thumb|Den storslagne salongen til Svenska teatern i Stockholm, tegnet ved innvielseforestillingen i 1875. thumb|Berliner Kinderoper: «Zirkus Liliput» Teater, (via fransk théâtre fra gresk theatron, θέατρον, «skueplass» eller theasthai, θεάομαι, «se (på)»)Bokmålsordboka: «Teater» : «...gj fr, ty. opph fra gr, av theasthai 'se (på)') hus el. utendørsanlegg med tilskuerplasser og scene som er bygd for framføring av skuespill, opera e l...» eller drama eller skuespill, er en form for scenekunst hvor hensikten er å framstille eller fortelle en historie, ide eller følelser for et publikum. Et teaterstykke kan bestå av monolog (enetale) eller dialog (samtale). Et mangfold av dramatiske virkemidler kan bidra til en teaterforestilling, blant annet stemmebruk, gestikulering, sang, musikk og dans, men ikke nødvendigvis samtidig. Teater kan samvirke med et antall andre visuelle elementer, slikt som scenografi, lyssetting, scenekulisser, kostymer, sminke, lyd, spesialeffekter og rekvisita for å fremme dramaturgien. Hva som framstilles er som regel innøvd og fastlagt ved hjelp av et ferdig skrevet teatermanuskript, men skuespillere kan også improvisere en forestilling uten fastlagt manus. De bruker da sin erfaring og dyktighet som skuespillere.
Selve bygningen eller scenen hvor framføringen av teater skjer eller hvor det holdes en forestilling, kalles også for et teater eller et teaterhus. «Å gå i teateret» henviser til stedet hvor en teaterforstilling blir holdt. Teaterstykket spilles vanligvis på en scene som er en avgrenset plass eller område godt synlig for publikum. Fram til 1500-tallet var en arenalignende scene det vanligste, men senere ble titteskapteateret mest vanlig. I moderne tid kan scenen utformes på ulikt vis og samtidig integrere publikum. Framføring av teater forsøker tradisjonelt å skape en illusjon eller følelse av virkelighet for publikum, selv om man er medvitende at det er på liksom eller et kun spill. Publikum gjør bevisst unntak fra virkelighetsoppfatningen og aksepterer at eksempelvis at skuespillerne snakker høyere enn normalt, at de er sminket, og at sceneriet gjør raske endringer i tid og rom. Det gjelder også den fjerde veggen, det vil si den veggen som mangler i teaterrommets virkelighet og som publikum kan se gjennom.
Moderne vestlig teater er i stor grad avledet og utviklet fra antikkens greske teater som dets tekniske terminologi er lånt fra, klassifisering i sjangrer, og mange av temaene, faste karakterer, og handlingsmønstre og intriger. Teaterforskeren Patrice Pavis definerer det teatralske, teaterspråket, sceneskriving, og teaterets særegenheter som felles uttrykk som skiller teateret fra andre former for utøvende kunst, litteratur og kunst generelt. Pavis, Patrice (1998), s. 345. Ved å støtte seg på semiotikken til Charles Sanders Peirce, har Pavis gått videre med å forslå at «the specificity of theatrical signs may lie in their ability to use the three possible functions of signs: as icon (mimetically), as index (in the situation of enunciation), or as symbol (as a semiological system in the fictional mode). In effect, theatre makes the sources of the words visual and concrete: it indicates and incarnates a fictional world by means of signs, such that by the end of the process of signification and symbolization the spectator has reconstructed a theoretical and aesthetic model that accounts for the dramatic universe.»
Historie Teaterets begynnelse i oldtiden
Menneskehetens historie begynte i Afrika, og de første kjente dramatiske framføringer begynte i nordlige Afrika, samtidig med kulturen langs elven Nilen i oldtidens Egypt, for så mye som 5000 år siden, muligens så tidlig som 3300 f.Kr.Cohen, Robert (2007): Theatre (innholdsfortegnelse), kapittel 7 «Theatre Traditions: East and West» (PDF), McGraw-Hill Education - Europe, 8. utg. ISBN 9780073330907 De to grunnleggende fundamentene til teateret er ritualer og historiefortelling. Sistnevnte er antagelig enda eldre enn teaterforestillingen. Mens ritualer kan samle et publikum, krever historiefortellingen et publikum. Historiefortellingen fører med seg elementer som karakterframstillinger: framstilling av stemmer, fakter, mimikk og ansiktsuttrykk som reflekterer personlighetene eller figurtypene som portretteres.
Oldtidens drama, som dansedrama, begynte i kombinasjonen religiøse ritualer og historiefortelling, spredte seg til stammekulturer over hele verden. Sjamanen har blitt identifisert i stammekulturer i minst siden 13 000 f.Kr. Ettersom sjamanens transe fører ham til en annen verden, hadde hans framføring en magisk framtoning. Kostymer, kroppsmaling, hodepynt og særlig masker var en del av sjamanens framtoning. Masken har vært vanlig i nær sagt alle stammekulturer, og har overlevd de ritualer som skapte dem, og er i dag det primære symbolet på teatralsk drama verden over.> Cohen, Robert (2007): «Theatre Traditions: East and West», s. 222-226
De første nedtegnelser av teateraktiviteter i oldtidens Egypt går minst tilbake til rundt 2500 f.Kr., og kanskje også flere hundre år før den tid. Et drama kjent som Abydos, pasjonspill, ble tilsynelatende satt opp hver vår i en båtprosesjon langs Nilen med framføringer ved hvert tempel langs vegen. Spillet fortalte historien om mordet på hveteguden Osiris av hans fiende, dødsguden Set. Scener med jamringer av prestinnene og Osiris' sønderslitte legeme, og tvekamp mellom Horus og Set var ingrediensene i dramaet, framstilt i dialog, dans og seremonier. Cohen, Robert (2007): «Theatre Traditions: East and West», s. 228
Moderne antropologi mener at det egyptiske gjenoppstandelsedramaet, som med tilsvarende tekster i Midtøsten, som en babylonske framføring hvor guden Baal dør, går til en skjærsild og gjenoppstiger igjen, og tilsvarende med et hettittisk drama, er avledet fra rituelle fruktbarhetsfestivaler om våren som feiret vegetasjonens gjenfødsel. Dramaforestillinger kom ikke til fortsette sin blomstring i kulturene i områdene til den fruktbare halvmåne, og det meste synes å ha forsvunnet ved 200-tallet f.Kr. Men dramaet spredte seg fra sine røtter i Midtøsten, både østover og vestover. Både i India og antikkens Hellas (se nedenfor) kom rituelle kultforestillinger i gang på 1000-tallet f.Kr.
Antikkens og hellenismens Hellas Se hovedartikkel, Antikkens greske teater
thumb|left|upright|En statue av Athene som holder en teatermaske, Louvre. thumb|Et av de mest markante greske teatre som har overlevet siden oldtiden ligger i Epidauros i Hellas. Det har plass til 15 000 tilskuere og har en enestående akustikk Det vestlige teater har sin opprinnelse i bystaten Athen. Brown (1998), s. 441; Cartledge (1997), s. 3–5; Goldhill (1997), s. 54. Brown skriver (s. 441) at klassisk greske drama «var i hovedsak en oppfinnelse i antikkens Athen: alle dramatikere som senere ble ansett som klassiske var aktive i Athen på 400- og 300-tallet f.Kr. (tiden til den athenske demokrati), og alle bevarte stykker er datert fra denne perioden». Goldhill skriver (s. 54) at grekerne «kan sies å ha oppfunnet teateret». Teateret var en del av den bredere kultur av framføringer som omfattet festivaler, religiøse ritualer, politikk, lov, idrett, musikk, poesi, bryllup, begravelser og symposia. Cartledge (1997), s. 3, 6; Goldhill (1997), s. 54 og Rehm (1992), s. 3. Deltagelse i bystatens mange festivaler — oppmøte i byens Dionysia som tilskuer (eller selv som deltaker i teaterproduksjonene) i særdeleshet — var en viktig del av borgerretten. Det innebar også å deltagelse i evalueringen av retorikken til talerne i rettssalen eller i den politiske forsamlingen, begge deler forstått som analogt til teateret og i økende grad kom til å absorbere dets dramatiske ordforråd.Goldhill (1999), s. 25; Pelling (2005), s. 83–84 Grekerne utviklet også konseptene med dramatisk kritikk, skuespillere som en profesjonell karriere, teaterarkitektur, Dukore (1974), s. 31; Janko (1987) , s. ix; Ward (1945), s. 1 og sjangrebevissthet. Teateret i antikkens Hellas besto av tre typer drama: tragedie, komedie, og satyrspill.
Den attiske tragedie — den eldste bevarte form for tragedie — har sine røtter både i den doriske korlyrikk og i det joniske epos. Tragedie betyr egentlig «bukkesang» ved at den oppsto i primitive, ville sanger og danser ved fruktbarhets- og vinguden Dionysos' årlige fester. De opptrådte koret var utkledd som geitebukker, satyrer, med hale og horn. Rundt år 500 f.Kr. ble tragediene til kunstdiktning i Athen i forbindelse med Dinoysosfestene om våren. Tre dager varte oppførelsene hvor byens mannlige befolkning kom sammen under åpen himmel i teateret i skråningen ved Akropolis. Hver dag ble det oppført tre tragedier og et muntrere satyrspill. Oppførelsene ble en tevling (agon) og den forfatter som ble tilkjent førsteprisen ble belønnet med en eføykrans.Holmboe, Haakon, et al (1961): Vår kulturarv, Forlaget for faglitteratur, s. 121.
Tragedien er en form for dansedrama og oppsto fra korsangen. Korsangens lyriske partier er framtredende i de eldste tragedier. Teaterets utvikling er antatt at det skjedde da en av dem trådte fram foran resten av koret og sang vekselsang med det. Først da dramatikeren Aiskhylos innførte to skuespillere, begynte samtalen, dialogen, å vokse på korets bekostning. Dialogen ble tidvis brutt av lange fortellinger. Høydramatiske begivenheter, mord og andre voldshandlinger, ble aldri vist direkte på scenen, det ble betraktet som dårlig smak. De ble skildret enten bak et teppe, eller i meddelt av sendebud som fortalte i episk stil.
Etter å ha oppstått en gang i løpet av 500-tallet f.Kr., blomstret det på 400-tallet og fra slutten av århundret spredte seg over hele den gresktalende verden, og fortsatte å være populært til begynnelsen av hellenistisk tid.Brockett & Hildy (2003), s. 32–33; Brown (1998), s. 444; og Cartledge (1997), s. 3–5. Cartledge skriver (s. 33) at selv om athenerne på 300-tallet bedømte Aiskhylos, Sofokles, og Evripides «som uforlignelige av sjangeren, og jevnlig beæret sine spill med gjenoppsetninger, var tragedien i seg selv ikke utelukkende et fenomen fra 400-tallet, produktet av en kortlivet gullalder. Om ikke å oppnå kvaliteten og staturen av 400-tallets «klassikere», originale tragedier ble uansett fortsatt skrevet og framført, og tevlet i et stort antall gjennom hele det gjenværende livet til demokratiet — og hinsides det.» Ingen tragedier fra 500-tallet f.Kr. og kun 32 fra de mer enn et tusen som ble oppsatt i løpet av 400-tallet har blitt bevart for ettertiden. Brockett & Hildy (2003), s. 15; Kovacs (2005), s. 379. Det eksisterer syv av Aiskhylos, syv av Sofokles, og atten av Euripides. I tillegg finnes også et satyrspill av Euripides, Kyklopene. Det finnes fullstendige tekster av Aiskhylos, Sofokles, og Evripides.