thumb|Tåke over sentrale Sveits, med utsyn utover passet mellom Ibergeregg og Spirstock, kantonen Schwyz. thumb|Helvetia på et sveitsisk frimerke fra 1881.
Sveits’ historie står i en særstilling i Europas historie i og med Sveits' sentrale, men likevel isolerte plassering i Alpene.
Opprinnelig ble Sveits bebodd av et keltisk-talende folkeslag kalt helvetiere som siden ga navn til landet, Helvetia. Fra år 15 f.Kr. kom Sveits inn under Romerriket. I folkevandringstiden strømmet germanske folkeslag fra nord inn i Alpelandet, alemannere i nordøst og burgundere i vest, noe som ble kimen til den språklige delingen av Sveits i en tysk og en fransk del. I tidlig middelalder ble området lagt inn under Frankerriket. Fra 1291 oppsto det gamle «edsforbundet», en løs sammenslutning av ulike landområder, som ble grunnlagt av kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, og ble holdt sammen av et frihetsbrev som ga selvstyre fra det tysk-romerske riket. Disse tre kantonene ble opprinnelsen til den senere staten Sveits, og Sveits' nasjonaldag den 1. august gjenspeiler denne begivenheten. I 1648 ble Sveits gjennom freden i Westfalen anerkjent av stormaktene som uavhengig. Selve navnet Sveits er avledet av Schwyz, den ene av de tre opprinnelige kantonene.
Med den franske revolusjonen kom indre motsetninger til overflaten. Deler av det vestlige Sveits ble lagt inn under Frankrike, resten ble besatt av franske styrker og i 1798 omgjort til et fransk lydrike, Den helvetiske republikken. Denne republikken ble kortvarig, og varte kun til 1803. Dagens Sveits fikk sin endelige utstrekning i 1815. I 1848 fikk Sveits en ny forfatning, som fortsatt er gjeldende. I løpet av de siste hundre år har en rekke internasjonale organisasjoner opprettet sitt hovedsete i Sveits, blant annet Det internasjonale Røde Kors, grunnet at Sveits har opprettholdt sin strenge nøytralitet i utenrikspolitiske spørsmål.
Tidlig historie thumb|Kart over Sveits i den romerske perioden.
Arkeologiske funn antyder at jegere og samlere var bosatt i lavlandene nord for Alpene allerede på slutten av den paleolittiske perioden og ved neolittisk tid var området relativt tett bosatt. De eldste sporene av boplasser tilhører Moustérienkulturen, og i de grottene som disse bodde i er det funnet 50 000 år gamle rester av trekull. Det er også dokumentert jakt på rein av den samme kulturen i den eldre steinalderen. Parallelt med den yngre steinalderen spredte Rössenkulturen seg i nord og Cortaillodkulturen i sentrale Sveits samt i den vestlige delen, deretter kom Horgenkulturen.
Rester av pilspisser fra bronsealderen, funnet i de grunne områdene i mange innsjøerJulia Slater (10. september 2007): «Prehistoric find located beneath the waves» , swissinfo. er datert så tidlig som 3800 f.Kr. Rundt 1500 f.Kr. bosatte keltisktalende stammer seg i området. Raetere, som kanskje var beslektet med etruskerne fra Italia, levde i de østlige regionene mens de vestlige var besatt av helvetiene. Sistnevnte er beskrevet av Julius Cæsar i hans beretninger om gallerkrigene i De Bello Gallico. En viktig kulturgruppe var La Tène-kulturen, døpt etter et funnsted i nærheten av Neuchâtelsjøen. Kulturen ble etablert en gang på 600-tallet f.Kr. og sporene forsvinner en gang på 50-tallet f.Kr., omtrent på samme tid som Romerriket besatte Gallia.
thumb|left|Keltisktalende folkeslag bosatte seg i Sveits før germanere kom innvandrende nordfra. Fjellet Bös Fulen sett fra innsjøen Silberenseeli. Helvetiene bygde bosetninger på høydedrag ved bredden av innsjøer. Flere av disse oppida, flertall oppidum (befestet by), er blitt utgravd og dokumentert. De var dyktige håndverkere, hadde en utviklet metallindustri og kunstnerisk håndverk.
I år 58 f.Kr. forsøkte helvetiene å unnvike presset fra innvandrende germanske stammer ved selv å flytte inn i Gallia, men ble beseiret ved Bibracte av Julius Cæsars hær og deretter sendt tilbake. Alperegionen ble lagt inn under Romerriket og ble omfattende romanisert i de neste århundrene. Senteret for den romerske administrasjonen lå i Aventicum (Avenches). I år 259 e.Kr. gikk nye germanske stammer, alamannerne, inn over den romeske grensen mot nord, Limes Germanicus, og bosatte seg på sveitsisk område.
Navnet til helvetinene levde videre i det latinske navnet til landet, Helvetia, i middelalderen da latin var et fellesspråk i Europa. Den sveitsiske revolusjonen i 1798 var et opprør mot de opprinnelige kantonene og byene i det gamle edsforbundet, og deres makt over resten av landet. Opprørerne foretrakk det latinske Helvetia framfor det daglige tyske Schweiz og franske Suisse, og proklamerte Den helvetiske republikken. Navnet ble endret tilbake da revolusjonen feilet, men den latinske formen fortsatte å leve videre. Helvetia benyttes i dag som synonym for Sveits når navnet ikke skal være avhengig av et av de fire offisielle språkene. Helvetia kan også finnes på mynter og frimerker, mens forkortelse CH står for «Confoederatio Helvetica», og benyttes på biler og sveitsiske internett-domener.
De første kristne bispedømmene ble grunnlagt på 300-tallet. Da Romerriket kollapset gikk ytterligere germanske stammer inn i området. Burgunderne bosatte seg i vest, mens fra nord presset alamannerne den tidligere keltisk-romerske befolkningen inn i fjellområdene. Burgundere ble en del av Frankerriket i 534; to år senere gikk også alemannerne inn i riket. I disse områdene eksisterte det kun isolerte lommer med kristne samfunn inntil irske munker gjenetablerte den kristne tro på 600-tallet.
Under de karolinske kongene ble føydalsystemet utbredt, og klostre og bispeseter ble viktige baser for å opprettholde systemet. Karolingernes rike ble i 843 delt i tre, en tredeling som også hadde virkning for den videre inndeling av Sveits: en vestlig del med Frankerriket, en midtre med Lorraine-Burgund-Italia, og en østlig som utviklet seg til Tyskland. Gjennom Traktaten i Verdun i 834 ble øvre del av Burgund (hvor den vestlige delen i dag er Sveits) en del av Lotharingia, mens Alemannia (den østlige delen) gikk til Ludvig den tyskes østlige rike. Sistnevnte område ble siden til Det tysk-romerske riket.
Under 900-tallets forfall var sarasenere (muslimske røverbander) i stand til å herje Wallis i Sveits. I 917 kom madjarere (ungarere) østfra og ødela Basel, og deretter det viktige kirkestedet Sankt Gallen i 926. Kun etter at kong Otto den store beseiret madjarerne i år 955 i Lechfeldslaget ble de sveitsiske områdene gjenforent med riket.
På 1100-tallet ble hertugene av Zähringen gitt makten over de delene av Burgund som ligger i dagens Sveits. De grunnla mange byer, blant annet Fribourg i 1157 og Bern i 1191. Dette tyske fyrstehuset gikk under da Hertug Berthold V døde i 1218. Fyrstehusets byer fikk etter dette status som reichsfrei (en føydal rettighet, hovedsakelig for bystater innenfor det tysk-romerske riket), mens hertugene av Kyburg fra kantonen Zürich sloss mot Huset Habsburg om kontrollen av landbruksområdene i de tidligere besittelsene til Zähringen.
Under Huset Hohenstaufen fikk alpepassasjene i Raetia og St. Gotthard-passet stor betydning. Sistnevnte ble spesielt viktig som direkterute gjennom fjellene. Kantoene Uri (i 1231) og Schwyz (i 1240) ble i henhold til reichsfreiheit gitt direkte kontroll over fjellpassene. Det meste av området Unterwalden tilhørte på denne tiden klostre som tidligere hadde blitt reichsfrei.
Da Huset Kyburg gikk til grunne, ga det Huset Habsburg muligheten til å bringe det meste av områdene sør for elven Rhinen under deres kontroll, og dette økte deres makt. Rudolf I av Tyskland, som ble tysk-romersk keiser i 1273, avskaffet statusen reichsfrei som var gitt til «skogkantonene» Uri, Schwyz, og Unterwalden. Disse mistet således sin uavhengighet og ble styrt av fogder.
Det gamle edsforbund (1291–1523) thumb|Slaget ved Laupen (1339) mellom sveitsiske styrker og en hær fra hertugen av Savoia (Diebold Schilling den eldre, 1480-tallet). thumb|En senere tegning av den tyranniske guvernøren (venstre) og frihetshelten Wilhelm Tell.
Kontrollen med handelsveiene over Alpene, gjennom de sveitsiske områdene, var av strategisk betydning for Habsburgerne. Dalstrøkene Uri og Schwyz hadde bidratt i flere kriger i Italia; og som belønning for dette tilkjente den tysk-romerske keiseren Fredrik II disse områdene riksumiddelbarhet, henholdsvis i 1231 og 1240. Da hans etterfølger Rudolf I av Habsburg døde i 1291 fryktet folkene i Uri, Schwyz og Unterwalden at grevene av Habsburg på nytt ville ta makten i deres områder. De kom da sammen og sverget eder om hjelpe hverandre, «Eden i Rütli» (en eng på den vestlige bredden av innsjøen Vierwaldstättersee) mot enhver som forsøkte å undertrykke dem. De gikk sammen i et forbund, kjernen i det gamle sveitsiske edsforbundet, som er nedtegnet i forbundscharteret, et dokument som sannsynligvis ble skrevet etter at de kom til enighet en gang på 1300-tallet. Ved slagene ved Morgarten i 1315 og Sempach i 1386 beseiret sveitserne habsburgernes hær og edsforbundet fortsatte innenfor det tysk-romerske riket.
thumb|left|Statue av Wilhelm Tell i Altdorf.
«Eden i Rütli» er den populære bakgrunnen for opprinnelsen til edsforbundet. En annen populær legende forteller om den sveitsiske nasjonalhelten Wilhelm Tell som sannsynligvis har sin opprinnelse fra omtrentlig samme tid, og som fikk politisk-kulturell betydning for sveitsisk historie, og for andre land. Wilhelm Tell var etter sigende en dyktig armbrøstskytter i tiden rundt 1307 hvor habsburgerne forsøkte å ta makten over Uri. Den nyoppnevnte guvernøren satte hatten sin på en påle i Altdorf og tvang lokalbefolkningen å bukke for den. Da Wilhelm Tell passerte uten å bukke, ble han arrestert. Han fikk valget om å slippe henrettelse om han skjøt et eple av hode på sin egen sønn. Tell gjorde så, men da han ble spurt om hva han ville ha gjort om han ikke hadde greid det og sønnen døde, svarte Tell at han ville ha skutt guvernøren. For dette svaret ble Tell arrestert, men greide å flykte og drepte senere guvernøren.
Wilhelm Tells ulydighet overfor den østerrikske guvernøren utløste et opprør og gjorde Tell til en helt. Det er dog ingen historiske bevis for at Tell noen gang har levd, skutt et eple fra sin sønns hode og drept en tyrannisk guvernør. Hans navn eller et tilsvarende navn er ikke nevnt i noe dokument fra denne tiden. Det var først bortimot 200 år senere da det sveitsiske edsforbundet var godt etablert at legenden om Wilhelm Tell opptrer i en krønike kalt Sarens hvite bok (skrevet i 1470) og i en ballade som priset Sveits militære suksess mot hertugen av Burgund (1476–1477). Wilhelm Tell ble populær som et symbol for den franske revolusjonen i 1789 og han ble det offisielle symbolet på seglet til den revolusjonære helvetiske republikken (1798–1803). Også revolusjonære russere på 1800-tallet og spanske republikanere på 1900-tallet refererte til Wilhelm Tell som et frihetssymbol.
Ved 1353 hadde de tre opprinnelige kantonene blitt utvidet med kantonene Glarus og Zug og bystatene Luzern, Zürich, og Bern, og dette førte til at det gamle edsforbundet nå besto av åtte stater gjennom det meste av 1400-tallet. Zürich ble kastet ut fra forbundet på 1440-tallet på grunn av en konflikt over området Toggenburg, som ligger nord for Sankt Gallen. Konflikten blir referert til som den gamle Zürich-krigen. Det tradisjonelle ordningen som kantonene i Sveits blir listet etter reflekterer dette. De åtte «gamle kantonene» blir listet først sammen med de bystatene foregående for de grunnleggende kantonene, fulgt av de kantonene som gikk inn forbundet etter 1481, listet i historisk rekkefølge.