Lijin eller likin (kinesisk: 厘金, pinyin: líjīn) var en form for lokal skattlegging i Kina, først tatt i bruk for å finansiere overveiende lokalt rekrutterte hærer som brukt for å slå ned Taipingopprøret midt på 1800-tallet.
Det var embedsmannen Lei Yixian som i 1853 første gang skrev ut skatten. Dette var i området rundt Yangzhou, der det gjaldt å bekjempe opprørsbandene som herjet. Qinghoffeet i Beijing godkjente tiltaket, ettersom man der ikke hadde nok penger til å finansiere oppbyggingen av styrkene. Snart ble lijin-skatten en viktig finansieringskilde i kampen mot både Taipingopprøret og Nianopprøret.
Skatten ble ilagt på en ad valorem-basis på gods i transitt og på forretninger, og ratene varierte fra to til ti prosent.
Etter at Taipingopprøret var knust omkring år 1864, fortsatte man imidlertid å innkreve skatten, som ble til en viktig inntektskilde for lokale styresmakter. Dette desto mere etter at Kina mistet sin selvråderett hva gjaldt handelstariffer i og med Nanjingtraktaten. På mange måter innebar lijin-skatten en desentralisering av statlig styringsmakt etter Taipingopprøret.
Utenlandske handelsfolk i traktathavnene mente at lijin-skatten var til hinder for vareimporten til Kina og at den stred mot inngåtte handelsavtaler. De begynte da på en rekke forsøk på å få avskaffet skatten, men uten å lykkes.
Lijin-skatten ble først avskaffet av den kinesiske republikanske regjering 1. januar 1931.
Litteratur
Edwin George Beal: The Origin of Likin, 1853-1864. Cambridge: Harvard University Press, 1958.
Kategori:Qing-dynastiets historie Kategori:Skatt