i form av maskiner og fagfolk, noen av fagfolkene ble værende og sto for driften samt opplæring av norske arbeidere. Også i verkstedindustrien var det betydelig innflytelse fra Storbritannia. Fra rundt 1870 begynte norske tekstilfabrikker å importere maskiner fra tyske produsenter, særlig i Chemnitz. På slutten av 1800-tallet ble norske handelsmøller sterkt modernisert særlig med maskiner fra Tyskland. Dampsagbruk og høvlerier kom på 1860-tallet, tremasse-industrien på 1870-tallet, cellulose- og papirindustrien fra 1880-tallet og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien begynte rundt 1900. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 kunne Norge kalles et industrisamfunn. Industrialiseringen var sterkest i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold. Etterhvert ble det også skapt lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal.
Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var tallene henholdsvis 735 og 765 dollar. Den «andre industrielle revolusjon» på slutten av 1800-tallet var særlig viktig for Norge og Tyskland ble fra rundt 1900 (til andre verdenskrig) den viktigste kilden til teknologi i Norge; kjemi, elektrisitet og etter hvert forbrenningsmotoren spilte viktige roller i denne perioden.
I løpet av 1800-tallet gikk retten til å drive med handel og håndverk fra å være et privilegium til en rettighet. Med Grunnloven i 1814 ble næringsfrihet grunnlovsfestet i § 101. I tillegg kom handelsloven av 1842 og håndverksloven av 1866, som åpnet for at alle, også kvinner, kunne drive handel og håndverk.