Edmund Jernside (født ca. 989, død 30. november 1016) var konge av angelsaksiske England fra 23. april til 30. november 1016. Han var sønn av kong Æthelred den rådville og hans første hustru, Ælfgifu av York. Edmunds styre var preget av den krig han arvet fra sin far, hans tilnavn «Jernside» ble gitt til ham «grunnet hans tapperhet» i strid imot den danske invasjonen ledet av Knut den mektige.Lawson, M. K. (2004): «Edmund II», Oxford Online DNB
Edmund var ikke forventet å bli konge av England, men imidlertid ved 1014 hadde to eldre brødre dødd, noe som gjorde ham til den eldste mannlige arvingen. Hans far Æthelred ble beseiret og jagd fra den angelsaksiske tronen av den danske kongen Svein Tjugeskjegg i 1014, men danskekongen døde selv kun kort tid etter, noe som gjorde det mulig for Æthelred komme tilbake fra landflyktigheten i Normandie og gjenoppta kontrollen over tronen. Det skjedde ikke uten opposisjon fra de angelsaksiske stormennene som krevde en bedring av kongens samarbeidsvilje, noe Æthelred lovte, men ikke holdt. I denne prosessen ble Sveins sønn og arving, Knut, tvunget tilbake til Danmark. Der samlet han en hær for en ny dansk invasjon av England, men denne prosessen tok et år.
Etter å ha gjenvunnet tronen forsøkte Æthelred og den kongelige familie å styrke sitt grep på landet med støtte fra den mektige og egenrådige Eadric Streona, svoger av Edmund. Folk i England som hadde stilt seg på danenes side i 1014 ble straffet og en del ble drept. I et tilfelle ble to brødre, Morcar og Sigeferth, drept og deres besittelser ble konfiskert. Samtidig ble sammen med Sigferths hustru Ældgyth (også skrevet Edith) fengslet av Eadric Streona. Imidlertid oppsøkte Edmund den fengslete Ældgyth, brøt henne ut av fengselet mot sin fars vilje, giftet seg med henne, og overtok hennes avdøde manns besittelser. Han ble dermed i praksis om enn uoffisielt jarl av Øst-Midlands.
Knut invaderte England i august 1015. Over de neste få månedene erobret danene det meste av England. Edmund kom Æthelred til hjelp i å forsvare London. Æthelred var da allerede syk og døde den 23. april 1016, og det gjorde Edmund til konge. Det var ikke før sommeren 1016 at det meste av krigen var over: Edmund utkjempet fem slag mot danene, det siste endte i hans nederlag den 18. oktober i slaget ved Assandun. Stormennene, særlig Eadric Streona, presset på for en fredsavtale hvor England ble delt mellom Edmund og Knut. Edmund fikk landet sør for Themsen, hovedsakelig Wessex, mens Knut fikk resten. Edmund døde brått kort tid etterpå den 30. november. Han etterlot seg to sønner, Edvard og Edmund, men stormennene aksepterte Knut som konge av hele England.
Liv og virke Tidligste år Edmund var den tredje av seks sønner av kong Æthelred og hans første hustru Ælfgifu. Moren var antagelig datter av jarl Thored av sørlige Northumbria. Edmunds eldre brødre var Æthelstan og Egbert (døde ca. 1005), og de yngre Ædred, Ædwig og Edgar. Han hadde fire søstre, Ædgyth (eller Edith), Ælfgifu, Wulfhilda, og abbedissen av nonneklosteret Wherwell Abbey. Hans mor døde i 1002,Keynes, Simon (2009): «Æthelred the Unready», Oxford Online DNB hvorpå hans far giftet seg på nytt, denne gangen med Emma av Normandie, som en dynastisk allianse med hertugen av Normandie. Han fikk to sønner med henne, Edvard og Alfred, og en datter, Godgifu (eller Goda).
Edmund sto som vitne på chartere fra 993. Æthelstan og Edmund sto hverandre nært, og de følte seg antagelig truet av dronning Emmas ambisjoner for sine sønner.Lavelle, Ryan (2008): Aethelred II: King of the English, The History Press, s. 172-173 I Vita Ædwardi Regis, helgenbiografien til deres halvbror Edvard Bekjenneren, skrevet rundt femti år senere, hevdet at da Emma var gravid med ham, lovte alle angelsaksere at om barnet ble en gutt, skulle han bli akseptert som konge, men det er retrospektiv propaganda for en senere helgenkonge.
Hærfører Da Svein Tjugeskjegg erobret den angelsaksiske tronen i slutten av 1013 og Æthelred flyktet til Normandie, synes det som om brødrene ikke fulgte faren, men ble værende igjen i England. Æthelstan døde i juni 1014 og etterlot til Edmund et tradisjonstungt sverd som en gang hadde tilhørt kong Offa av Mercia. Brorens testamente reflekterte også den nære forbindelsen mellom brødrene og adelen i Øst-Midlands.Lavelle, Ryan (2008): Aethelred II: King of the English, The History Press, s. 172
Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun noen få måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord i sitt skip som lå for anker med resten av den danske flåten i elven Trent i Gainsborough i østlige England. Hans død endret den politiske situasjonen. Æthelred fikk nyheten mens han var i Rouen. Englands jordeiere og stormenn kom sammen til witenagemot («de vises råd») for å velge ny konge.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11 De valgte Æthelred, men ikke uten bestemte betingelser, og sendte ham bud om at «ingen herre var dem kjærere enn deres naturlige herre, så sant han ville styre dem mer rettferdig enn hva han hadde gjort tidligere.» Samtidig ble det understreket at enhver dansk konge ville fra nå av være fredløs i England.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11-12 Æthelred erklærte at han ville være en nådig herre som ville råde bot for de ting de avskydde, og Den angelsaksiske krønike synes å oppfatte dette som en form for kontrakt mellom kongens undersåtter og kongen selv. Han ble mottatt med begeistring, men det la seg raskt da det viste seg at Æthelred ikke hadde endret seg.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 13 Den danske flåten i Gainsborough hadde valgt den unge Knut som Sveins etterfølger, og han fikk mennene i Lindsey med seg for et angrep mot Æthelred. I mellomtiden var det samlet en angelsaksisk hær som dro nordover, og i henhold til Den angelsaksiske krønike "hengte og brente og drepte alle de mennesker kunne få fatt på. Knut valgte ikke å gå til kamp, men flyktet med sine menn og sine skip til Danmark mens lot mennene i Lindsey bli til deres skjebne.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 19
Edmunds ekteskap Sommeren 1015 ble det samlet et stort witenagemot i Oxford. Blant deltakerne var brødrene Sigeferth og Morcar (eller Mokare), av anglo-norrøn opprinelse, sønn av Arngrim, og ledende thegner i nordlige Danelagen.Den angelsaksiske krønike beskrev dem som fremste thegner tilhørende de sju borougher; denne betegnelse opptrer ikke igjen: den inkluderer opplaget de fem norrøne boroughene Lincoln, Stamford, Leicester, Nottingham, og Derby, og de to gjenværende er da kanskje besittelsene til Sigeferth og Morcar; jf. Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 388, note 2 Deres sårbare punkt var at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 20 De to brødrene ble invitert til å bo hos Eadric Streona, Æthelreds svigersønn, og da de kom inn i hans stue ble de myrdet. Brødrenes menn ville ehvne dem, men måtte flykte for Eadrics menn. De søkte tilflukt i domkirkens tårn, og tårnet ble brent for å drepe dem, i henhold til William av Malmesbury.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 20-21 Dette skjedde tilsynelatende på ordre av Æthelred som lot deres eiendeler og besittelser beslaglegges og arresterte Sigeferths unge enke Ældgyth (navnet er også oversatt til Edith) og førte henne til Malmesbury Abbey i Wiltshire hvor han hadde residens. Motivet for forbrytelsen er ukjent,Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 388 men bortsett fra politiske faktorer, som at Æthelred ryddet av veien forræderi, kan økonomiske som å ta kontroll over deres besittelser i Danelagen hadde vært en faktor.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 21
Forbrytelsen lot seg ikke dysse ned, og kun en valgte å sette seg opp mot kongen, og det var kongens sønn. Noen uker senere kom Edmund til Malmesbury, en ung mann på rundt 24-25 år. Han forlangte å se Ældgyth, og må både fått medynk og personlig interesse for henne, såpass at han var villig til å trosse sin far og med store protester tok henne ut av fangehullet. Rett etter giftet han seg med henne og tok henne med seg til Sigeferth og Morcars områder, og besittelser overtok han dets besittelser fra faren. Som opprører mot den konge som hadde herjet dette området ble Edmund ønsket velkommen og før slutten av sommeren ble han akseptert som herre av fra folket i de fem burgher i Danelagen,Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 389 antagelig også Torksey og York. Opprøret mot Æthelred sikret Edmund hans egen maktbase i Øst-Midlands.Lavelle, Ryan (2008): Aethelred II: King of the English, The History Press, s. 169-172 Med dette sørget Edmund også for å gjøre det klart at han aktet å være tronfølger til England. Æthelreds sønner med Emma av Normandie, Edvard og Alfred, var begge mindreårige, og Edmund var den eldste sønn fra første ekteskap. Edmunds handling forpurret også den ambisiøse Eadric Streonas planer. Formodentlig gjorde Edmund seg til hans fiende.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 22
Samtidig gjorde Knut gjorde landgang i England med en stor hær.
Danenes invasjon thumb|En framstilling av Edmund fra 1255. Knut unngikk Danelagen som sannsynlig ikke var vennlig innstilt etter at han sviktet dem sist. Han var så vidt innom Sandwich, passerte kanalen og ankret opp i Poole i Dorset. Ved slutten av året, mens danene herjet områdene i Wessex, samlet Eadric Streona styrker i Mercia, men også Edmund samlet styrker i Danelagen. De to hærene kom sammen, og Edmund og Eadric kom sammen for å diskutere slagplan. Dette møtet var ikke vellykket, og de skiltes ad før de møtte fienden. Det ble på denne tiden antatt at Eadric hadde sammensverget mot Edmund, som antydet av Florence av Worcester,Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 59 men uansett hva tilfelle, gikk Eadric umiddelbart etter over til Knut og ble hans undersått. Med seg hadde han de rundt førti skipene som tidligere hadde tilhørt Torkjell Høge. Innen fire måneder etter sin landgang hadde Knut fått Wessex underlagt seg, og fått de militære ressursene i Mercia under sin ledelse.
Edmund forsøkte på sin side å mobilisere nasjonal motstand da en hær fra et enkelt distrikt var for lite. Det ble krevd at militsen i London skulle mobiliseres og at Æthelred skulle lede den. Selv om kongen var syk av det som drepte ham noen uker senere, brakte han en kontingent av tropper sørfra, men ikke lenge etter mistenkte kongen forræderi og vendte tilbake til London, antagelig svekket i både sjel og legeme.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 61 Isteden slo Edmund seg sammen med sin svoger Uhtred, jarl av Northumrbia, og deres kombinerte hærer drev rundt og herjet Cheshire, Staffordshire og Shropshire. De fremste distriktene i Mercia lå i de distriktene de dro igjennom, og det var der fienden kunne fornye sine ressurser.