Eurovision Song Contest 1977 var den 22. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Arrangementet fant sted i Storbritannia som følge av landets seier året før med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me». Konkurransen ble arrangert av BBC og avholdt lørdag 7. mai 1977 – fem uker forsinket på grunn av en streik blant BBCs kamerapersonell og teknikere. Finalen ble overført direkte fra Wembley Conference Centre i London med nyhetsoppleser Angela Rippon som programleder.

Deltakerantallet holdt seg på 18 land, det samme antallet som året før. Sverige var tilbake etter fraværet i 1976, mens Jugoslavia besluttet å trekke seg. Først i 1981 var landet tilbake i konkurransen.

Vinneren ble Frankrike med Marie Myriam og «L’oiseau et l’enfant», skrevet av Joe Gracy og Jean-Paul Cara. Dette var Frankrikes femte og fremdeles siste seier i Eurovision Song Contest. Vertslandet Storbritannia kom på andreplass, Irland fulgte på tredjeplass, mens Monaco og Hellas ble nummer fire og fem. Hellas' femteplass var landets beste plassering til da. Norge var representert med 18 år gamle Anita Skorgan og sangen «Casanova». Det norske bidraget ble nummer 14 av 18.

Bakgrunn Etter å ha vunnet med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me» året før, var det Storbritannia som sto vertskap for konkurransen i 1977. BBC la finalen til Wembley Conference Centre, et konferansesenter som åpnet dørene bare et par måneder før den internasjonale finalen.

Finalen var planlagt til lørdag 2. april 1977, men måneden før brøt det ut en spontanstreik blant BBCs kamerafolk og teknikere som krevde høyere lønn for produksjoner utenfor BBC-hovedkvarteret. Streiken brøt ut bare timer før den britiske finalen og førte til at den britiske finalen aldri ble filmet og sendt på tv. I stedet ble det gjort lydopptak som ble sendt på radio senere samme kveld. Streiken så lenge ut til å true den internasjonale finalen, og i begynnelsen av mars trakk BBC seg formelt som vert for arrangementet. EBU vurderte flere alternative løsninger, og en mulighet var å flytte arrangementet til Tyskland eller Nederland. Nederlandske NOS tilbød seg å ta over arrangementet, men selskapets fagorganiserte kamerafolk satte foten ned i sympati med sine britiske kollegaer.

Etter et krisemøte i slutten av mars 1977 besluttet EBU at BBC skulle få beholde arrangementet. Omsider, 31. mars 1977, fant også partene i streiken en løsning, og finalen ble flyttet til lørdag 7. mai – fem uker etter den opprinnelige datoen.

EBU vedtok også dette året å gjeninnføre språkregelen som var i bruk fra 1966 til 1972. Heretter måtte alle land synge på ett av sine offisielle språk. Regelen ble imidlertid innført etter at Belgia og Tyskland hadde valgt sine engelskspråklige bidrag, og de to landene fikk dispensasjon til å synge på engelsk. Språkkravet ble ikke opphevet igjen før i 1999, og nå kan deltakerlandene synge på det språket de ønsker.

Deltakende land Totalt deltok 18 land, det samme antallet som året før. Jugoslavia trakk seg fra konkurransen og skulle ikke komme tilbake før i 1981. Sverige var tilbake etter boikotten året før, hovedsakelig fordi Sveriges Radio mente det nåværende Eurovision Song Contest-reglementet hadde redusert det kommersielle presset. Danmark, som hadde boikottet arrangementet siden 1967, vurderte også å delta, men besluttet til slutt å stå over nok et år. Dansk fjernsyn overførte imidlertid finalen direkte og kom tilbake for godt i 1978.

Også Tunisia vurderte å delta og sendte inn en foreløpig påmelding. Høsten 1976 ble startrekkefølgen trukket, og der ble Tunisia trukket til å opptre som nummer fire. Landet trakk seg imidlertid før den endelige påmeldingsfristen, høyst sannsynlig fordi Israel skulle delta. Bare én gang har et arabisk land deltatt i Eurovision Song Contest – Marokko i 1980, da Israel ikke deltok.

Sendingen Finalen ble sendt direkte til 33 land fra konsertsalen Wembley Conference Centre. Sendingen startet med en introduksjonsfilm med bilder fra London og Skottland, Wales, Nord-Irland og England. Deretter gikk Angela Rippon, en kjent britisk nyhetsoppleser, på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk.

Rekkefølgen ble avgjort ved en loddtrekning i Genève høsten 1976. Irland åpnet konkurransen og underveis var det flere minneverdige øyeblikk. Den østerrikske gruppen Schmetterlinge hadde masker på bakhodene og kastet dollarsedler som en protest mot det de mente var plateindustriens utnyttelse av artister. Sveits stilte med alpehorn, og britenes dirigent Ronnie Hazlehurst dirigerte orkesteret iført en bowlerhatt og med en paraply som taktstokk.

Dette året var det ingen postkortfilmer som introduserte de 18 bidragene. BBC hadde opprinnelig tenkt å bruke små filmer som viste artistene på en offisiell fest under finaleuken. Bildene skal imidlertid ha vært lite flatterende for enkelte av artistene, blant annet på grunn av høyt alkoholinntak på festen, og BBC droppet filmene. I stedet måtte produsentene vise direktebilder av et mer eller mindre interessert publikum mellom sangene.

Bilder fra festen ble imidlertid vist i pausen, akkompagnert av klarinettisten Acker Bilk og bandet hans, Paramount Jazz Men.

Norges bidrag

Norge deltok med Anita Skorgan som sang «Casanova», skrevet av trønderne Svein Strugstad og Dag Nordtømme. Skorgan hadde vunnet den norske finalen i februar, og vinnerlåten «Casanova» lå hele 15 uker på VG-lista med en fjerdeplass som høyeste notering. Det var første gang på seks år at en vinner av Melodi Grand Prix gikk inn på VG-lista.

I et telefonintervju med NRK Radio på finaledagen uttalte Skorgan at hun var nervøs, og at hun ikke hadde fått kontakt med noen av de andre artistene. Selv tippet hun Tyskland som vinner. «Casanova» var det femte bidraget ut på scenen i London, og Carsten Klouman dirigerte det britiske orkesteret. Med på scenen hadde Skorgan koristene Gro Bergsland, Anne Lise Gjøstøl og George Keller. John Andreassen var Norges delegasjonsleder og kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet. Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Dette året fikk Norge 18 poeng fra de europeiske juryene, noe som ga plass 14 av 18 – delt med Portugal.

Avstemningen

miniatyr|Marie Myriam vant med Frankrikes bidrag. Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den mekaniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

På forhånd var det Tysklands Silver Convention og Belgias Dream Express som var de store favorittene sammen med Hellas og britiske Lynsey De Paul og Mike Moran. Av favorittene var det bare Storbritannia som lå i teten, og Irland og Frankrike halte raskt innpå. Som året før, var Norge det siste landet til å få poeng. Etter at Finland stemte som land nummer 16, var den franske seieren klar. Dette var Frankrikes femte seier og ble det mestvinnende landet i konkurransens historie til da. Frankrike har ikke vunnet Eurovision Song Contest siden. Både den greske og franske juryen ga for mange poeng under avstemningen, og dette ble først rettet opp i etter sendingen.

I motsetning til vinnerlåtene årene før, ble «L'oiseau et l'enfant» ingen kommersiell suksess i Norge. Med unntak av 1970, da Norge ikke deltok, var dette første gang siden 1966 at en Eurovision-vinner ikke kom inn på den norske singellisten. I stedet var det sjetteplassen «Swiss Lady» som ble den største slageren i Norge. Sangen lå på VG-lista i hele 22 uker etter finalen. Også britiske «Rock Bottom» tok seg inn på VG-lista.

Deltakere Liste over deltakerne og det offisielle resultatet. Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre. Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng01 The Swarbriggs Plus Two«It's Nice to Be in Love Again» Engelsk Det er fint å være forelsket igjen311902 Michèle Torr«Une petite française» Fransk En liten fransk jente49603 Heddy Lester«De mallemolen» Nederlandsk Karusellen123504 Schmetterlinge«Boom Boom Boomerang» Tysk –171105 Anita Skorgan«Casanova» Norsk –141806 Silver Convention«Telegram» Engelsk –85507 Anne-Marie B«Frère Jacques» Fransk Fader Jakob161708 Os Amigos«Portugal no coração» Portugisisk Portugal i mitt hjerte141809 Lynsey de Paul og Mike Moran«Rock Bottom» Engelsk Helt på bunn212110 Hellas Paskhális, Béssy, Robert og Mariánna«Máthima solféz»() Gresk Solmisasjon-leksjon59211 Ilanit«Ahava hi shir lishnayim»() Hebraisk Kjærlighet er en sang for to114912 Pepe Lienhard Band«Swiss Lady» Tysk Sveitserdame67113 Forbes«Beatles» Svensk –18214 SpaniaMicky«Enséñame a cantar» Spansk Lær meg å synge95215 «Libera» Italiensk Fri133316 Monica Aspelund«Lapponia» Finsk Lappland105017 Dream Express«A Million in One, Two, Three» Engelsk En million på én, to, tre76918 Marie Myriam«L'oiseau et l'enfant» Fransk Fuglen og barnet1136

Tilbakevendende artister ArtistLandDeltok iMerknaderPatricia Maessen, Bianca Maessen og Stella Maessen (som del av Dream Express)1970Deltok for Nederland som gruppen Hearts of SoulThe Swarbriggs1975Ilanit1973Michèle Torr1966Deltok for LuxembourgFernando Tordo (som del av gruppen Os Amigos)1973Paulo de Carvalho (som del av gruppen Os Amigos)1974Beatrix Neundlinger og Günter Grosslercher (som del av Schmetterlinge)1971Som del av gruppen The Milestones

Poengtavle Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Det ble gjort flere feil underveis i avstemningen. Den greske juryen ga 4 poeng til både Østerrike og Spania, mens Frankrike ga poeng til hele tolv land: Både Hellas og Israel fikk 3 poeng fra den franske juryen, mens Østerrike og Belgia begge fikk 1 poeng. Feilene ble rettet opp etter finalen, og i tabellen under er de korrekte poengene. DeltakerlandPoenggivende landSumPlass815125811210128124831011935816167122610812525964331117110835125231111732215518141132288855561558278171622143618141271271012128832412121212 Hellas10104446105317121663925775351036124911610105446441087162218 Spania617734377752986332227331312468275245010412684710564369710487312105671012610101241361

12 poeng Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland12 poeng fra 6 Belgia, Frankrike, Luxembourg, Monaco, Portugal, Østerrike 4 Israel, Norge, Storbritannia, Sverige 3 Finland, Sveits, Tyskland 2 Hellas, Italia1 Nederland Irland Hellas Spania

Dirigenter Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen. LandDirigentNoel KelehanYvon RiolandHarry van HoofChristian KolonovitsCarsten KloumanRonnie HazlehurstJohnny ArtheyJose CalvarioRonnie Hazlehurst HellasGeorge HatzinassiosEldad ShrimPeter JacquesAnders Berglund SpaniaRafael IbarbiaMaurizio FabrizioOssi RunneAlyn AinsworthRaymond Donnez

Kommentatorer og poengopplesere

Poengopplesere