thumb|Fra en geitestøl i Aurlandsdalen. thumb|Gamle stølshus i Norangsdalen i Møre og Romsdal. thumb|right|Gammel støl i Seljord i Telemark vintertids thumb|right|Jagdhausalm ligger på 2009 moh. i Defereggental i Øst-Tirol, og ble opprinnelig grunnlagt som en permanent bebodd gård (såkalt Schwaige). Senere ble den gjort om til en seter og brukes fremdeles som fjellbeite av bønder i Syd-Tirol.
thumb|Seter i Oppdal 1966.
Setring eller seterdrift (også skrevet med -æ-) er bruk av fjellbeiter eller skogsbeite som ligger så langt fra gården(e) at buskapen ikke kan drives frem og tilbake på én dag (jamfør seter og støl). Hensikten med setring er å utnytte beiteareal over et større område, og i områder som ikke gir mulighet til fast bosetning. Setra ligger vanligvis høyere i landskapet enn gården(e) den hører til.
Seterdrift har vært viktig i mange fjellområder, f.eks. i Norge, Sverige (der det heter fäbodväsen), Alpene, Dinariske alper, Pyreneene, Schwarzwald og Vogesene. Men også i lavland kan seterbruket etterspores, som i de danske stedsnavn på ‑løse.Aakjar S. 1922, Løser og Løkker. Danske Studier Størst utbredelse og betydning har den hatt i Alpene. Betydningen sank fra begynnelsen av 1800-tallet, da bedre transportmuligheter gjorde at melkeproduksjon fra seterdrift ble utkonkurrert fra lavlandsområder. I Norge hadde setring trolig størst betydning på 1700–1800-tallet. Gårdene hadde ofte to eller tre setrer som ble brukt på ulike deler av sommeren. Noen gårder drev også vintersetring for å utnytte foret høstet i setermarken.
Seterdrift bør skilles fra begrepet transhumans, som betyr at husdyr drives mellom vinterbeite i fjellet og sommerbeite – vanligvis i lavereliggende strøk. Seterdrift er først og fremst knyttet til melkekyr og geiter. Men også andre dyr kunne taes med til setra.
Opphav til setring i Norge Det er usikkert hvor gammel setringen i Norge er. Det er sikker dokumentasjon fra skriftlige kilder for at setring var utbredt over det meste av landet i middelalderen. I Trøndelag og det indre Østlandet kan setringen ha utviklet seg ved at bøndene søkte lengre ut i utmarka etter slåttemark - beite og stølsdrift oppsto i så fall kjølvannet av utmarksslåttene. Fra noen deler av landet er det arkeologisk materiale langt tilbake i tid, kanskje til begynnelsen av vår tidsregning eller tidligere. På noen støler er påviste forhistoriske hustufter så mange og store at det kan dreie seg om forlatte fjellgårder. På blant annet Hardangervidda er det påvist beitepåvirkning i landskapet til 500 f.Kr eller tidligere noe som viser at fjellbeite er like gammelt som jordbruk i Norge, men det er uklart om dette var setring. Utvinning av jern fra myr krevde mye skog til kullbrenning noe som trolig har skapt en del åpne flater med gunstige forhold for beiting og setring.
Adam av Bremen skrev at de harde fjellene og den skarpe kulden gjør Norge til de skrinneste av alle land derfor bare egnet til husdyrhold. Adam skrev at nordmennene holdt buskapen lenge ute i ødemarkene (det vil si på beite eller seter) «på arabisk vis». Nordmennene brukt melk til mat og ull til klær, skrev Adam. Pytheas fra Massalia skrev 300 f.Kr. at folket i «Thule» driver buskapen opp i fjellet og der de gikk på beite hele sommeren. Landskapslovene, Magnus Lagabøters landslov og Heimskringla tyder på setring i vikingtid/tidlig middelalder. Betegnelsen «seter» finnes ikke på islandsk og blant andre Jørn Sandnes har derfor antatt at seterbruket oppsto i middelalderen. Skatteregister fra 1600–1700-tallet tyder på setring først da fikk særlig økonomisk betydning. Arkeologiske spor (feks. boplasser) og vegetasjonshistoriske spor (f.eks. pollenavsetninger i myrer) tyder på at ressursene i fjellet har vært brukt i år. Seterdriften fikk en oppblomstring fra 1700-tallet.
Seterbruk i norrøne bosetninger Det kan se ut som setring som driftsform i jordbruket ble tatt med fra Norge til nye norrøne bosetninger på Island, Grønland og Færøyene. På Island var det i norrøn tid setrer over hele øya kort tid etter landnåmet. Seterdrift på Shetland og Orknøyene hører vi ikke om, men på Grønland var den av stor betydning for den norrøne bosetningen. På Færøyene forsvant seterdriften allerede i løpet av 1200-tallet, trolig på bakgrunn av en omlegging av jordbruket i retning mer sauehold for produksjon av vadmel og ull som eksportvarer til Norge. På færøysk kalte man setrene ærgi, et ord fra gammelirsk med betydning «sommerbeite for kyr».Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 54), forlaget Pax, Oslo 2008
Hovedformer i Norge Reinton skjelner mellom tre hovedformer for setring i Norge: Ved fullseterbruk oppholder folk seg å seteren hele sommeren og produserer holdbare produkter som ost og smør av melken. Fullseterbruk har vært mest vanlig på Østlandet og i de indre bygdene av Vestlandet og Trøndelag. Ved melkeseterbruk eller halvseterbruk melkes dyrene på seteren/stølen og melken fraktes til hjem gården hver dag. Denne seterformen var mest utbredt i de ytre bygdene fra Agder til Nord-Norge, og baserte seg på kort avstand til stølen. Ved slåtteseterbruk er slått og annen forsanking i utmarken hovedsak. Denne formen var særlig vanlig i de indre bygdene i Agder, Telemark og Ryfylke der slått i de vidstrakte heiene var sentralt for husdyrholdet.
I Gudbrandsdalen, øvre Østerdal, Hallingdal, Telemark, Setesdal og Valdres ble det også praktisert vintersetring.
Vintersetring innebærer at husdyrene holdes på seteren etter at beitesesongen er over for å bruke opp høy og annet for sanket i setermarken. For eksempel gårder i Vågå med seter i Sjodalen brukte seteren 16 uker om sommeren og dro igjen til fjells med buskapen i november og ble der ut januar. Gårder i Dovre med seter i Grimsdalen flyttet ofte buskapen dit i mars-april og ble til oktober; den første tiden om våren ble dyrene foret i fjøset med høy fra seterslåtten året før. Vintersetring er kjent fra fjellområdet mellom Ringebu og Østerdalen. I stille vintervær kan det være kaldere nede i dalene enn på fjellet, og det kan være lettere å flytte buskapen til setra enn å frakte for fra seteren ned i bygda. Ifølge Bjørn Hougen kan noen av setrene på fjellet opprinnelig ha vært egne gårder brukt hele året og senere oppgitt som helårsdrift. Disse driftsformene og det historiske opphave gjør skillet mellom gården og setra mindre tydelig.
Flere høydetrinn
I landskap med store høydeforskjeller hadde hver gård ofte flere setrer på ulike høydenivåer. Disse ble brukt på forskjellige tider av året og/eller til forskjellige dyr. De høyeste setrene ble bare brukt en kort periode på høysommeren, de andre i perioden(e) før og etter. Dette resulterte i en optimal utnyttelse av de ulike høyderegionene, i og med at vegetasjonsperioden med økende høyde begynner senere og varer kortere. Et setersystem med tre høydetrinn var ikke uvanlig i Norge og Alpene. Vårsetra lå gjerne under tregrensen, i Norge i bjørkebeltet. I enkelte tilfeller kunne vårsetra ligge lavere enn selve gården. I Alpene forekom også setersystemer med flere høydetrinn, unntaksvis opptil 30 (i Valais). I sveitsiske dialekter heter heimseter vor-alp eller vor-säss om de laveste alpstufen (høydetrinn). I Norge var heimsetrene i hovedsak under 5 km fra gården, ofte 2–4 km unna. En del steder på Østlandet over 5 km, lengst i Storelvdal og Nord-Østerdalen. I forskjellige deler av Norge har det vært ulike flyttemønster mellom gården og setra eller setrene for gårder med flere. På Østlandet har det vært vanlig med to eller tre setrer til hver gård. En del heimsetrer har blitt til småbruk eller husmannsplasser.
I Norge Reinton skjelner mellom tre hovedtyper seter etter høydetrinn og årstid: Heimseter er seter eller støl nærmest gården og den som først får grønt gress. Denne ble brukt som vår- og høstseter, i noen områder ble heimseteren brukt bare om våren eller bare om høsten. Mellomseter ble brukt av gårder der hovedseteren (sommerseteren) var langt unna, og var ein stasjon mellom heimseter og sommerseter. Dette har blitt praktisert i blant annet Hallingdal og Valdres. Sommerseter er hovedseteren og ligger lengst fra gården, derfor kalles den også langseter, fjellseter, høgseter, utseter eller heistøl. I bygder med store fjellvidder kunne hver gård ha flere sommersetre som ble brukt etter tur.
I Nord-Norge, Vestfold, Østfold og Akershus hadde gårdene stort sett bare en seter.
Ulike dyreslag Setrer ble brukt til mange ulike dyreslag. De fleste setrer ble brukt til melkekyr, og ysting var en viktig måte å nyttiggjøre setrene og konservere melken på. Det fantes også setrer uten foredling av melk. Fordelen med seterdrift var i slike tilfeller at buskapen kunne økes utover det nivået som dalbeitene alene hadde tillatt. Seterdrift ga dessuten (uansett dyreslag) en friskere buskap, siden fjellvegetasjonen ofte er av høyere kvalitet og buskapen fikk styrket sin fysikk. Blant andre dyr som ble brakt til seters, er geiter (vanlig i Norge, sjelden i Alpene), ungkyr (ikke uvanlig i historisk tid i Alpene; i dag til og med av større omfang enn setrer med melkekyr), hester (i Alpene spesielt i nærheten av fjellpass, der hester ble brukt som pakkdyr), sau (vanlig i de mediterrane delene av Alpene; i den senere tid igjen økende, om enn ofte uten gjetere). gris (ikke uvanlig i Ottadalen, den utnyttet matavfall fra seterysteri)
Eierformer og rettigheter Eierstrukturene for setrer var og er veldig mangfoldige. Norske setrer var i privateie, det vil si hver gård hadde sin(e) egen(e) seter(e), men setrene lå ofte samlet i setergrender, og beitearealene var felles. Denne eierformen forekommer også i Alpene, men er heller unntaket. Her er setrene oftere allmenninger eller eies av interessentskaper, det vil si setrene er fra gammelt av felles for alle bønder i en eller flere landsbyer, eller for de av bøndene som har kjøpt andelsrettigheter.
Det har vært vanlig at gårdbrukere uten egen seter leide seg inn hos setereiere med ledig kapasitet. Utleieren tok seg da av buskapen og stelte melken mot godtgjøring. Buskap utplassert på denne måten ble kalt «stellingsfe» eller «leiefe», andre betegnelser har vært fremmedkyr (Østlandet), drottkyr (Østerdalen), sytningskyr, dragekyr eller sellingskyr (Surnadal) eller vaktefe (Hallingdal). Blant setereiere med rikelig beite kunne det være konkurranse om å skaffe slike leiekyr. Leieprisen kunne være i form av andeler av melkeproduktene, for eksempel at utleieren fikk ost og prim eller at utleieren fikk melken hver tredje dag. Denne prisen var betaling både for beitet og for budeiens arbeid. Norges første meieri, Rausjødalen setermeieri, var ifølge Reinton en videreutvikling av leiefeordningen.
På fellessetrer i Alpene oppstod det komplekse og detaljerte regelverk om bøndenes rettigheter og plikter. Reglene varierte sterkt mellom ulike deler av Alpene, men hadde flere fellestrekk: Antallet dyr var nøyaktig reglementert, likeså når og hvor lenge buskapen kunne være på setrene. Slike regler skulle forhindre under- og overbeite og klarte dermed å unngå at setrene ble utsatt for allmenningens tragedie. (Underbeite fører til spredningen av beite-ugress, overbeite ødelegger vegetasjonen.) I tillegg var bøndene forpliktet til dugnadsarbeid: Viktige gjøremål var fjerningen av stein etter vinterens/vårens steinras; fjerning av høytvoksende ugress som spredte seg og ble unngått av buskapen; såing av gress på erosjonsarealer; vedlikehold av seterbygningene, stier og gjerder. Andre regler garanterte retten til å drive feet på lavereliggende, private beiter ved plutselig snøfall på setra. Motsatt kunne landsbybefolkningen ved katastrofer i dalen søke tilflukt på setra. Mange av reglene stammer fra den tidlige middelalderen og gjelder i store trekk fremdeles, selv om de fleste nå har mistet sin betydning.
Driftsformer thumb|«Sæterreisen», illustrasjon av Adolph Tidemand fra "Norge fremstillet i Tegninger" utgitt 1854 (fargeutgaven), viser et følge med kløvhest på vei til ei seter på 1800-tallet.