thumb|300px|right|Armfeldts felttog i Trøndelag 1718/19. Datoene på kartet er julianske, så man må legge til 11 dager for å få datoene i den gregorianske kalender som brukes i artikkelen.
Karolinernes dødsmarsj var det svenske tilbaketoget over Tydalsfjellene i Trøndelag i januar 1719, i siste fase av den store nordiske krig. Høsten 1718 invaderte en svensk hær ledet av general Carl Gustaf Armfeldt Trøndelag som et ledd i den svenske invasjonen av Norge samme året. Samtidig invaderte en annen svensk styrke under kong Karl XIIs kommando Sør-Norge. Karolinerne (av Carolus, latinisert form av navnet Karl) er betegnelsen på soldatene hans.
Bakgrunn Etter at krigslykken vendte seg, måtte Karl XII trekke hæren sin ut fra kontinentet, og besluttet å angripe Norge i stedet. I august 1718 rykket en svensk-finsk hær under general Armfeldt inn i Norge øst for Verdal.Claus Helberg: Til fots i fjellet, 1993, ISBN 82-90339-35-6 (s. 315) Trondheim slapp likevel å bli angrepet, for Karl XII falt ved Fredriksten festning 11. desember 1718, og alle svenske tropper i Norge fikk ordre om hjemsendelse. General Armfeldt fikk melding om svenskekongens død den 7. januar 1719, da han befant seg i Haltdalen i Gauldalen med folkene sine. Han besluttet å ta korteste veien hjem: Over fjellet til Tydalen, derfra over Tydalsfjellene til Åre i Jemtland. Vinteren var så langt preget av barfrost og lite snø i fjellet, så trekket skulle være mulig uten ski. Men mennene var dårlig utrustet etter fire måneders felttog i Trøndelag, og været kaldt.
3. juledag krysset karolinerne fjellet over til Tydalen, stort sett etter samme ruten som dagens turister (Nordpå - Græsli). Her tok kulden livet av 200 soldaterSvensk-norsk panorama under Bukkhåmmåren. Den 11. januar 1719 var den armfeldtske armeen samlet på gårdene Ås og Østby øverst i Tydalen.
Soldatene dro til gårdene rundt Østby, slaktet buskapen og forsynte seg med mat og klær. Det var verste vinterkulden i manns minne, og soldatene rev hus og låver, og bygget store bål de varmet seg ved. Armfeldts menn talte nå bare 6 000 av den opprinnelige styrken på 10 000. Resten var sendt hjem eller etterlatt i sykekvartér, og noen nå også frosset i hjel.Claus Helberg: Til fots i fjellet, 1993, ISBN 82-90339-35-6 (s. 315) En fortropp på fjorten skiløpere ble sendt over til Jemtland for å forberede tilbaketrekningen i Sverige. Alle disse kom vel frem.
Om morgenen den 12. januar 1719 (første nyttårsdag etter gammel svensk tidsregning) brøt Armfeldts armé opp fra Østby. Avstanden til den nærmeste bygden i Sverige, Handöl nær Åre i Jemtland, var rundt 55 km; i godt vær to dagsmarsjer unna.
Det var vindstille og månelyst da de brøt opp; i fortroppen var general Armfeldt selv. Bak hans følge kom den finske styrken; sist Jemtlands kavalerikompani som først brøt opp ved middagstid. Som veiviser hadde de fjellbonden Lars Bersvendsen Østby, i tillegg til flere norske krigsfanger; og for å sikre seg deres velvilje, to kvinner som gisler: Ingeborg Østby og Brynhild Tuset.
Retrett i storm Ruten var lagt fra Østby nord om Øyfjellet, trolig en eldgammel ferdselsvei der en fortsatt finner stedsnavnet Svenskelægertjørna. Der traff uværet dem, og ved nordbredden av Essandsjøen frøs de i hjel i hundrevis.Claus Helberg: Til fots i fjellet, 1993, ISBN 82-90339-35-6 (s. 315)
På Bersvendsens innstendige bønn fikk de to kvinnelige gislene lov til å ta seg hjem. Utpå dagen vokste vinden til en enorm storm, og soldatene som var svekket av underernæring, kunne ikke lenger stå oppreist, men krøp på alle fire. Skoene deres var ubrukelige i snø; isen frøs på klærne deres. Menn og hester segnet; soldatene spiste hestekjøttet rått. Noen gikk seg vill i snødrevet og gikk i retning Sylan. Bersvendsen hadde heller ikke valgt den letteste ruten østover. Han ville holde svenskene unna høstsetrene dit folk fra Østbygrenda trolig hadde flyktet da Armfeldts tropper kom.
Ved nordbredden av Esandsjøen slo karolinerne leir, og gjorde opp bål med kvist og geværkolber; men frøs i hjel i hundrevis, og fortsatt var det fire mil til Handöl i Sverige. Neste dag fortsatte stormen, og tilbaketrekningen var et kaos. Hoveddelen av troppene slo leir ved elven Enan. Her frøs mange i hjel; også de norske veiviserne. Alt utstyr måtte etterlates. Stormen fortsatte den tredje dagen, den 14. januar, da de første troppene med Armfeldt i spissen nådde til Handöl. Hoveddelen av de overlevende ankom Handöl den 15. og 16. januar. På den videre ferden ned til Duved i Åre, hvor det var gjort i stand innkvartering, døde rundt 700 mann. Av de overlevende rundt soldatene ble rundt 600 uføre for resten av livet.
Det antas at over 3 000 mann frøs i hjel i fjellet, og på de tre små gårdene i Handöl arbeidet feltskjærerne uavbrutt med amputasjoner av armer og ben. Major Emahusen i Nordenfieldske Skiløber-batallion, som fulgte karolinernes rute den 7. januar 1719, skrev: «Jeg er ute av stand til å beskrive den elendighet jeg har sett. I hauger på 10, 20, 30 og 40 lå svenskene døde i Ramslien, 3,5 mil fra Østby. De lå i full mundering hvor man så». Feltpresten sa i Frösö kirke samme januar: «En annan som hafwer et annat sinne må predika härom utan tårar! Men mitt hjerta bultar hårt i kroppen og hafwe ingen roo.»Claus Helberg: Til fots i fjellet, 1993, ISBN 82-90339-35-6 (s. 315)
Armfeldts tilbaketog vinteren 1719 skildres i det krigskritiske musikkspillet Elden som oppføres hver sommer på slagghaugene på Røros og i friluftsforestillingen Karolinerspelet i Tydal som settes opp nesten hvert år i januar.
Tidsregning thumb|300px|right|Karolinermonumentet i Duved, reist til minne om dem som døde under dødsmarsjen Datoene i denne artikkelen er i henhold til den gregorianske kalender som ble innført i Danmark-Norge i 1700, men som ble innført i Sverige så sent som i 1753. Svenske primære kilder (f.eks. militære kilder) er derfor i henhold til den julianske kalender som den gang fortsatt ble benyttet i Sverige. På 1700-tallet var forskjellen mellom gregoriansk og juliansk dato elleve dager. Etter begge kalendre fant Armfeldts oppbrudd fra Haltdalen sted den , og hans ankomst til Handöl skjedde den . Uavhengig av kalender kan utbruddet av vinterstormen som soldatene ble utsatt for, tidfestes til tre uker etter vintersolhverv.
Referanser
Litteratur Caspari, Theodor (1926): Fra bygdevei og sætersti. Landskapsbilleder fra det østenfjeldske Norge og grænsetrakter mot Sverige. Oslo. Hansson, Anders (1995): Karolinernas dödsmarsch. Östersund. Kjørmo, Torbjørn (1999): Etter kongens ufravikelig ordre. Huitfeldt forlag. Korstad, Reidar (1984): Armfeldt og Karolinernes innfall i Trøndelag 1718. Stjørdal. ISBN 82-7358-000-8 Nilsson-Tannér, Per (1969): Dødens drabanter. I Armfeldtskarolinernas spår genom Tröndelagsbygderna. Østersund. Nilsson-Tannér, Per (1968): Karolinernes Dødsmarsj. Trondheim. Pollen, Geir, (2014): Armfeldts armé. Historien om en katastrofe. Gyldendal Rolseth, P. O. (1950): General Carl Gustaf Armfeldst hærtog mot Norge. Utgitt i samarbeid mellom forfatteren og Selbu og Tydals Historielag. Oslo. Schenström, F. (1890): Armfeltska karolinernas sista tåg. – Gamla minnen från jämtlanska og norska fjällbygder. Stockholm. Øverland, O. A. (1891–1895): Norges historie. Femte bind. Kristiania. (Se sidene 755 – 758.)
Eksterne lenker Berömda svenska slag, 1700-tal Elden, et historisk musikkteater på Røros
Kategori:Store nordiske krig Kategori:Trøndelags historie Kategori:Konflikter i 1719 Kategori:1718 i Norge Kategori:1719 i Norge Kategori:1719 i Sverige