Æthelred II av England eller Æthelred the Unready («den rådville»),Bruken av enten tilnavnet eller latinsk nummerering skiller ham fra kong Æthelred av Wessex som styrte fra 865 til 871. De ulike stavemåtene av kongens navn er «Ethelred» og «Aethelred», men Æthelred er hva som kommer det opprinnelige angelsaksiske formen Æþelræd. (født ca. 968, død 23. april 1016) var konge av England i to perioder, 978–1013 og 1014–1016. Han var sønn av kong Edgar og dronning Ælfthryth og var kun rundt 10 år da hans halvbror Edvard ble myrdet. Selv om Æthelred ikke personlig ble mistenkt for å ha vært involvert, ble mordet begått i festningen Corfe Castle av hans ledsagere, noe som gjorde det vanskelig for den nye kongen å samle nasjonen mot de militære angrepene til danene, særlig etter hvert som legendene om helgendyrkelsen av hans bror som Edvard Martyren vokste.
For å unngå de danske angrepene betalte Æthelred seg fri ved å betale danegeld, til den danske kongen. Kanskje i et forsøk på gjengjelde beordret Æthelred en massakre på danske bosettere i 1002. Året etter ble England invaderte av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og i årene som fulgte måtte Æthelred betale stadig mer inntil Svein aktet å erstatte ham som konge. Æthelred flyktet til Normandie, og Svein ble ny konge av England. Da danskekongen døde etter kort tid, kom Æthelred tilbake som konge i 1014. Den siste tiden inntil han døde i 1016 var preget av desperat kamp mot Sveins sønn Knut. Selv hans sønn Edmund Jernside gjorde opprør mot ham.
Hans tilnavn på engelsk, the Unready, «den rådville» eller «den ubesluttsomme», er en feil oversettelse av det angelsaksiske ordet unræd, som har betydningen «dårlig rådet», i seg selv en vri på kongens navn Æthelred som har betydningen «edelt rådet». Tilnavnet synes heller å markere nedsettende om kongens rådgivere enn beskrivelse av kongen selv.
Navnet Fortellingen om Æthelreds beryktede tilnavn, angelsaksiske Æþelræd Unræd, forklarer langt på vei hvordan hans omdømme og respekt forfalt gjennom historien. Hans fornavn er sammensatt av elementene æðele (tilsvarende norske edel og adel) og ræd (tilsvarende norske råd).Bosworth-Toller: Anglo-Saxon Dictionary, med Supplement, s. 1124 (online utgave) Fornavnet er typisk for sammensatte navn for de som tilhørte kongefamilien i Wessex, og det er karakteristisk at det rimer med navnene på hans forfedre, som Æthelwulf («edel-ulv»), Ælfred («alve-råd»), Edvard («rik-beskyttelse»), og Edgar («rik-spyd»).Schröder, Edward (1944): Deutsche Namenkunde Hans tilnavn Unræd er vanligvis oversatt til dagens engelsk som «The Unready» (mindre ofte, men mindre forvirrende som «The Redeless»), men ettersom dagens betydning av «unready» ikke lenger er likt middelalderens angelsaksiske motpart, skjuler oversettelsen meningsinnholdet i det angelsaksiske begrepet. Bosworth-Tollers Anglo-Saxon Dictionary definerer substantivet unræd på ulikt vis, men det synes alltid å ha vært benyttet nedsettende. Generelt har det betydningen «ondt råd», «dårlig plan», «dumhet». Bosworth-Toller nedtegner det ikke direkte som beskrivelse av en person; hovedsakelig beskriver det beslutninger og handlinger, og en gang gjelder det graden av Satans falskhet (se Syndefallet). Elementet ræd i unræd er elementet i Æthelreds navn som betyr «råd». Således er Æþelræd Unræd en vits i betydningen «Edelt råd, intet råd». Tilnavnet har alternativt blitt oversatt som et adjektiv: «dårlig-rådet», «dårlig-forberedt», «ubesluttsomt», dermed «Æthelred den dårlig rådgitte».
Tilnavnet synes å beskrive den dårlige kvaliteten til de råd som Æthelred fikk gjennom sin tid som konge, tilsynelatende til de rundt ham, i særdeleshet det kongelig råd som var kjent som Witan eller Witenagemot. Selv om tilnavnet ikke i seg selv antyder noe særskilt respektabelt om kongen, er det nedsettende i det ikke faktisk rettet mot kongen, men om de rundt ham som var forventet å gi den unge kongen god ræd (= gode råd). Historikere, både i middelalderen og i moderne tid, har i mindre grad fokusert på hva tilnavnet forteller om kongens rådgivere og isteden fokusert på framstillingen det gir av en tabbepreget, usikker, og uskikket konge. Ettersom tilnavnet først ble nedtegnet på 1180-tallet, mer enn 150 år etter Æthelred var død, er det tvilsomt at det bærer med seg antydninger om hvordan kongen ble sett på av sine samtidige eller nære samtidige.Keynes (1978: «The Declining Reputation of King Æthelred the Unready», s. 240–241
I vurderingen til Chris Wickham, professor ved Universitetet i Oxford, var Æthelred en av de mest kraftfulle konger på 900-tallet, som greide å avslutte kontrollen til alle av de store adelsfamiliene over deres besittelser i to tiår etter 985, og selv om dette til sist ikke var til hans fordel, er det betydningsfullt at han opprettholdt styrken til å presse dem alle inn i privat liv til tross for den militære krisen i perioden.Wickham, Chris (2009): «Problems in Doing Comparative History» i: Skinner: Challenging the Boundaries of Medieval History, s. 15, 22, 27.
Tidlige år
Historikeren Frank Stenton bemerket at «mye av det som har fått historikere til å fordømme Æthelred kan meget godt være til sist de omstendigheter som han ble konge.»Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 374. Æthelreds far, kong Edgar, døde brått i juli 975 og etterlot seg to unge sønner. Den eldste, Edvard (senere Edvard Martyren) var antagelig ikke legitim (født utenfor ekteskap),Hart, Cyril (2007): «Edward the Martyr» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. Den yngste sønnen var Æthelred, og hans mor var Ælfthryth som Edgar hadde giftet seg med i 964. Hun var datter av Ordgar, ealdorman av Devon, og enke av Æthelwold, ealdorman av East Anglia. På tiden ved hans fars død var Æthelred neppe mer enn 10 år gammel (ikke mer enn 13 år). Edvard, den eldste av Edgars sønner, som ung mann hadde han etter sigende hyppige voldelige utbrudd, var den som naturlig ville ha etterfulgt faren på tronen til tross for hans unge alder, men han hadde «fornærmet mange viktige personer med sitt utålelig vold i tale og oppførsel.»Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 372.
I uansett tilfelle var det en rekke av de engelske adelsmennene som motsatte seg Edvard som etterfølger og forsvarte Æthelreds krav på tronen; Æthelred var tross alt sønn av Edgars siste levende hustru, og det var ikke tvil om at han var ektefødt i motsetningen hva som kunne hevdes ved hans eldre bror.Miller (1999): «Edward the Martyr» Begge sønnene, Æthelred særskilt, var for unge til å ha kunne spille noen særskilt rolle i den politiske manøvreringen i kjølvannet av Edgars død. Det var brødrenes ulike støttespillere, og brødrene selv som var ansvarlig for den uro som fulgte valget av etterfølger til den engelske tronen. Æthelreds sak ble ledet av hans mor, og var støttet av Ælfhere, ealdorman av Mercia, og Æthelwold, biskop av WinchesterHigham (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7–8Stafford (1989): Unification and Conquest, s. 58. Edvards krav ble støttet av Dunstan, erkebiskop av Canterbury og Oswald, erkebiskop av York,Phillips (1913): «St Edward the Martyr» og andre adelsmenn, blant annet Æthelwine, ealdorman av East Anglia, og Byrhtnoth, ealdorman av Essex. Til sist var det Edvards tilhengere som viste seg sterkest, og han ble kronet som konge ved kroningsteinen i Kingston upon Thames før året var omme.
Edvard var konge i kun tre år før han ble myrdet av medlemmer av Æthelreds husholdning.Keynes (1980): The Diplomas of King Æthelred 'the Unready' 978-1016, s. 166. Selv om kunnskapen om Edvards korte styre er liten, er det kjent at den var preget av politisk uro. Edgar hadde gitt omfattende bevilgninger av landområder til klostre som forfulgte nye klosteridealer for kikelige reformer, men disse forstyrret adelens tradisjonelle beskyttelse. Slutten på Edvards harde styre ble en omstøtning av denne politikken hvor adelen fikk tilbake deres tapte eiendommer eller fikk nye. Dette ble motarbeidet av erkebiskop Dunstan, men i henhold historikeren Cyril Hart, «Tilstedeværelsen av kirkereformer på begge sider indikerte at konflikten mellom dem var like avhengig av eierskap til jordeiendommer og lokal makt som kirkelige legitimitet. Tilhengerne til både Edvard og Æthelred kan bli sett på som tilegnelse av eller gjenvinning av klostereiendom.» Uansett, tilslutningen for Edvard må ha vært sterk i klostersamfunnene. Da Edvard ble drept ved Æthelreds eiendom i Corfe Castle i Dorset i mars 978, falt arbeidet med å nedtegne hendelsen, foruten også reaksjonene på den, på skrivere i klostrene. Stenton har gitt et sammendrag av de eldste redegjørelsene på Edvards morder, som kommer fra et arbeid som lovpriste livet til helgenen Oswald av Worcester:
Uansett, i begynnelsen synes utsikten til den nye kongens offiserer og rådgivere på ingen måte å ha vært forblåst. I henhold til en kronikør skjedde kroningen av Æthelred med like stor jubel fra rådgiverne som fra det engelske folk.Keynes, «Æthelred II (c. 966x8–1016)» Simon Keynes merket seg at «Byrhtferth av Ramsey uttalte tilsvarende at da Æthelred ble vigslet inn som konge av erkebiskop Dunstan og erkebiskop Oswald, 'det var stor glede ved hans innvielse', og beskrev kongen i hans kroning som 'en ung mann som hevdet seg godt for sin alder, elegant i sin væremåte, med et attraktivt ansikt og kjekk framtoning'.» Æthelred kan ikke ha vært eldre enn 13 år ved dette året.
I løpet av disse første årene som konge utviklet Æthelred et nært forhold til Æthelwold, biskop av Winchester, som tidligere hadde støttet hans ikke vellykte krav på tronen. Da Æthelwold døde den 1. august 984 sørget Æthelred tungt over tapet, og han skrev senere inn i et charter fra 993 at hendelsen hadde fratatt landet en mann som ikke bare sørget for den prestelige omsorg og administrasjon, «ikke bare for mine interesser, men også de til alle innbyggere av landet.»
Konflikt med danene England hadde hatt en periode med fred etter gjenerobringen av Danelagen (området hvor dansk lov var gjeldende) på midten av 900-tallet av kong Edgar, Æthelreds far. Imidlertid på begynnelsen av 980, da Æthelred ikke kan ha vært mer enn 14 år, begynte små grupper av danske vikinger å utføre en rekke angrep langs kysten av England. Områdene Hampshire, Thanet, og Cheshire ble angrepet i 980, Devon og Cornwall i 981, og Dorset i 982. En periode på seks år gikk før et nytt angrep langs kysten ble nedtegnet for året 988 som skal ha skjedd i sørvest. Her ble et berømt angrep utkjempet mellom de norrøne angriperne og thegnene i Devon. Stenton har skrevet at selv om denne rekken av isolerte angrep ikke hadde noen varig effekt på England som helhet, var «deres fremste historiske betydning at de brakte England for første gang inn i diplomatisk kontakt med Normandie.»Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 375. I løpet av denne perioden søkte danene havn i Normandie etter å ha drevet angrep og herjing i England. De normanniske herskerne husket sin opprinnelse som et norrønt folk og lot danene søke havn. Det førte til alvorlig spenning mellom de engelske og normanniske hoffene, og ord om deres fiendskap nådde til sist fram til pave Johannes XV. Paven var villig til å få bilagt deres fiendskap mot hverandre, og foretok grep for hamre ut en fredsavtale mellom Æthelred av England og Rikard I av Normandie som til sist ble bekreftet i Rouen i 991.«March 1, 991: Peace between King Æthelred and Duke Richard of Normandy», Anglo-Saxons.net
Slaget ved Maldon thumb|Statue av Byrhtnoth i Maldon. I august det samme året begynte en betydelig flåte med vikinger en vedvarende angrepsbølge i sørøstlige England. Den ankom utenfor Folkestone i Kent, og dro rundt sørøstkysten og opp elven Blackwater, kom til sist til dens elvemunning og okkuperte øya Northey Island.