thumb|Hertugdømmet Bayern på 900-tallet omfatta også dagens Østerrike. Første gangen Østerrike blei nevnt i de historiske kildene var i 996 og blei da skrevet som Ostarrîchi. Østerrikes historie er prega av å ligge i skjæringspunktet mellom det østlige og vestlige Europa. Østerrikes opprinnelige navn, Ostmark – «grensa mot øst», henviser til dette. Navnet er avleda fra det tilsvarende marchia orientalis. Etter at landet hadde vært erobra av romere, hunerne, langobarder, østgotere, bayere og frankerne kom landet under Huset Habsburg på 1200-tallet. Denne slekta regjerte Østerrike til inn på 1900-tallet. Etter at Det tysk-romerske riket gikk i oppløsning i 1806 blei Østerrike et keiserrike, og i 1867 kom Østerrike formelt i en personalunion med kongedømmet Ungarn, kjent som dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Etter nederlaget etter den første verdenskrigen ble denne staten delt, og Østerrike ble republikk. Før andre verdenskrig ble Østerrike annektert av Tyskland i 1938 som det såkalte Ostmark, det såkalte «Anschluss». Etter krigen ble Østerrike nøytralt og ble medlem av EU i 1995.
Keltere, romere og folkevandring thumb|right|Romerske provinser og byer innafor Østerrikes nåværende område
Den første statsdannelsen i det som skulle bli Østerrike, var et keltisk kongerike, kalt Noricum, omkring 100 f.Kr. Størstedelen av området blei besatt av Romerriket omkring 15 f.Kr. Keiser Claudius oppretta den romerske provinsen Regnum Noricum, som hadde omtrent de samme grensene som Østerrike har i dag. Øst for Vindobona (det nåværende Wien) lå den største romerske byen, Carnuntum. Andre viktige byer var Virunum (nåværende Klagenfurt) og Teurnia (i nærheten av Spittal an der Drau).
Etter kristendommens utbredelse på 100-tallet, begynte den langsomme nedgangsperioden til Romerriket og etter hvert folkevandringene. Etter goternes, slavernes og avarenes lange press mot provinsen Noricum begynte bajuvarernes bosettelser 500-tallet, mens det nåværende Vorarlberg blei befolka av alamannerne. I det nordlige alpeområdet etablerte det bayerske hertugdynastiet seg fra 500-tallet.
Frankerriket og det tysk-romerske rike For detaljer, se hovedartiklene: Frankerne og Det tysk-romerske rike
thumb|right|upright|Fredrik I. Barbarossa Store deler av Østerrike tilhørte på slutten av 700-tallet det bayerske hertugdømmet, som var en del av Frankerriket under Karl den store. Etter delinga av Karl den stores rike, blei Østerrike en del av det tysk-romerske riket. Regionen som tilsvarer det nåværende Niederösterreich fikk under karolingerne navnet Marchia orientalis, som er latin for den østlige mark. Dette grenselandet i den sørøstlige delen av riket blei kimen til det seinere Østerrike. Området gikk imidlertid tapt til Ungarn i 907. Først etter Lechfeldslaget i 955 kunne karolingerne igjen ekspandere mot øst, og det oppsto da nye hertugdømmer og markgrevskaper. Dermed begynte også en ny bayersk bosettingsbølge.
I 976 oppsto den eldste landenheten innafor grensene av det nåværende Østerrike i form av det sjølstendige hertugdømmet Kärnten. Det samme året overlot keiser Otto 2. Marchia Orientalis til Leopold 1. av Huset Babenberg som et markgrevskap. År 996 støter en for første gang på navnet Ostarrîchi. Ostarrîchi kom seinere til å utvikle seg til Österreich – riket i øst. Huset Babenbergs tid som herskere fortsatte framgangsrikt med en målbevisst koloniseringspolitikk som konsoliderte datidas Østerrike. Leopold 3. intrigerte framgangsrikt da han valgte å alliere seg med Henrik 5. og dermed medvirka til seieren hans over faren, Henrik 4.. Leopold gifta seg med Agnes von Hohenstaufen, søster av Henrik 5. og datter av Henrik 4. Leopold grunnla mange klostre og blei derfor erklært som helgen etter sin død.
Babenbergerne blei herrer over Bayern i 1139, men dette skapte samtidig konflikt mellom hohenstauferne og welferne. Striden blei avslutta da Fredrik Barbarossa ga Bayern tilbake til welferne. Som «plaster på såret» fikk Østerrike status som hertugdømme i 1156 (Privilegium Minus). Den første østerrikske hertugen blei Henrik 2. «Jasomirgott» som var den som først utnevnte Wien til residensby. I 1186 fikk babenbergerne kontroll over Steiermark.
Babenbergerne blei etterfulgt av habsburgerne i 1278. For å understreke sin særlige status gjorde de hertugdømmet Østerrike til et erkehertugdømme gjennom ei forfalska erklæring kalt Privilegium Maius. De utvida herskerområdet fram til 1525 og blei en maktfaktor i Det hellige romerske riket. De seinere babenbergerne hadde forbundet Steiermark med Østerrike, og habsburgerne klarte å skape et større maktområde gjennom å tilegne seg Kärnten, Tirol, Krain og flere andre områder, som samla blei kalt Herrschaft zu Österreich. Fra 1438 besatte dynastiet nesten gjennomgående den tysk-romerske konge – og dermed også keiserrangen.
I en tohundreårsperiode, fra seint på 1400-tallet fram til 1690 blei de habsburgske landområda konstant utsatt for angrep fra Det osmanske riket. Først med den berømte prins Eugene av Savoia lyktes det å slå «tyrkerne» tilbake til Beograd. Reformasjonen av kirka slo i begynnelsen raskt gjennom, men blei i løpet av 1600-tallet slått tilbake.
thumb|Keiserinne Maria Theresa omgitt av familien sin på Schönbrunn slott Den pragmatiske sanksjon av 1713 utgjorde den første grunnloven for alle habsburgske landområder. Den fastslo at etter keiser Karl 6., som ikke hadde noen mannlige arvinger, skulle hans datter Maria Theresia følge ham som dronning av de østerrikske arvelanda. I den østerrikske arvefølgekrig lyktes det i hovedsak for det nye huset Habsburg-Lothringen å tilegne seg makta i arvelanda. Da Preussen og Russland i det 18. hundreåret delte Polen, fikk Østerrike tildelt Galizia og Lodomeria.
Franz 2. grunnla i 1804 keiserriket Østerrike og tok tittelen Keiser av Østerrike som Franz 1. I 1806 nedla han imidlertid keiserkrona for det hellige tysk-romerske riket etter press fra Napoleon og med det opphørte riket også de jure å eksistere. Han var dermed i to år den eneste dobbeltkeiseren i historia.
Keiserriket og dobbeltmonarkiet For detaljer, se hovedartiklene: Keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn
Det nye keiserriket Østerrike var en etnisk blanda stat, der det i tillegg til tysk også blei talt ungarsk, italiensk, tsjekkisk, polsk, ukrainsk, jiddisch, rumensk, kroatisk, serbisk, slovakisk og slovensk. Da området tidligere hadde hørt under det hellige romerske riket, inngikk det fra 1815 i Det tyske forbundet, og den østerrikske sendemannen hadde formannskap i forbundsforsamlinga der. Landsdelen Salzburg tilfalt i 1816 som hertugdømme det østerrikske keiserriket, etter at det hadde vært et sjølstendig fyrsteerkebispedømme siden 1328.
Den førende politikeren i den østerrikske Biedermeier-tida var utenriksminister og seinere kansler Metternich. For han gjaldt det å holde befolkninga i ro med sensur og angivere for å opprettholde den gamle orden: Det absolutte monarkiet, eneveldet. De samme måla hadde de på denne tida også i Preussen og Russland, og sammen grunnla disse tre monarkia den hellige alliansen. I denne perioden fant industrialiseringa av Østerrike også sted. I 1837 kjørte det første damptoget mellom Floridsdorf og Deutsch-Wagram, som var første del av nordbanen – den viktigste banestrekninga i monarkiet.
Under revolusjonen i 1848 ønska innbyggerne i monarkiet demokrati og sjølstendighet, og kansler Metternich måtte gå i eksil i England. Bare den keiserlige arméen under Radetzky, Jelacic og Windisch-Graetz og hjelp fra den russiske arméen sikra at monarkiet overlevde. Den 2. desember 1848 avløste den 18-årige Frans Josef den sjuke keiser Ferdinand 1. Den uerfarne herskeren stilte i 1849 de opprørske ungarerne for retten, og lot et dusin av de øverste ungarske hærførerne henrette. Hans popularitet var i de første 20 åra av regjeringsperioden liten.
Med slaget ved Solferino i 1859 tapte Østerrike overherredømmet i Nord-Italia og med slaget ved Königgrätz tapte de lederskapet i det tyske forbundet. Den derigjennom svekka keiseren måtte gjennomføre dyptgripende reformer og oppgi sin ny-absolutte regjeringsmåte. Tross i hans seige motstand fulgte nå ei omdanning til et konstitusjonelt monarki.
I 1867 inngikk Østerrike en avtale med Ungarn som omgjorde det østerrikske monarkiet til det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki. Fordelene for ungarerne, som blei uavhengige av den østerrikske innenrikspolitikken, skjerpa nasjonalitetskonfliktene med de øvrige befolkningsgruppene i monarkiet. Mens alle nasjonalitetene var representert i det østerrikske riksrådet og stemmeretten blei innført i 1907 for alle menn, så blei de ikke-ungarske nasjonalitetene sterkt forfordelt i den ungarske riksdagen, og det kom heller ikke en allmenn stemmerett i Ungarn før i 1918.
Etter det tvungne tilbaketoget fra Tyskland og Italia hadde monarkiet sett seg ut Sørøst-Europa som det nye maktområdet. Der var det imidlertid nasjonale sørslaviske statsplaner (støtta av Russland), som konkurrerte med planene for det overnasjonale monarkiet. Habsburg blei for mange politiske aktivister på Balkan til fienden, som forhindra den nasjonale frigjøringa.
Attentatet i Sarajevo i 1914 førte til første verdenskrig, som i 1918 førte til den endelige avslutninga av det kongelig-keiserlige monarkiet.
Grunnlegginga av republikken
Ved avslutninga av første verdenskrig hadde Østerrike-Ungarn falt fra hverandre. Den 21. oktober 1918 kom medlemmene av det tysktalende riksrådet for første gang sammen som den provisoriske nasjonalforsamlinga for Tysk-Østerrike. Møtet blei leda av Karl Seitz. Forsamlinga blei – også under Seitz sitt formannskap – kalt statsråd og sammensatte den 30. oktober 1918 den første tysk-østerrikske regjeringa. Den første kansleren blei sosialdemokraten Karl Renner, som i 1945 på nytt skulle komme til å spille ei viktig rolle ved grunnlegginga av Den andre republikken. På det gammaløsterrikske området, som var bebodd av mennesker som fortrinnsvis talte tysk, oppstod det dermed en ny stat.
Den ennå fungerende keiserlige regjeringa forsøkte i begynnelsen av november 1918 å trekke det tysk-østerrikske statsrådet med inn i beslutningene om våpenstillstand. Men statsrådet bestemte seg for at monarkiet, som hadde begynt krigen, også sjøl måtte avslutte den. Våpenstillstanden mellom Østerrike og Italia av 3. november 1918 var derfor ennå keiser Karl 1. og hans keiserlige regjerings ansvar. De ungarske troppene hadde allerede forlatt fronten i slutten av oktober, da de gikk ut av realunionen med Østerrike.
Førende politikere fra den keiserlige regjeringa og fra statsrådet utarbeida sammen erklæringa der Karl 1. den 11. november 1918 frasa seg enhver deltagelse i statens forretninger. Det var ikke det samme som at han abdiserte, men avgjørelsen om den framtidige statsformen var de facto gjort. Den 12. november avgjorde den provisoriske nasjonalforsamlinga formelt at staten Tysk-Østerrike var en demokratisk republikk.
Første republikk fram til 1934