Den spanske borgerkrig ble utkjempet mellom 1936 og 1939 i Spania mellom spanske nasjonalister (høyresiden) og republikanere (venstresiden), og endte med nasjonalistisk seier. Borgerkrigen ble utløst av et nasjonalistisk kuppforsøk mot den venstreorienterte Frente Popular-regjeringen.
Etter at venstrekoalisjonen Frente Popular kom til makten under ledelse av Manuel Azaña i 1936 ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spania innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo. Samme år forsøkte en gruppe høyere offiserer å begå statskupp mot den nye regjeringen. Opprøret ble etter hvert støttet av konservative spanske grupper, som Confederación Española de Derechas Autónomas, eller C.E.D.A), karlistene og den fascistiske Falange (Falange Española de las J.O.N.S.).Payne 2000, side 200-203 Nasjonalistene hadde aktiv militær støtte og fikk våpen fra Tyskland og Mussolinis Italia. Republikken fikk kjøpt en del militært utstyr fra Sovjetunionen og Mexico, men den vestlige ikke-intervensjonspolitikken medførte snart at den lovlige regjeringen ikke fikk kjøpe våpen. De siste to årene av krigen sloss venstresiden i praksis uten noen våpenhjelp utenfra.
Nasjonalistene hadde en hovedsakelig rural, konservativ, katolsk basis og ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, og ønsket å gjeninnføre monarkiet. Venstresiden, som først og fremst omfattet sosialister, anarkosyndikalister og liberale, hadde støtte fra de nasjonale elitene og kirken i Baskerland og Cataluña, fattige landarbeidere, og fra mer sekulære og urbane miljøer i hele landet. Nasjonalistene, under ledelse av de tre generalene Francisco Franco, Emilio Mola og Queipo de Llano, satte inn størstedelen av hæren mot den venstreorienterte regjeringen, men møtte sterk motstand fra lojale hær- og marineavdelinger og fra sivile som avvæpnet garnisoner og grep til våpen. Mange enkeltsoldater sluttet seg også til folkefronten. Først etter tre års blodige kamper gikk nasjonalistene seirende ut av borgerkrigen. Francisco Franco ble Spanias diktator, og alle partier ble forbudt eller innlemmet i Francos statsbærende parti.
Krigen ble utkjempet med omfattende terror og massakrer på begge sider, mot fanger, og mot faktiske og antatte motstandere.Om omfanget og mønsteret i terroren og drapene, se Beevor, 2009, sidene 127 - 144, samt Lindqvist, side 379 Krigen fikk en bred internasjonal pressedekning, som formidlet terror og drap, uten at denne pressedekningen alltid var preget av kildekritikk. Særlig tidlig i krigen var pressedekningen ofte ryktebasert. Den katolske kirke gav sterk støtte til høyresiden og fremstilte krigen som et moderne korstog, noe som ble forsterket av massakrer på prester og nonner begått av venstresiden. Krigen er blitt kalt for historiens første «mediekrig», hvor reporterne gjennom sine reportasjer ønsket «å støtte saken».Janet Lawrence i artikkel hos Reuters Dette førte til at den republikanske regjeringen fikk begrenset støtte av opinionen i andre land under det meste av krigen. Utenfor Spania var meningene delte, og borgerlige aviser som Aftenposten støttet høyresiden, mens venstreorienterte aviser støttet venstresiden.
Fra Italia var det på det meste nær 50.000 frivillige på nasjonalistenes side og 20.000 fra Portugal. Omkring 10.000 franske frivillige deltok i de internasjonale brigader. Stalin støttet forsiktig republikken.
I etterkrigstiden ble høyresiden under krigen glorifisert av den høyreorienterte regjeringen som hadde makten i landet. Francos utpekte etterfølger Juan Carlos myknet opp politikken på 1970-tallet, noe som førte til at Spania ble et konstitusjonelt monarki med parlamentarisk demokrati. Meningene om borgerkrigen i Spania er sterkt delte og borgerkrigen var lenge ansett som et tabuområde i alle de store leirene i spansk politikk.
Mens det tidligere har vært vanlig å framstille den spanske borgerkrigen som en krig mellom to like parter der begges sider utviste stor brutalitet, viser nyere forskning at terroren mot sivilbefolkningen var langt mer omfattende i områder som var kontrollert av opprørshæren enn den i de republikanske områdene. Antall døde var tre ganger så høyt, mot . Mens de militære opprørslederne oppfordret til utrenskningen av motstandere, fordømte de republikanske lederne terror mot sivilbefolkningen. Terror var en sentral del av generalenes strategi. Omkring 350.000 døde i kamp og nesten like mange døde av sult, sykdom og ved henrettelser. Det var ikke vanlig å ta fanger. Franco henrettet alle offiserer på republikansk side.
Bakgrunn
Utfyllende artikkel: Den andre spanske republikken Borgerkrigen var et resultat av flere faktorer og århundrelange konfliktlinjer.Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Flere av disse var politiske konflikter i den andre spanske republikken. I tillegg kom det internasjonale politiske klimaet på 1930-tallet, med politisk ustabilitet, frykt for kommunistiske revolusjoner, svake demokratier og at stadig flere land i Europa fikk autoritært styre.
I Spania var det en gammel politisk konfliktlinje mellom regionalt selvstyre og det tradisjonelle sentralistiske styret, som selv kalte seg «bevare Spanias enhet». I tillegg var både kirken og de militære tradisjonelt en integrert del av landets ledelse, og kongehuset hadde en svak stilling. Da kong Alfonso XIII i 1923 godtok Miguel Primo de Riveras maktovertakelse og diktatur, åpnet dette veien for opprettelse av republikken i 1931, men både arbeidet med republikkens konstitusjon og det etterfølgende, nødvendige reformarbeidet gjorde at de politiske spenningene kom til overflaten. Republikken var derfor preget av store konflikter, flere kuppforsøk og voldelig uro. Utover våren 1937, etter kamper internt i republikken, blant annet i Barcelona, som ble kalt borgerkrigen i borgerkrigen, tok de Moskva-tro kommunistene, med støtte fra Komintern, makten innen republikken, men uten å oppnå samme absolutte makt som Franco oppnådde.Beevor 2009, side 343 Nasjonalistene mislikte sterkt de republikanerne sto for: liberalisme, marxisme, frimureri, regionalt selvstyre, sekularisme og kvinnefrigjøring.
Militær oppstand Kuppforsøk
Den republikanske regjeringen hadde sendt de offiserene de var utrygge på, som general Manuel Goded Llopis, Emilio Mola og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også Gonzalo Queipo de Llano. I deres planlagte oppstand skulle José Sanjurjo, som hadde ledet et kuppforsøk i 1932, være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble advarslene oversett.
Borgerkrigen ble utløst av denne militære oppstanden av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var 17. juli kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania. Kuppmakerne sikret seg først kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i Andalucía så snart som mulig. Franco var på denne tiden «forvist» til Kanariøyene, men reiste natt til 17. juli med postbåten fra Santa Cruz de Tenerife til Las Palmas, og derfra videre med hjelp av britiske fascister leiet fly til Spansk Marokko. I Marokko tok han kommandoen over de mauriske styrkene.Lindqvist, side 373
Generalene planla et raskt statskupp, og aksjonene i Nord-Afrika gikk etter planen, slik at elitestyrkene her kunne settes inn i selve Spania sammen med «frivillige» marokkanere. Hitler bisto med en flåte Junker 52 til å frakte styrkene fra Marokko til Spania.
Men andre steder i Spania gikk ikke kuppet etter planen og kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid. Der ble de militære holdt inne i Montaña-leiren, og leiren falt neste dag etter blodige kamper og en påfølgende massakre. I Barcelona ble opprørerne slått av væpnede anarkister og syndikalister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sitt tjenestested på Balearene, ble tatt til fange i Barcelona og senere henrettet.
Reaksjoner på kuppet
Både innen hæren og Guardia Civil gikk lojaliteten begge veier, i tillegg gikk også væpnede arbeidergrupper til aksjon flere steder og nøytraliserte opprørsvennlige enheter og slik sikret byen for republikken. Den spanske marinen var langt mer klassedelt enn hæren, noe som førte til at de lavere offiserene og menige mannskapene var bedre politisk organisert og hadde en større avstand til det høyere befalet.Beevor 2009, side 116 De gjorde derfor opprør og overtok fartøyene da de fikk beskjed om å gå til nasjonalistiske havner, og nasjonalistene fikk ikke den fartøystøtten de hadde basert seg på for å sikre transport av soldater fra Marokko til Den iberiske halvøy. Karlistene mobiliserte sin milits til støtte for opprøret. Etter bare to dager, 19. juli, møtte 8 000 bevæpnede karlister iført sine karakteristiske røde bereter klare til kamp i Pamplona.Beevor 2009, side 109
Et effektivt forsvar ble imidlertid hindret av at regjeringen ikke ønsket å bevæpne sivilbefolkningen, da Folkefronten var preget av store interne motsetninger og det eksisterte en gjensidig mistillit mellom regjeringen og dens velgere. Regjeringen manglet autoritet og ved utbruddet av krigen hadde den ikke lenger mulighet til å opprettholde lov og orden. Selve kuppet utløste også revolusjonær aksjon fra deler av arbeiderbevegelsen.
Frontene etablerer seg miniatyr|venstre|Den militære situasjonen to måneder etter at oppstanden startet. Det blå området viser kuppmakernes posisjon ved kuppet, det grønne de første erobringene Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til middelhavskysten, herunder Valencia, Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot Andalucía. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra arbeidermilits organisert av CNT og FAI.
I august ble frontene og deres kontrollerte soner klarere. I de nasjonalistkontrollerte områdene ble det tidlig etablert en militærstat, mens det politiske kaoset, rivaliseringen og kranglingen fortsatte innen det republikanske området som stadig krympet. Republikkens regjering ble stadig mer lammet av sammenbruddet i sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør, samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon.Beevor 2009, side 154 I tillegg hadde de republikanske styrkene dårlig utstyr, dårlig kunnskap og svak disiplin.Se for eksempel Beevor 2009, side 231-232
4. september 1936 ble Francisco Largo Caballero utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom sosialistene, kommunistene, det venstresosialistiske POUM, anarkosyndikalistene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse partimilitsene og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren, hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse.