Finskekrigen er betegnelsen på krigen som ble utkjempet mellom Sverige og Russland fra februar 1808 til september 1809. Bakgrunnen for konflikten var først og fremst Napoleonskrigene, der Sverige var alliert med Storbritannia, mens Russland på det tidspunktet var tvunget inn i en allianse med Frankrike. Russlands fremvekst som en europeisk stormakt og Sveriges relative tilbakegang var også en viktig faktor bak krigen. Det samme var Russlands behov for å sikre hovedstaden St. Petersburg som lå utsatt til mot det karelske nes.
Etter halvannet år med stridigheter vant Russland krigen, hvilket blant annet førte til etableringen av Storfyrstedømmet Finland under Russlands kontroll. For Sverige var utgangen at «riket ble delt», ettersom de østlige provinsene måtte avgis. Følgen av krigen var at Sverige mistet ¼ av sin befolkning og ⅓ av sitt landområde, som også innbefattet store områder med svenskspråklige. Krigen førte også til at den svenske kong Gustav IV Adolf ble avsatt. Den svenske riksdagen vedtok en ny grunnlov til erstatning for den gustavianske forfatningen fra 1772, og Huset Bernadotte ble etablert som Sveriges kongehus i 1818.
Sveriges tap av Finland ledet til at landet søkte territorial kompensasjon i form av kontroll over Norge, noe som delvis lyktes etter invasjonen i Norge i 1814. Den strategiske situasjonen i det nordlige Europa ble endret, og den svensk-norske nøytralitetspolitikken reduserte spenningen mellom Russland, Danmark og de forenede kongeriker Sverige og Norge. Ved 200-årsmarkeringen av krigens slutt i 2009 var det en rekke minnemarkeringer, i Sverige benevnt som Märkesåret 1809.
Bakgrunn
600 års felles historie Området som i dag utgjør Finland, var fra historisk tid en del av det svenske kongeriket. De eldste skriftlige kilder går tilbake til 1200-tallet. I den svenske stormaktstiden strakte riket seg østover og inn i hva som i dag er Russland, blant annet med festningen Nyenskans ved utløpet av elven Neva, i dag St. Petersburg.
Sveriges dominerende posisjon rundt Østersjøen ble imidlertid truet av Russlands fremvekst. Den russiske erobringen av Ingermanland og Livland under den store nordiske krig (1700–1721) sikret russisk kontroll med en stor del av Østersjøkysten. I en påfølgende krig med Russland i årene 1741–1743 mistet Sverige deler av dagens Finland. Sverige under Gustav III angrep på ny Russland i 1788, men Gustav IIIs russiske krig endte i 1790 uten grenseendringer.
Den franske revolusjon (1789–1799), revolusjonskrigene (1792–1802) og utbruddet av Napoleonskrigene (1803–1815) påvirket de fleste land i Europa. Sverige søkte først å sikre seg i et nøytralitetsforbund med Danmark-Norge, Russland og Preussen. Da nøytralitetsforbundet etter britisk press brøt sammen deltok Sverige i den tredje og den fjerde koalisjonen mot Napoleon i den svensk-franske krigen (1805–1810).
De franske styrkene seiret over de russiske og prøyssiske i slaget ved Friedland 14. juni 1807, og den fjerde koalisjonen var beseiret. Den russiske tsar Aleksander I måtte undertegne freden i Tilsit med Frankrikes keiser Napoleon, hvor tsaren blant annet forpliktet seg til å bidra til at Sverige sluttet seg til Kontinentalblokaden.
Napoleons skygge over Norden miniatyr|Maleri av møtet i Tilsit mellom den russiske tsar Aleksander I og Frankrikes keiser Napoleon. Avtalen mellom de to herskerne ble avgjørende for Finlands skjebne
Etter press fra Napoleon foreslo tsaren overfor den svenske kongen Gustav IV Adolf at Sverige skulle slutte seg til blokaden av Storbritannia. Den svenske kongen var imidlertid sterkt negativ til Napoleon og så i stedet Storbritannia som Sveriges tradisjonelle allierte. Samtidig anså han blokaden for å være ødeleggende for landets maritime handel. Sverige innledet derfor i stedet forhandlinger med Storbritannia for å gjennomføre et felles angrep mot Danmark-Norge, i håp om at Sverige da kunne erobre Norge.
I mellomtiden angrep den britiske marinen i august 1807 København i slaget om København (i Danmark og Norge kalt «flåteranet»), og den britisk-russiske krig brøt ut. Under henvisning til avtaler fra 1780 og 1800, krevde den russiske tsaren at Sverige skulle stenge Østersjøen for alle fremmede krigsskip. Etter to måneders overveielse meddelte Sverige at landet ikke kunne overholde avtalene da franske styrker behersket de viktigste østersjøhavnene.
De russiske styrkene hadde god oversikt over Finlands topografi etter å ha invadert landet to ganger i løpet av de siste hundre årene. Russerne hadde også god innsikt i det svenske forsvaret i den finske delen av landet, blant annet gjennom flere svensk-finske offiserer som hadde gått i landflyktighet etter å ha vært med i Anjalaforbundet; den fremste blant dem var general Göran Magnus Sprengtporten.
De fleste svenske offiserene var skeptiske til Sveriges mulighet til å stå mot den store og krigsvante russiske arméen, og mange svensker var allerede før krigsutbruddet overbevist om at den finske delen av riket før eller siden ville bli lagt under Russland. Den svenske kongen hadde imidlertid stor tro på landets forsvarsevne og var en sterk motstander av Frankrikes hersker Napoleon.
I St. Petersburg ble den svenske kongens stahet sett som en god anledning til å angripe Finland og dermed flytte den svensk-russiske grensen lenger vestover. En slik grenseendring ville sikre den russiske hovedstaden, den russiske folkemeningen var imidlertid stort sett negativ til en angrepskrig mot Sverige.
Ujevnt parti
Styrkeforholdet landene mellom var høyst ujevnt; mens Russland hadde om lag 40 millioner innbyggere, hadde Sverige rundt 3,2 millioner, av dem ca. 863 000 i den finske delen av riket.«Sveriges befolkning», Sveriges og Finlands befolkning 1810, fra nettstedet tacitus.nu Russlands totale militære styrker var på 400 000 mann, men kun om lag 10 %, dvs rundt 40 000, var tilgjengelige for angrepet på Sverige, og styrken ved krigens utbrudd var 24 000 mann, mot svenskenes 21 000, hvorav om lag 10 000 fordelt på de to festningene Sveaborg og Svartholm.
Sverige hadde en sterk alliert i Storbritannia, som i 1808 dekket rundt 40 % av Sveriges omkostninger ved krigen, men dels hadde britene begrensede hærstyrker, som grunnet motstand fra den svenske kongen ikke ble brukt, og dels hadde Storbritannia større fokus på sin allierte Portugal og Spanias motstand mot Frankrike.
Ved et angrep vinterstid besto den svenske krigsplanen i under oppholdende strid å trekke seg tilbake til den nordvestlige delen av den finske delen av riket, mens festningen Sveaborg og Svartholm holdt ut beleiringer. Da våren kom og isen i Østersjøen gikk skulle da de svenske styrkene angripe både fra nordvest og ut fra festningene, støttet av forsterkninger fra den vestlige delen av riket. Forsvarsberedskapen på svensk side var imidlertid dårlig, i stedet for å styrke forsvaret av den finske delen av riket ble penger brukt på andre hold, mest oppsiktsvekkende var at tusentalls armégeværer og titalls kanoner ble solgt til russerne og prøysserne i årene før landet ble angrepet.
Februar–mai 1808, svensk defensiv mini|Russiske styrker krysser Abborrfors bro mini|Oversikt over krigens innledende fase, fra det russiske angrepet i februar fram til mai
Den 21. februar 1808 angrep 24 000 russiske soldater under general Fredrik Vilhelm von Buxhoevden den finske delen av Sverige og erobret raskt Tavastehus. Det russiske angrepet kom i form av to akser; hovedstyrken under generalene Pjotr Ivanovitsj Bagration og Nikolaj Kamenskij rykket frem langs kysten, gjennom Abborrfors og Kymmene älv, mens den andre styrken angrep lenger nord og forfulgte Savolaxbrigaden gjennom landskapet Savolax.
Sverige var ikke uforberedt på russiske aggressive handlinger, men var ikke forberedt på full krig. Den svenske utsendingen til det russiske hoffet, Kurt von Stedingk, hadde imidlertid rapportert både til Stockholm og til de svenske styrkene i den finske delen av riket om Russlands kapasitet og hensikter, samt oppmarsjen da den kom. Noen offisiell russisk krigserklæring kom ikke før i april. En varsling fra Stedingk førte til at fungerende øverstkommanderende Karl Nathanael af Klercker mobiliserte i Finland før det russiske angrepet. En nyanlagt optisk telegraf som gikk fra den finske delen av riket via Åland til Grisslehamn i Sverige, sørget for at krigsutbruddet raskt ble varslet videre selv om Østersjøen var islagt.
Sverige hadde 21 000 soldater i den finske delen av landet, mens resten av hæren ble holdt i det sørlige Sverige av frykt for et angrep fra Danmark-Norge. Danmark-Norge erklærte Sverige krig den 14. mars 1808, men det var bare mindre trefninger langs grensen til Norge, og britiske og svenske flåtestyrker forhindret en planlagt dansk-fransk invasjon av Skåne.
Den svenske øverstkommanderende, general Wilhelm Mauritz Klingspors plan var å trekke seg tilbake til det sentrale Finland, det historiske landskapet Österbotten. De enkeltstående festningene Sveaborg ved Helsingfors og Svartholm ved Lovisa skulle holdes inntil forsterkninger kunne fremføres fra Sverige. I løpet av mars 1808 erobret de russiske styrkene Kuopio, Tammerfors og Jakobstad, Svartholm festning ble overgitt etter en kort beleiring, Helsingfors, Hangö, Gotland og Åland ble også raskt erobret.
Den russiske generalen Buxhoevden beleiret Sveaborg, som overgav seg den 3. mai med 6 000 mann, 110 fartøyer og over 700 kanoner da festningens kommandant, viseadmiral Carl Olof Cronstedt, fant videre motstand nytteløs. Sveaborgs kapitulasjon var et hardt slag mot den svenske forsvarsplanen og ble av samtiden sett på som høyforræderi.
Etter seieren i slaget ved Siikajoki gikk den svenske arméen under Carl Johan Adlercreutz til motangrep, og den russiske offensiven ble stoppet. De russiske styrkene i det nordlige Finland under general Nikolaj Tutsjkov spredte sine styrker utover for å befeste tettstedene og reduserte derved sin hovedstyrke til 4 000 mann, for lite til å pasifisere den fiendtlige landsbygden. Finnene startet geriljakrigføring så langt øst som Fredrikshamn, hvor styrker tilhørende oberst Johan August Sandels var aktive. General Kulnevs styrke ble slått i slaget ved Siikajoki den 18. april 1808, mens general Bulatovs styrke ble slått i slaget ved Revolax den 27. samme måned.
I mai led de russiske styrkene ytterligere nederlag da de ble drevet vekk fra Gotland, og på Åland ble den russiske kontingenten under oberst Vuich tvunget til å overgi seg av en svensk flotilje, støttet av lokalbefolkningen på øygruppen. Den 26. mai kom en britisk flåte med 14 000 mann til Göteborg, men grunnet uenighet med den svenske kongen ble ikke de britiske styrkene satt inn mot russerne. Svenskene fikk imidlertid støtte av 16 linjeskip og 20 andre britiske skip.
Okkupasjon og samarbeid
De russiske styrkene som trengte inn i den finske delen av Sverige, oppførte seg stort sett pent mot sivilbefolkningen, noe som var en bevisst linje fra den russiske øverstkommanderende Buxhoevden. De gangene russiske styrker gikk hardt frem, var det knyttet til sivil motstand fra befolkningen, og noen tilfeller av plyndring forekom også. I løpet av mars 1808 bestemte imidlertid tsar Aleksander seg for å legge den finske delen av Sverige under Russland, og tsarens nye undersåtter ble avkrevd troskapsed. Blant de som fikk ansvar for troskapseden var Jacob Tengström, biskop i Åbo og på det tidspunkt den mest sentrale sivile embetsmann i landet.
Krigen pågikk fremdeles, og troskapseden skapte usikkerhet blant sivilbefolkningen. Blant annet var redselen for russisk livegenskap stor. For å imøtekomme denne usikkerheten krevde blant annet Göran Magnus Sprengtporten at en lantdag skulle innkalles. Kravet om lantdag ble avvist av russerne, og i stedet ble finnene beordret til å velge en deputasjon fra ulike samfunnslag som så reiste til tsaren så han kunne høre deres ønsker.