thumb|upright|Portrett av Böhme på omslaget av Theosophia Revelata, 1730 Jacob Böhme eller Jacob Behmen (1575–1624) var en tysk mystiker, filosof og kristen teosof. Hegel kalte ham den «første tyske filosof».
Liv og virke Böhme arbeidet opprinnelig som skomaker i Görlitz inntil 1613, og hadde ingen teologisk utdannelse. Han var inspirert av de sentrale navn i tysk kristen mystikk: Johannes Tauler, Mester Eckhart og Valentin Weigel og av den anonyme Theologia Germanica fra 1300-tallet; men også av Paracelsus, alkymi og jødisk kabbala. Essensen av dette ble «en kristen nyplatonisme der den guddommelige treenighet og den skapte verden avledes fra en guddommelig urgrunn uten egenskaper. Både Lucifer, som med sitt fall utløste skapelsen, og Adam, som det opprinnelig fullkomne urmenneske, spiller viktige roller i hans system.»Sitat fra Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002
I sitt hovedverk Aurora oder Morgenröte im Aufgang («Den oppstigende Morgenrøde») fra 1612 forteller han svært personlig om en rekke åpenbaringer som gjorde at han ikke fikk ro før han hadde prøvd å fortelle om dem:
Böhmes uttrykk for kristen mystikk er verken preget av ekstase eller av kontemplativ ro, men av «den forvandlende innsikt».Kilde for sitat og vurderinger i dette avsnittet er Jan-Erik Ebbestad Hansens innledning til Vestens mystikk, 2005
Hans tanker ble i samtiden karakterisert som kjetterske, og han fikk skriveforbud. De fleste av hans skrifter utkom etter hans død. I levetiden utkom bare traktatsamlingen Veien til Kristus. Om sann bot er den første av tekstene der.
I 1599, etter sine vandreår, slo Jakob Böhme seg ned i sin hjemby Görlitz som skomaker. I tiden etter hadde han minst tre mystiske erfaringer. Han tiet imidlertid lenge og tenkte over det han hadde opplevd. I 1612 skrev han uten akademiske kunnskaper Aurora, et forbausende arbeid for en enkel skomaker som aldri hadde studert. Derfor er ikke hans tekster alltid lett forståelige, men full av levende dybde. Man finner alle kimer til hans senere tenkning allerede i dette verket. Böhme selv gav det navnet Morgenrøde (tittelen Aurora, som den senere ble kjent under, er den latinske oversettelsen av dette navnet). Böhme hadde ikke til hensikt å offentliggjøre arbeidet, og ga det bare til noen venner for at de skulle lese det. Men folk kopierte håndskriftet og sørget for at det ble kjent i en videre krets. Sognepresten for Peter og Paulkirken i Görlitz, Gregor Richter, der Böhme tilhørte menigheten, fikk også en kopi. Richter mente at verket var ukristelig og beskyldte Böhme for kjetteri. I tilknytning til det ble Böhme fengslet og han ble ilagt besøksforbud. Etter noen år med taushet, lot han seg i 1618 overtale av venner til å begynne å skrive igjen, nå med en utvalgts selvsikkerhet. I mellomtiden hadde han gjort seg kjent med verkene til Paracelsus og nyplatonismes filosofi, og hans skrivetalent hadde utviklet seg fruktbart. Han første verk Die Beschreibung der drei Prinzipien göttlichen Wesens (Beskrivelsen av de tre guddommelige vesener) utkom i 1619.
Etter publiseringen av Weg zu Christo (Veien til Kristus) i 1624 og noen andre, ble også Böhmes erkefiende Richter på nytt aktiv og forberedte en ny anklage. Böhme beskjeftiget seg med sine kritikere i Theosophischen Sendbriefen (Teosofiske åpne brev), som vakte stor interesse i en voksende tilhengerskare. Han ble spart for videre bråk siden Richter døde like etter. Selv på sitt dødsleie ble Böhme utsatt for et kryssforhør. Richters etterfølger nektet «kjetteren» en kristelig begravelse. Han siste hvilested er på Nikolaikirkens kirkegråd i Görlitz.
Tidsmessig miljø thumb|upright|Jakob-Böhmes hus i Daszyńskiego 12 i Zgorzelec (Görlitz), her levde Jakob Böhme fra 1590 til 1610 thumb|upright| Jakob Böhmes grav Böhmes filosofi utmerket seg gjennom en idealistisk panteisme, som i stor grad har opptatt materialistiske elementer. Hans verdensanskuelse samsvarer med de første borgerlige oppfatningene. Böhme ble preget av tidens kaotiske tilstand, reformasjonens ettervirkninger og Bondekrigen, protestantismens stivnen og motreformasjonen, som vant terreng fra 1560-årene, og utbruddet av tredveårskrigen. I snevrere betydning rettet Böhmes lære seg mot protestantismen, slik den turet frem med riter og dogmer som dominerte store områder av det geistlige og praktiske livet i Tyskland. Den var uttrykk for småborgerlig opposisjon, som også knyttet an til deler av den niederlausitz-schlesiske adelen. De vesentlige åndelige kildene som denne retningen støttet seg på, var panteismen inauguert av Nikolaus von Kues, som Paracelsus’ naturfilosofiske lære var påvirket av og Agrippa von Nettesheims (1486–1535) mystikk som var orientert mot nyplatonismen og kabbala. Som hovedrepresentanter for denne strømningen regnes Sebastian Franck (1499–1542), Valentin Weigel (1533–1588) og Böhme, hvis lære fremstiller dens høyde- og endepunkt. Böhme og hans tilhengere var utilfreds med den offisielle lutherdom men og sterkt orientert mot Kaspar Schwenckfelds (1489–1561) lære. Schwenckfeld ville ha en kristendom uten kirken som en hierarkisk oppbygd organisasjonsform – et krav man ofte møtte i den opposisjonelle mystikken, og som lå til grunn for urkristendommens idealer. Han gikk gikk inn for hvert menneskes umiddelbare forhold til det guddommelige budskap. Om de ytre faktorer i Böhmes liv er kjent, så er ikke det tilfelle når det gjelder hans åndelige utvikling og han forhold til de teoretiske hovedstrømingene på hans tid, da opplysninger om dette fullstendig mangler . Bortsett fra Bibelen siterte han verken fremmede verk eller oppgav forfattere. Likevel kan man av hans skrifter indirekte slutte hva som var hans umiddelbare kilder. Følgelig kjente han datidens naturfilosofiske, astrologiske, alkymistiske og religiøs-mystiske litteratur. Selv oppgav han at han hadde lest «mange høyverdige mesterskrifter» uten derved å ha funnet den åndelige tilfredsstillelsen han strebet etter.
Jakob Böhmes kristelige teosofi Jakob Böhmes lære utviklet seg fra en intensiv brytning mellom gudserkjennelse og naturerkjennelse som ble virkelighet i en mystisk opplevelse. I sitt første verk „Aurora oder Morgenröte im Aufgang“ skildrer han først følgene av at han ble klar over det guddommelige vesen. Det guddommelige og det naturlige, det åndelige og det kroppslige smelter sammen til en skuet enhet, som han beskriver i bildet av morgenrøden som er i ferd med å bryte igjennom, og som samtidig er uttrykk for frembruddet av en „ny reformasjon“.Jakob Böhme: Aurora oder die Morgenröte im Aufgang. Einführung durch Gerhard Wehr, Insel 1992Dr. Johannes Hirschberger: Geschichte der Philosophie. Bind 2, Herder 1948 (Nachdruck KOMET) I senere verk blir innholdet av „morgenrøden “, som Böhme selv mente var uferdig, fremstilt mer nøyaktig.Jakob Böhme: Theosophische Sendbriefe. Bind 1, bind 2, Aurum 1979Jakob Böhme: Mysterium Pansophicum. Aurum, 1980Jakob Böhme: Von der Gnadenwahl. Insel 1995 Hans hovedverk er boken „Mysterium magnum“. Den „tyske filosof“ («Philosophus Teutonicus»), som Böhme også ble kalt, forstod sin lære som evig kunnskap, som urgrunnen som gjennomtrenger alt åpenbarte ham (Gud, hvis eksistens er uten enhver grunn).Dr. Johannes Hirschberger: Geschichte der Philosophie. Bind 2, Herder 1948 (opptrykk KOMET)Denne opplevelsen åpenbaringen kaller han en „kommen i det hele“, som blir mulig for mennesket når det forlater alt sitt eget og igjen får „øye på det guddomelige øye“.Roland Pietsch: Jacob Böhmes Lehre von der göttlichen Weisheit; i Erkenntnis und Wissenschaft. Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. Verlag Gunter Oettel, 2001, ISBN 3-932693-64-7 Han regner menneskets fornuft som huset som rommer „den guddommelige erkjennelses sanne forstand“. Dette sier han også slik: „Gud har gitt meg visdommen, ikke jeg, som det jeget jeg er, men Gud i meg.“ Som den guddommelige erkjennelse virker innen fornuften i mennesket, slik virker den himmelske visdom innen naturen som en altomfattende åpenbarer av den skjulte Gud. I den mystiske læren om den skjulte Gud kan man trekke en parallell til Martin Luthers teologiske lære. Men til forskjell fra Luther ser Jakob Böhme alle ting i umiddelbar gjennomtrenging av Gud, som kan sees gjennom Sophia.Roland Pietsch: Jacob Böhmes Lehre von der göttlichen Weisheit; i Erkenntnis und Wissenschaft. Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. Verlag Gunter Oettel, 2001, ISBN 3-932693-64-7Walter Nigg: Heimliche Weisheit, Mystisches Erleben in der evangelischen Christenheit. Artemis Verlag, 1987Dr. Johannes Hirschberger: Geschichte der Philosophie. Bind 2, Herder 1948 (Nachdruck KOMET) Det guddommelige Sophia blir i Jacob Böhmes teoretiske system også beskrevet med begrepene „øye“ og „speil“ idet urgrunnen erkjenner seg selv . Dette speilet fremstiller Böhme som ikke åpenbart, og som en „speilglans“. Med „glans“ forstår han skyggefigurene i et speil. Dette speilet blir åpenbart når den guddommelige treenighet selv føder. Slik speiler visdommen alle ting i naturen hhv. visdommen føder alle tings vitenskap. Dette kan bli tilgjengelig for mennesket gjennom Guds egen åpenbaring i sinnet. Slik forstår Jacob Böhme da også som „guddommelig vitenskap“.Roland Pietsch: Jacob Böhmes Lehre von der göttlichen Weisheit; i Erkenntnis und Wissenschaft. Internationales Jacob-Böhme-Symposium Görlitz 2000. Verlag Gunter Oettel, 2001, ISBN 3-932693-64-7 Religionshistorisk kan man finne en rot for Böhmes teosofiske lære i den gammeltestamentlige „visdomsboken“, en mystikk som Böhme kreativt utvider. I en sammenlignende fremstilling blir Sophia (visdommen) symbolisert som en jomfru, som var i paradiset med Adam. Fordi denne verdens lystånd tok Adam i besittelse, rømte jomfruen Sophia, og Adam ble Evas ektemann. Den himmelske jomfruen venter nå på at Adams barn skal vende tilbake til henne, for å gifte seg med dem i et „himmelsk bryllup“. Hun kan betegnes som Theosophia eller Christosophia. Gjennom det mystiske bryllupet kommer mennesket tilbake til paradiset. Böhme sier at det finnes i naturen, men mennesket er bare ikke i det.. Walter Nigg: Heimliche Weisheit. Mystisches Erleben in der evangelischen Christenheit. Artemis Verlag, 1987 Den „himmlelske jomfru“ var ikke bare et abstrakt prinsipp for Böhme, men en levende gestalt, som han etter eget utsagn kunne se og oppleve. „Det finnes ikke noe åndelig uten at det er levende!“. Det er selv ikke noen person, likevel kommer personen (selvet) i ethvert mennesket til syne i den som i et guddommelig speil. Hans innsikter skal være oppstått ut fra foreningen med den himmelske visdom (med det menes foreningen av overkjønnslig natur). I sitt verk „ Beschreibung der drei Principien göttlichen Wesens (Beskrivelse av det guddommelig vesens tre prinsipper)“ skildrer Böhme en slik mystisk opplevelse av (Teo)Sofia.Jacob Böhme angir en utførlig kristelig meditasjonsvei i sine skrifter, som skal føre mennesket til den himmelske Sophia.Walter Nigg: Heimliche Weisheit. Mystisches Erleben in der evangelischen Christenheit. Artemis Verlag, 1987Jakob Böhme: Christosophia. Insel, 1992
Ettervirkning