Storfyrstedømmet Finland (også Autonomitiden, Ryska tiden, Kejsartiden) er den perioden i Finlands historie da landet var en delvis selvstyrt del av det russiske keiserdømmet. Finland hadde vært en integrert del av Sverige i mer enn 600 år, men etter flere kriger erobret Russland alle de finske områdene. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet og underlagt tsarens overherredømme, men fikk en stor grad av autonomi som førte til at Finland oppsto som en selvstyrt enhet.
Perioden varte fra 1809 til 1917 og i løpet av disse 108 årene gjennomgikk Finland tre faser: Fra 1809 til 1863 ble personalunionen konsolidert, og de finske myndighetene fikk beholde den gustavianske forfatningen. Gjennom denne fasen lyktes finnene gradvis å overbevise russerne om sin lojalitet til dem. I perioden 1863 til 1906 fikk Finland økende uavhengighet, hvor særlig lantdagen ble reetablert. Finsk ble også et offisielt språk på linje med svensk, og handelen med omverden økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og valutareform. Finland gjennomgikk en industriell revolusjon fra 1860-årene, drevet fram av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene.
I den siste fasen, i årene 1906 til 1917, forsøkte russerne å russifisere Finland, men dette mislyktes og forsøket viste seg å bli ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland og Sovjetunionen. Mot slutten av perioden gikk landet inn i dype kriser med sterk inflasjon, og mye industri ble helt eller delvis overtatt av Staten. I kjølvannet av den russiske revolusjon opplevde Finland også for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger.
Fra finsk side ble forholdet til Russland betraktet som en personalunion, og da tsaren abdiserte under oktoberrevolusjonen i 1917, benyttet finnene sjansen til å erklære landet selvstendig. En riksdag, som etter de hvites seier i den finske borgerkrigen midlertidig var uten sosialdemokratiske representanter, valgte den tyske prinsen Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men etter det tyske nederlaget under første verdenskrig sa han fra seg tronen før han hadde tiltrådt. I 1919 vedtok den nyvalgte Riksdagen i stedet en ny konstitusjon med en sterk presidentmakt.
Bakgrunn Sverige mister Finland Områdene som omfatter dagens Finland hadde fra middelalderen vært en integrert del av Sverige, og hørte i stormaktstiden på 1600-tallet til rikets kjerneområde. Sveriges maktposisjon ble på 1700-tallet svekket, spesielt under den store nordiske krig da Russland besatte Finland i årene 1714 til 1721. Okkupasjonen endte med freden i Nystad, men Sverige måtte avstå Viborg og Kexholm, samt sine baltiske besittelser til Russland. I en senere russisk-svensk krig, den såkalte Hattarnas ryska krig fra 1741 til 1743, besatte russerne Finland på nytt, og under den påfølgende freden i Åbo ble den vestligste av Kymmene älvs munningsgreiner grensa mellom de to land.
Etter at Russland var blitt slått i Napoleonskrigenes fjerde koalisjonskrig, inngikk tsar Aleksander I en avtale med Napoleon gjennom freden i Tilsit 7. juli 1807 der Øst-Europa ble delt i en fransk og en russisk interessesfære. Russland skulle presse England og Sverige til fred mot Napoleon, mot at Frankrike presset Tyrkia til å inngå fred med Russland, og sikre den fransk-russiske delingen av Balkan. I dette spillet er det lite trolig at Finland eller Sverige utgjorde noen viktig del av den russiske tsarens strategiske interesser, men da den engelske forbundsfellen Sverige ikke etterkom de fransk-russiske ønskene gikk tsaren til aksjon mot Sverige via Finland.Jutikkala, side 276-277. Det var således neppe med langsiktig okkupasjon i tankene at Russland gikk til angrep på Sverige 21. februar 1808 og slik startet finskekrigen.Jutikkala, side 277.
Poeten Johan Ludvig Runeberg trakk siden fram de heltemodige, finske høydepunktene fra felttoget og en motoffensiv i juli, i sine Fänrik Ståls sägner (Historier om fenrik Stål). Men overlatt til seg selv var finske soldater i lengden sjanseløse mot russernes invasjon, og krigen var over i løpet av et og et halvt år. Napoleon forsøkte å få tsaren til å invadere Sverige, men forgjeves. Men den finske kampgløden fra felttoget, og bøndenes pro-svenske geriljakamp på Åland, i Österbotten og Karelen, kan ha bidratt til at Russland valgte en forsiktig linje og innvilget finnene betydelig autonomi.Jutikkala, side 280. Siden det fortsatt ble ytt militær motstand og på grunn av faren for geriljakrig, forsøkte tsaren å roe ned situasjonen i Finland.Virrankoski I, s. 404 f. I et manifest utstedt 17. juni 1808, under finnenes motoffensiv, bekreftet han at Finland var innlemmet i Russland, men lovet å beholde landets gamle lover og stendenes privilegier. Samtidig befalte han Finlands stender å komme sammen til en forhandling om landets framtidige status. Det hører også med at Napoleon ikke tilkjente russerne herredømme over Finland før han møtte tsaren i Erfurt i november 1808.Jutikkala, side 286.
Storfyrstedømmet blir til thumb|Tsar Aleksander I åpner Borgå lantdag,samtidig framstilling av Emanuel Thelning. thumb|Storfyrstedømmet Finland i 1900. Den finske deputasjonen under ledelse av grev Carl Erik Mannerheim reiste i november 1808 til St. Petersburg, men hevdet at de ikke var legitime representanter for Finlands stender. Følgen ble at tsaren besluttet at stendene skulle innkalles i overensstemmelse med de gamle svenske lovenes prosedyrer for en lantdag.Klinge, s. 16 Dessuten lovte han finnene at deres ledere skulle få henvende seg direkte til ham, utenom den russiske regjeringen. På denne måten fikk finnene en enda mer opphøyet og reell status av autonomi, selv om landet ikke var selvstendig.Jutikkala, side 287.
Stenderforsamlingen trådte sammen i Borgå 25. mars 1809, dvs før freden i Fredrikshamn 17. september 1809. Den hastige sammenkallingen skyldtes tsarens behov for å avklare situasjonen i Finland før en ny runde av krig brøt ut i Europa.Jutikkala, side 288-289. Etter at tsaren var ankommet ble Borgå lantdag høytidelig åpnet 28. mars. De finske stendene avla troskapsed til tsaren – formelt sett var dette landsforræderi da de fortsatt var svenske undersåtter – til gjengjeld forsikret tsaren at Finland skulle få beholde sine lover, sin religion og sitt språk. Gustaf Mauritz Armfelt, som var utvist fra Sverige som landsforræder og som hadde blitt rådgiver for tsaren, overbeviste tsaren om at Finland burde bli et storfyrstedømme. Stendene satt sammen noen måneder for å utarbeide en forvaltning som var i overensstemmelse med Finlands nye status, og 19. juli 1809 avsluttet Aleksander I lantdagen med en avslutningstale hvor han slo fast at finnene nå var «løftet opp til medlemskap i familien av nasjoner».Jutikkala, side 289. «elevated to membership in the family of nations». Talen ble holdt på fransk og ordet nation må tolkes i dets politiske, og ikke etniske forstand. Men tsaren viste ingen synlige tegn på å legge mer i uttrykket enn en gestus fra seierherren til den okkuperte. Jutikkala, side 290-291.
Russland og Sverige sluttet fred i september 1809, og fredsbetingelsene innebar at Sverige måtte avstå hele den sydlige halvdelen av dagens Finland, Åland, deler av Lapplands län og Västerbotten. Storfyrstedømmet besto opprinnelig bare av de områdene Sverige nylig hadde avstått, men fra begynnelsen av 1812 ble også de såkalte «gammelfinske» områdene som Sverige mistet til Russland i 1721 og 1743, innlemmet i riket. Dette ble de gjeldende grensene fram til Finland erklærte seg uavhengig i 1917. Endringen var ikke uten betydning for Sverige – deres nye hersker Jean Baptiste Bernadotte hadde ikke den gamle kongeslektens sentimentale følelser overfor Finland, og inngikk avtale med tsaren i Åbo i 1812 om å avstå de finske områdene i bytte mot russisk støtte til at Norge ble lagt under Sverige. Avtalen fjernet en viktig proteststemme mot russisk anneksjon av Finland, noe som bekymret de finske nasjonalister som måtte hatt håp om svensk støtte.Jutikkala, side 300.
Fra begynnelsen var Åbo det nye storfyrstedømmets hovedstad. Men tsaren ønsket å symbolisere Finlands tilknytning til Russland, og da Helsingfors hadde blitt ødelagt av brann i 1808 under finskekrigen og uansett måtte bygges opp igjen, flyttet han snart hovedstadsfunksjonene østover til Helsingfors. Etter den store bybrannen i Åbo i 1827, ble også Kungliga Akademien i Åbo året etter flyttet til Helsingfors, som Kejserliga Alexanders universitetet i Finland. Flyttingen av hovedstaden ble ledsaget av storstilt, russisk-finansiert oppbygging av den nye metropolen, inspisert av tsaren selv. En småby med innbyggere ble omgjort til monumental hovedstad under ledelse av arkitekt Johan Albrecht Ehrenström, mens regjeringsbygningene ble tegnet av den tyske arkitekt Carl Ludwig Engel.Jutikkala, side 297-298.
Forfatning og forvaltning thumb|Storfyrstedømmets offisielle våpenskjold kombinerte det russiske rikets tohodede ørn med det svenske løvesymbolet.
Som resultat av hendelsene i Borgå forble de gamle svenske lovene rettsgyldige i storfyrstedømmet. Først og fremst dreide det seg om den gustavianske forfatningen fra 1772 med noen tillegg fra 1789.
Tsaren og finnene Den russiske tsaren var i egenskap av storfyrste av Finland statsoverhode i det autonome storfyrstedømmet. Da den ellers autokratisk innstilte Nikolaj I besteg tronen i 1825, anerkjente han tross alt Finlands særstatus og gav den samme tron-eden som sin forgjenger, noe som ble en tradisjon for alle etterkommerne. Ved hoffet i St. Petersburg fantes Kommittén för de finska ärendena som forberedte bestemmelser som gjaldt Finland. Komiteen, som besto av finske statsborgere, ble oppløst i 1826 og oppgavene overtatt av statssekretæren, fra 1834 ministersekretæren for finske anliggender. Også disse var finske statsborgere.
Komiteen for finske anliggender ble gjenopplivet i Aleksander IIs regjeringstid (1855–1881) da det også skjedde andre store forandringer i den finske forvaltningen.Klinge, s. 32 og 198; Virrankoski I, s. 414 Generalguvernøren som representerte det russiske riket, var vanligvis en russer. Enkelte bodde i Helsingfors og oppfattet embetet i Finland som sin hovedoppgave, som Nikolaj Adlerberg med tjenestetid 1866 til 1881, mens andre spilte en sentral rolle i imperiet og oppfattet generalguvernørstillingen som en bigeskjeft, som fyrst Mensjikov.
Arvtakeren Nikolaj I bestemte seg fra første stund for å innvilge finnene betydelig innflytelse over egen utvikling. Da revolusjonære opptrinn grep om seg i både Polen og Sverige i 1830, fryktet mange en tilsvarende opprørsstemning i Finland. Tsaren valgte klokelig å vinne finnenes lojalitet ved samarbeid snarere enn maktbruk, og finnene vant ytterligere innrømmelser da de forble lojale i hele revolusjonsåret. Den nye generalguvernøren, prins Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov, valgte en forsiktig samarbeidsstrategi overfor finnene i perioden 1831 til 1855.Jutikkala, side 301.
Det fantes krefter i Russland som ønsket en hardhendt russifisering av Finland, eksempelvis innenriksminister Perovskij. Finnene leste og skrev på svensk, og i en periode uten noen finsknasjonal oppvåkning, var det trolig bare det russiske autokratiet som hindret slike ekstreme russiske strømninger fra å vinne fotfeste.Jutikkala, side 302. Finske offiserer gjorde villig karriere i tsarens Russland og deltok i militæraksjoner i Polen og Tyrkia, og russisk ble studert i finske skoler og læresteder. En russer finansierte endog utgivelsen av en finsk ordbok, og tsar Nikolaj I priset seg over finnenes lojalitet. Finnenes frihet førte uvegerlig til oppblomstring av finsk nasjonalfølelse, og bare få tiår etter finskekrigen føyet Runebergs Fänrik Ståls sägner seg inn i et gryende, finsk uavhengighetsbevegelse.Jutikkala, side 303-304.