Paseo de la Reforma er en om lag 15 km lang aveny i Mexico by. Den strekker seg mellom Santa Fe i sørvest og Tlatelolco i nordøst, via Lomas de Chapultepec, Polanco og Chapultepec, og forbi byens historiske sentrum. Reforma er Mexicos mest kjente gate, og langs den står mange av hovedstadens mest ikoniske monumenter og bygninger, deriblant Ángel de la Independencia («Uavhengighetsengelen»), Torre Mayor, Auditorio Nacional og Bolsa Mexicana de Valores (Mexicos børs).
Avenyen, som opprinnelig var 3,15 km lang, ble anlagt under Mexicos andre imperium på 1860-tallet etter ordre fra keiser Maximilian for å binde sammen Nasjonalpalasset med Chapultepec-slottet. Den første strekninga åpna i 1864. Det opprinnelige navnet var Avenida de la Emperatriz («Keiserinnas aveny»), til ære for Maximilians kone Charlotte. Den ble omdøpt til Paseo Degollado i 1867, før den i 1872 fikk dagens navn, som er til minne om den liberale reformen som ble gjennomført av president Benito Juárez. I 1920 ble den forlenga sørvestover til Santa Fe, mens den i 1964 ble utvida mot nordøst til Tlatelolco.
Fram til 1920-tallet var Paseo de la Reforma en rolig aveny omkransa av herskapshus med store hager, men den ble deretter sakte, men sikkert til en av byens viktigste gjennomfartsårer omgitt av høye leilighetskomplekser, kontorbygninger, hoteller og kjøpesentre. Reforma har i dag byens største konsentrasjon av skyskrapere, og det bygges stadig høyere langs avenyen.
Historie Bakgrunn høyre|mini|upright|Keiser Maximilian og keiserinne Charlotte Paseo de la Reformas historie går tilbake til 1864, like etter reformkrigen, da en konservativ gruppering med støtte fra Napoleon III satte inn Maximilian som keiser av Mexico. Da han og kona Charlotte ankom Mexico, bosatte de seg i slottet Castillo de Chapultepec, som tidligere hadde vært den spanske visekongens residens, på den skogkledte åsen Chapultepec. På denne tida hadde Mexico by bare 200 000 innbyggere, og området rundt Chapultepec var ennå ikke urbanisert og besto av jorder hvor det ble dyrka mais og korn, med enkelte spredte haciendaer. Maximilian hadde kontor i Nasjonalpalasset, som befant seg ved Plaza de la Constitución i byens sentrum. For å komme seg dit måtte han først dra inn til byen, som ikke strakk seg lenger ut enn til det som seinere ble kjent som Glorieta del Caballito, og hvor det fantes en vei, i dag kjent som Avenida Juárez, som førte østover inn til Nasjonalpalasset. Punktet hvor denne veien starta, befant seg 3,15 km i rett linje fra slottet. Det fantes imidlertid ingen vei som gikk direkte dit fra slottet, så keiseren måtte i stedet kjøre en liten omvei langs Chapultepec-akvedukten, hvor veien Avenida Chapultepec går i dag, og deretter opp Avenida Bucareli for å komme seg til Glorieta del Caballito.Kart over Mexico by i 1824 med Paseo de la Reformas trasé tegna inn. Besøkt 7. oktober 2013. Herfra kjørte han de 1,7 kilometerne langs dagens Avenida Juárez inn til Plaza de la Constitución. Dette utgjorde en samla strekning på om lag 6 km. Den 2,5 km lange veien langs akvedukten var ikke noen stor omvei, men den var ikke asfaltert og ble ofte oversvømt og gjørmete når det regnte. Maximilian følte seg heller ikke trygg langs denne øde veien på kveldstid, ettersom han hadde mange motstandere. Han valgte derfor ofte å sove over i byen, og det sies at dette gjorde keiserinna svært sjalu.
Paseo de la Emperatriz høyre|mini|Chapultepec-slottet i enden av Paseo de la Reformas opprinnelige trasé Disse problemene førte til at Maximilian beslutta å bygge en vei som skulle gå i rett linje mellom slottet og Glorieta del Caballito. Lengden på reisen mellom slottet og Nasjonalpalasset ble bare redusert med rundt 350 meter, men den nye veien skulle være asfaltert, og dessuten hadde keiseren en forkjærlighet for storslåtte konstruksjoner, og han ønska seg en mer monumental reisevei. Han samla derfor en gruppe med førsteklasses arkitekter og kunstnere som kunne oppfylle dette ønsket. Blant dem var arkitekten Ramón Rodríguez Arangoiti og kunstnerne Felipe Sojo, Miguel Noreña og Santiago Rebull. Ingeniøren Luis Bolland Kuhmackl fikk i oppdrag å gjennomføre prosjektet. Anleggsarbeidet starta opp i 1864, og det ble jobba i høyt tempo de to første åra. Arbeidet bød på enkelte problemer blant annet fordi det måtte bygges ei trebru over ei renne langs veien.
I 1866 sto den første delen av avenyen ferdig, men den gikk ennå ikke hele veien bort til dagens Avenida Juárez. Maximilian ga avenyen navnet Paseo de la Emperatriz (emperatriz betyr «keiserinne» på spansk), til ære for kona si. Den var imidlertid foreløpig en blindvei, og ble kun brukt av byens elite. Fra og med 13. oktober 1866 var det kun keiserparet og hoffet deres som hadde lov å benytte seg av veien, om man ikke fikk spesialtillatelse fra keiseren.
Paseo Degollado Året etter, i 1867, ble Maximilian styrta av republikanerne under ledelse av Benito Juárez og ble henretta i Querétaro 19. juni. Keiserparet fikk derfor aldri se prosjektet sitt bli fullført. Få dager etter henrettelsen beordra president Juárez at veien skulle ha navnet Paseo Degollado. I 1870 ble den forlenga helt til Glorieta del Caballito. Ingeniør Francisco P. Herrera fikk ansvaret for å plante trærne langs den siste delen av strekninga, anlegge grøfter langs veien og utføre det nødvendige renholdet. I 1872 ble avenyen overgitt til bystyret, som siden da har hatt ansvaret for vedlikeholdet. Fra og med 17. februar samme år ble den åpna for allmennheten.
Paseo de la Reforma og «El Porfiriato» høyre|mini|Paseo de la Reforma i 1888, med Monumento a Colón i forgrunnen og Chapultepec-slottet i bakgrunnenTegning: William Henry Bishop Etter Benito Juárez' død i 1872 tok Sebastián Lerdo de Tejada over som president. Under hans styre (1872–1876) ble avenyen ytterligere utsmykka, og den nordligste delen traseen begynte så smått å urbaniseres. Avenyen ble utvida fra 18 til 25 meter i bredden, fortaua på begge sider ble utvida fra 9 til 10 meter i bredden,Martínez (2005), s. 33. det ble planta nye rader med trær og det ble satt ut benker. Man anla fire rundkjøringer med en diameter på 110 meter, i tillegg til den som i dag er kjent som Glorieta de la Palma, som fikk en diameter på 120 meter. Gjennom et dekret i 1872 fikk avenyen navnet Paseo de la Reforma, til minne om Benito Juárez' liberale reformer.
Den største forandringa gjennomgikk avenyen under diktaturet til Porfirio Díaz, «El Porfiriato», som var nesten uavbrutt fra 1877 til 1911. I 1877 ble den store rundkjøringa med Monumento a Colón, et monument av Christofer Columbus, ferdigstilt, og året etter ble det satt ut flere benker og store sokler langs veien hvor det skulle utplasseres store vaser og figurer fra den greske mytologien. Det siste ble imidlertid aldri gjennomført. I 1894 installerte man også gatelys langs avenyen. Den store bronsestatuen Monumento a Cuauhtémoc ble i 1887 plassert ut foran residensen til den innflytelsesrike familien Gargollo langs Reforma som et symbol på Mexico som en nasjon som stammer fra ulike sivilisasjoner.Martínez (2005), s. 39. I 1888 foreslo journalisten Francisco Sosa at man i stedet for mytologiske figurer burde plassere ut statuer av personer med tilknytning til gjennomføringa av den liberale reformen på soklene. Forslaget ble godkjent av myndighetene, og de valgte å dedikere to sokler til hver av landets delstater. Mellom 1889 og 1895 ble i alt 77 statuer satt ut på annenhver sokkel langs Reforma, og mellom dem satte man ut de planlagte vasene i bronse. I 1889 eller 1891 satte man også ut de to seks meter høye statuene som i dag er kjent som «Indios Verdes» («De grønne indianerne») på hver sin side av Glorieta del Caballito. De ble imidlertid kun stående fram til 1901, da de ble flytta. På slutten av 1890-åra ble det anlagt trikkespor langs Reforma, for ruta som gikk mellom Plaza de la Constitución og Tacubaya.
høyre|mini|El Ángel de la Independencia står midt i rundkjøringa Glorieta del Ángel langs Paseo de la Reforma. Etter oppføringa av Cuauhtémoc-monumentet i 1887 hadde byen vokst seg ut dit, men i området mellom dette monumentet og Chapultepec var det ved århundreskiftet fremdeles kun jorder og myrer. I 1902 kunngjorde Díaz planene om å bygge ei ny rundkjøring, hvor man skulle oppføre det storslåtte monumentet El Ángel de la Independencia. På grunn av denne nyheten vokste byen stadig nærmere Chapultepec de påfølgende åra. Den nye bebyggelsen var overdådig, og besto i stor grad av herskapshus, små palasser og luksushoteller i europeisk stil. Husa var omkransa av store hager med fontener, og hadde ofte høye tårn integrert i arkitekturen. Uavhengighetsengelen ble innvia i 1910, for å markere Mexicos hundre år som selvstendig nasjon. Mellom 1900 og 1910 ble også hele strekninga av Reforma mellom Cuauhtémoc-rundkjøringa og Chapultepec renovert. Veibanen ble utvida til om lag 40 meter i bredden, og på begge sider av veien ble det anlagt 15 meter breie fortau.
Revolusjon, befolkningsvekst og forlengelser Porfirio Díaz ble tvunget til å forlate landet i 1911, året etter at den meksikanske revolusjonen tok til. Paseo de la Reforma pådro seg ingen nevneverdige ødeleggelser under revolusjonen; derimot vokste det opp nye, aristokratiske nabolag i området rundt Uavhengighetsengelen, ettersom hovedstaden var blant de tryggeste stedene i landet å bo. I løpet av revolusjonsperioden gjorde imidlertid bilene sitt inntog i Mexico, noe som endra Reformas karakter. Etter at den nye, luksuriøse bydelen Lomas de Chapultepec (da kjent som Chapultepec Heights) oppsto, bestemte man at Paseo de la Reforma skulle forlenges sørvestover, helt til starten på motorveien til Toluca. Denne strekninga var på rundt 9,5 km og ble åpna i 1920. Da revolusjonen tok slutt i 1920, gikk landet inn i en fredelig periode, og samtidig begynte arkitekturen langs Paseo de la Reforma å gjennomgå store forandringer. På 1920-tallet vokste det opp store leilighetskomplekser, kontorbygninger, hoteller, kinoer og butikker, og herskapshusa og hagene ble sakte, men sikkert borte.
Fra 1930-tallet opplevde landet en voldsom vekst i økonomien og innbyggertallet, samtidig som det ble stadig flere biler på veiene. Myndighetene anla flere nye avenyer, og Paseo de la Reforma gjennomgikk en rekke mindre forandringer og moderniseringer i presidentperioden til Miguel Alemán (1946–1952). Fra å være en rolig aveny i et overklassestrøk på begynnelsen av 1900-tallet hadde den i 1950-åra utvikla seg til en kommersiell og dynamisk gjennomfartsåre. Trærne langs avenyen var fjerna, og de breie fortaua var gjort om til sideveier for biltrafikk.
Ernesto Uruchurtu, som var byens guvernør fra 1952 til 1966, så seg nødt til å gjennomføre et stort veiprosjekt for å få bukt med den tette trafikken. Dette omfatta forlengelser av flere av byens viktigste avenyer, deriblant Reforma. Arbeidet med denne varte fra 1960 til 1964, og besto i en forlengelse på 2,6 km nordøstover til bydelen Tlatelolco, hvor den ble forbundet med Calzada de Tlalpan, som i sin tur ble gjort om til byens første høyhastighetsvei. Takka være dette såkalte «megaprosjektet» var Mexico by på slutten av 1960-åra igjen blitt en grønn og rein by uten betydelige trafikkproblemer.
Modernisering og renovering høyre|mini|Skyskraperne langs Paseo de la Reforma Fra 1964 til årtusenskiftet gjennomgikk ikke selve avenyen noen større forandringer. I 1979 ble statuen «El Caballito» flytta og bytta ut med en moderne versjon, og i perioden 1976–1982 ble det satt ut førti bronsestatuer langs den nordlige delen av Reforma. På 1990-tallet ble også fontena Fuente de la Diana Cazadora og Cuauhtémoc-monumentet flytta til de plasseringene de har i dag. Fornyelsen langs Reforma kommer tydelig fram ved at bare 14 av bygningene fra den porfirianske perioden sto igjen i 1997. På begynnelsen av det 21. århundret ble fasadene til mange av bygningene fra midten av 1900-tallet renovert.