thumb|300px|Bayeux-teppet viser Slaget ved Hastings og hendelsene fram til dette thumb|300px|Slaget ved Hastings var den avgjørende hendelsen som gjorde at England kom på normanniske hender. Slaget blir framstilt årlig ved Battle i East Sussex. Den normanniske erobringen av England begynte i 1066 da kongedømmet England ble invadert av hæren til Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, siden kalt Vilhelm Erobreren. Vilhelm seiret i slaget ved Hastings, og dette resulterte i at normannisk kontroll over det angelsaksiske England ble håndfast etablert. Den normanniske erobringen var en vesentlig og omveltende hendelse i engelsk historie av flere årsaker. Den fjernet i stor grad den eksisterende herskende klasse og erstattet den med et utenlandsk fransktalende monarki, aristokrati og prestehierarki.

Dette førte til en omforming av det engelske språk og kultur i England. Ved at England ble underlagt herskere som hadde sin opprinnelse i Frankrike, fikk England sterkere tilknytning til kontinentet, mens den tidligere skandinaviske innflytelsen ble langt mindre eller bortimot opphørte. Det satte også i gang en rivalisering med Frankrike som kom til å fortsette uavbrutt i de neste 750 årene, fra 1066 og fram til 1815. Det hadde også betydelige konsekvenser for resten av De britiske øyer, ved at det la vegen åpen for en normannisk invasjon av Wales og Irland, og omfattende penetrering av aristokratiet i Skottland av normanniske og andre fransktalende familier, og innføringen av føydalt system i det sørlige Skottland. Det er viktig å bemerke at normannerne ikke var skandinaver, selv om en del av deres forfedre var det. Det var fransk føydal middelalderkultur som omformet England, ikke norrøn.

Bakgrunn og opptakt Normandie thumb|300px|Kart over Normandie Normandie er en region i det nordvestlige Frankrike som i årene forut for skjebneåret 1066 hadde fått betydelig norrøn bosetning fra både Norge og kanskje særlig fra Danmark. Denne ble innledet etter at den franske karolingiske herskeren Karl den enfoldige (898–922) i 911 tillot en gruppe norrøne inntrengere å bosette seg i den nordlige delen av Frankrike. Deres leder ble kalt Rollo av franskmennene, mens norrøn tradisjon har identifisert ham som Gange-Rolv. Denne tillatelsen til norrøn bosetning var en del av Saint-Clair-sur-Epte-traktaten som ble inngått mellom Karl og Rollo. Karl håpet at denne ville hindre nye angrep fra vikinger som lenge hadde herjet Frankerriket.

Den norrøne bosetningen ble en suksess, da den ble permanente og avsluttet de tidligere overfallene i området. De tidligere vikingene i regionen var kjent som nordboerne, og dette ga navn til landskapet Normandie. Nordboerne, normannerne, tilpasset seg hurtig, kanskje så raskt som i løpet av én generasjon, til den stedlige kulturen. De oppga sin hedendom og konverterte til kristendommen. De gikk også over til å snakke det lokale språket, langues d'oïl, som dog fikk noen trekk fra deres norrøne språk, omformet til normannisk. De blandet seg med den lokale befolkningen ved inngifte, tilpasset seg det føydale systemet, og begynte etter hvert å utvide sitt tildelte territorium mot vest og bosatte seg i områder som omfattet Bessin, halvøya Cotentin, og Kanaløyene.

I år 1002 giftet den angelsaksiske kongen Ethelred II seg med Emma, datter av hertugen av Normandie. Deres sønn Edvard Bekjenneren, som hadde tilbrakt mange år i landflyktighet i Normandie under det danske styret av England, etterfulgte Ethelred på den engelske trone i 1042. Den dynastiske forbindelsen mellom England og Normandie skapte grobunn for en normannisk interesse for engelsk politikk da Edvard lente seg tungt på støtte fra Normandie. Dette innebar at normanniske hoffmenn, soldater og prester fant veien til England, og kongen utpekte normannere til maktposisjoner, særlig i kirken. Siden Edvard var barnløs og i konflikt med den mektige jarlen av Wessex, Godwin, og hans sønner, er det mulig at han kan ha oppmuntret hertug Vilhelm av Normandies ambisjoner om å overta den engelske trone.

Kirkepolitisk grunn for invasjon thumb|Stigand, den siste angelsaksiske erkebiskop av Canterbury, døde i fengsel i 1072. Detalj fra Bayeux-teppet I tiden rundt 1066 hadde den engelske kirke i lengre tid vært i konflikt med pavedømmet. Den fremste geistlige posisjon i England var Canterbury erkebispedømme, hvor Stigand hadde vært erkebiskop siden 1052. Pave Leo IX hadde i samme periode startet en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. I denne fokuserte pave Leo på å forbedre geistligheten og hindre simoni, det vil si kjøpe og salg av presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han ville se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter langt strengere før de ble godkjent.Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries. London: Edward Arnold. ISBN 0-7131-6532-4, ss. 89–92 Da erkebiskop Edsige av Canterbury (senere helligkåret) døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury en slektning av jarl Godwin ved navn Æthelric som ny erkebiskop.Huscroft, Richard (2005): Ruling England 1042–1217. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2, s. 6 Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden Robert av Jumièges. Det var kontroversielt fordi han foruten å være normanner også allerede var biskop av London.

Biskop Robert dro til Roma og fikk den hellige stols godkjennelse for utnevnelsen. Robert forsøkte også å få tilbake eiendommer fra jarl Godwin som han mente tilhørte kirken. I 1052 fikk Godwin lyst Robert fredløs og tvang ham i eksil.Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest, ss. 89–92 Kong Edvard Bekjenneren utpekte deretter Stigand som erkebiskop av Canterbury. Paven nektet å godkjenne Stigands utnevnelse siden Robert av Jumièges fortsatt var i live og heller ikke var blitt avsatt av en pave. Robert appellerte til pave Leo IX, som innkalte Stigand til Roma. Stigand gjorde seg også skyldig i pluralisme ved fortsatt å være biskop av Winchester selv om han var blitt erkebiskop av Canterbury. Da Stigand ikke møtte opp hos paven, ble han ekskommunisert.Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England (3. utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5, ss. 465–466 Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave Viktor II og pave Stefan IX, fortsatte å betrakte Robert av Jumièges som den rettmessige erkebiskopen av Canterbury.Blair, Peter Hunter; Blair, Peter D. (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England (3. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53777-0, s. 108

Stigand ble senere anklaget for simoni i flere klosterkrøniker, men alle anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske om å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående. Middelalderkrønikeren William av Poitiers hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates og andre historikere har hevdet at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd.Bates, David (2001): William the Conqueror. Stroud, UK: Tempus. ISBN 0-7524-1980-3, ss. 77–78 Stigands posisjon som overhode for den engelske kirke ble til fulle utnyttet av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.Douglas, David C. (1964): William the Conqueror: The Norman Impact Upon England. Berkeley: University of California Press., s. 170

Antagelig var det Stigands kontroversielle posisjon og ulydighet som påvirket pave Alexander II til å gi sin støtte og tillatelse til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England.Loyn, H. R. (2000): The English Church, 940–1154. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education. ISBN 0-582-30303-6, s. 98 En pådriver for invasjonen var erkediakon Hildebrand av Sovana, den senere pave Gregor VII, som benyttet sin betydelige makt i kardinalenes råd til å fremme og støtte kravene til hertug Vilhelm av Normandie. Det å rette urimelige anklager mot den engelske kirke var en del av det politiske spill og tilhørende propaganda i tiden før 1066.Why the Pope Supported William's Invasion of England

Vilhelm hadde gode verdslige grunner til å invadere, men pavens tillatelse var antagelig meget betydningsfull i arbeidet med å rekruttere militær støtte og gjennomføre invasjonen. Men det blodige slaget ved Hastings, hvor kristne drepte kristne, ble politisk vanskelig for paven, og han krevde at Vilhelm skulle gjøre bot. Vilhelm bygde da et kloster på slagmarken for å vise at han hadde Gud med seg. Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legater og satt i arrest i Winchester, hvor han døde i 1072, ribbet for all verdighet og med hele sin personlige formue konfiskert.

Krav på den engelske krone

thumb|Mynt preget av Harald Godwinson, British Museum. thumb|Mynt preget av Vilhelm Erobreren, British Museum. Da kong Edvard døde i begynnelsen av 1066, var det få åpenbare arvinger til den engelske trone, men det var flere motstridende interesser. Edvards nærmeste etterfølger var Harald Godwinson, jarl av Wessex, sønn av Godwin. Han var den rikeste og mektigste innenfor den engelske adelen, og Harald ble valgt til konge av det engelske witenagemot (eller witan, angelsaksisk for «møte av de vise menn»). Han ble kronet av erkebiskop Ealdred av Worcester tidlig i januar 1066.Angelsaksiske krønike, ss. 194–195

Det er verd å merke seg at Harald Godwinson ikke hadde noe opplagt krav på tronen. Hans far Godwin var sønn av en thegn av SussexI tidlig engelsk historie var «thegn» et medlem av de adelige klasser med rang mellom jarler og ordinære frie menn, og bevilget land av kongen eller av lordene for militær tjeneste., skjønt senere dokumenter har beskrevet Godwins far som en ceorl.En fri mann av laveste rang. Godwin nedstammet antagelig fra lavadelen. Det kan synes som om samtiden forsøkte å gi Harald Godwinson en slekt tilbake i seks ledd til kong Ethelred av Wessex, men det kan være en tvilsom politisk konstruksjon for å sikre Haralds legitimitet til tronen.

Også den måten Harald overtok kongedømmet på var omstridt. Han hadde kommet seg opp både ved sin fars posisjon og ved egen handlekraft som militær leder, blant annet i krigen mot waliserne i 1063. Mot slutten av 1065 ble kong Edvard syk og falt i koma uten å ha utpekt sin etterfølger. Den 5. januar 1066 døde han, i henhold til Vita Ædwardi Regis.Full tittel er Vita Ædwardi Regis qui apud Westmonasterium Requiescit («Livet til kong Edvard som hviler ved Westminster»), ca. 1067. Men like før han døde, hadde han kortvarig fått bevisstheten tilbake, og hadde da bedt om at kongedømmet måtte bli «beskyttet» av Harald. Denne påstanden er tvetydig, men da witenagemot kom sammen neste dag, ble Harald, kanskje som landets sterke mann, valgt som etterfølger, i noe som kan ligne på et statskupp.Hallam, Elizabeth M.: Domesday Book through Nine Centuries. Thames and Hudson 1986. Side 11: «...and rapid coup by Harold...» Dette skjedde til fortrengsel for den som hadde reell arverett til tronen, den unge Edgar Ætheling. Det nærmeste den nye kongen sto til kongeslekten, var at hans søster Edith av Wessex var gift med Edvard Bekjenneren, uten at dette ekteskapet hadde frembrakt arvinger.