Svensk (svensk: ) er et østnordisk språk som snakkes først og fremst i Sverige, på Åland og i deler av Finland av rundt 10 000 000 mennesker. Det er i nær slekt med dansk og norsk, og brukere av de tre språkene har som regel små vanskeligheter med å forstå hverandre.På grunn av språkenes meget nære slektskap, se http://www.ethnologue.com/show_family.asp?subid=90972Forskning.no – Nordmenn forstår nabospråkene best Svensk skiller seg ut blant annet med sin prosodi, som kan variere markant mellom ulike dialektområder. I dette inngår både aspekter som trykk og i visse fall tone. Språket har et relativt stort antall vokaler, som har både korte og lange varianter, og danner til sammen 18 vokalfonemer. Et unikt aspekt av svensk er også den såkalte sje-lyden (den første lyden i ordet «skjuta»), som finnes i mange ulike dialektale varianter. Selv om lignende lyder, med tydelig labialiserende uttale, finnes i mange språk, er svensk muligens det eneste språket i verden som benytter lyden som et fonem. Også den svenske uttalen av den skrevne vokalen u (både som lang [] og kort []) er globalt sett uvanlig, selv om uttalen i ulike svenske dialekter varierer.
Rikssvensk er den vanlige benevnelsen på standardspråket som brukes i medier, presse og kommunikasjon mellom personer fra ulike dialektområder, og er basert på dialektene rundt Stockholm og Mälardalen. Selv om distinkte regionale varianter basert på lokale dialekter brukes, er både det talte og skrevne riksspråket standardisert og enhetlig i hele landet. Noen av de mer tradisjonelle bygdedialektene skiller seg markant fra rikssvensken i grammatikk, ordforråd og også fonologi, og noen kan være vanskelige for utenforstående å forstå. Disse dialektene kalles av språkforskere bygdemål, sockenmål eller bondska, og tales av relativt få mennesker i små bygder, ofte med lav sosial mobilitet. Selv om mange av disse dialektene ikke risikerer å dø ut innen nær framtid, har dialektenes utbredning minska i løpet av 1900-tallet, til tross for at de er vel kartlagt og ofte oppmuntres av lokale myndigheter i Sverige.
Klassifikasjon og slektskap Svensk er et indoeuropeisk språk som tilhører den nordgermanske grenen av de germanske språkene. Sammen med dansk tilhører det den østnordiske undergruppa, som skiller disse to språkene fra de vestnordiske språkene norsk, færøysk og islandsk. En moderne oppdeling av språkene baserer seg på gjensidig forståelighet og deler de nordiske språkene inn i en fastlandsskandinavisk gruppe (dansk, norsk og svensk), og en øyskandinavisk gruppe (færøysk og islandsk). Dette fordi norsk, i likhet med svensk og dansk, har tatt inn mange lavtyske lånord, og i større grad enn de andre vestnordiske språkene har fått forenklet morfologi.
Ifølge de fleste vedtatte kriterier for gjensidig forståelighet kan de fastlandsskandinaviske språkene betraktes som dialekter av samme språk. Men på grunn av århundrer med konflikter mellom spesielt Danmark-Norge og Sverige, som utkjempa en lang rekke kriger fra 1500-tallet til 1814, og de nasjonalistiske idestrømningene som var mest aktuelle i løpet av 1800- og 1900-tallet, har de tre språkene ulik ortografi, ordforråd, grammatikk og ulike språkmyndigheter. Dansk, norsk og svensk beskrives derfor best som en gruppe nært beslektede dialekter av «skandinavisk». Mange dialekter av nasjonalspråkene kan beskrives som en mellomting mellom to språk, som for eksempel de svenske dialektene som blir talt i Dalsland og Värmland nær grensa til Norge.
Geografisk utbredelse Svensk er nasjonalspråk i Sverige og morsmål for nesten samtlige av de åtte millioner innbyggerne, og andrespråk for omkring én million innvandrere. I Finland blir svensk talt av en minoritet som omfatter ca. 5,5 % (290 000 personer) av den totale befolkninga. Svensk forstås eller tales i noen grad også av en del finsktalende finner. Den finlandssvenske minoriteten er konsentrert til kystområdene i Österbotten, Åboland, hovedstadsregionen og skjærgårdsområdet i sørvestlige Finland. I disse områdene dominerer ofte svensk, og i enkelte kommuner er svensk det eneste administrative språket. En betydelig migrasjon mellom de nordiske landene har pågått lenge og pågår stadig, men på grunn av likhetene i kultur og språk assimileres ofte disse innvandrerne, og de framstår ikke som etniske minoriteter. Også i Estland finnes fortsatt noen tusen personer med svensk som morsmål visse steder i landets historiske svenskebygder, langs den nordvestlige kysten og på øyene (Aiboland). Blant øvrige estere regner 2 % seg som svenskspråklige (2003). Tidligere har den svenskspråklige delen av befolkninga i Finland og Estland blitt oppgitt til å være 15–25 %, men svenskenes bosetning i det krigs- og farsottutsatte kystområdet, samt emigrasjon, har gjort at andelen har minska.
Ifølge en folketelling i 2000US Census 2000, gjengitt her taler ca. 67 000 mennesker bosatt i USA svensk. Derutover er det ca. 200 000 svensker som ifølge Statistiska centralbyrån bor utenfor Sverige.
Historiske språkminoriteter Tidligere fantes det vidstrakte svenskspråklige områder i Estland, spesielt langs den nordvestlige kysten og på øyene Dagö (Hiiumaa), Ösel (Saaremaa) og Ormsö (Vormsi). Den svensktalende minoriteten var representert i parlamentet og hadde rett til å bruke språket i offentlige taler og debatter. I middelalderen antas svenskene å ha utgjort 10 % av Estlands befolkning. Etter den svenske overgivelsen av Baltikum til Russland på 1700-tallet, ble rundt 1 000 estiske svensker tvangsflytta fra Dagö til Ukraina, hvor de grunnla byen Gammalsvenskby på Krimhalvøya. Av deres etterkommere finnes fortsatt et fåtall eldre personer som har svensk som morsmål, følger den svenske kalenderen og følger svenske skikker. I Estland ble den svensktalende minoriteten godt behandla i mellomkrigstida, men på 1930-tallet gjorde estisk nasjonalisme seg gjeldende, og man tvang fram navnebyttekampanjer, der nyoppfunnede estisk-lignende navn skulle erstatte de opprinnelige svenske steds-, gårds- og familienavnene. Kommuner der svensktalende var i majoritet hadde svensk som administrativt språk og estlandssvensk kultur hadde et mindre oppsving. Etter andre verdenskrig, da Estland ble annektert av Sovjetunionen, flytta de fleste estlandssvenskene (ca. 80 % av dem) til Sverige, og de ca. 1 500 som ble igjen i det sovjetiskokkuperte Estland hadde små muligheter til å bevare sin identitet og sitt språk på grunn av det sovjetiske synet på svenskene som potensielle spioner og forrædere. Mange valgte å kvitte seg med sin svenske identitet og bytte språk til estisk for å unngå forfølging og yrkesforbud. På grunn av dette er det i dag kun en håndfull eldre som taler en genuin dialekt.
I Nord-Amerika har det til tider vært svensktalende grupper, på 1600-tallet i nåværende Delaware (på den tiden kolonien Nya Sverige), på 1800-tallet for eksempel i Bishop Hill og i Chicago, men disse har som regel blitt assimilert og har tatt i bruk det omgivende majoritetsspråket, engelsk, i løpet av én eller to generasjoner. På slutten av 1800-tallet fantes det også et betydelig antall svensktalende innvandrere i det nåværende Namibia, men disse skal også ha gått over til majoritetsspråkene tysk eller engelsk.
Offisiell status thumb|Tospråklig gateskilt i Kruununhaka, Helsinki, Finland. Sverige har hatt en forholdsvis homogen kultur med svensk som det overlegent dominerende språket i lang tid. Minoritetsspråkene samisk og meänkieli (i Tornedalen) har ofte blitt marginalisert, i løpet av 1800- og 1900-tallet også effektivt undertrykt, og de har aldri utgjort noen betydelig andel av den svenske befolkninga. Selv om svensk har vært offisielt administrativt og liturgisk språk siden tidlig 1500-tall, har man ikke sett det nødvendig å fastsette språkets status som offisielt språk i Sverige. Senest den 7. desember 2005 bestemte Sveriges riksdag, med 147 mot 145 stemmer at svensk ikke skulle være offisielt majoritetsspråk, men kun benevne svensk som hovedspråk. Beslutninga er blitt kritisert, blant annet av Sture Allén, leder av Svenska Akademien.
Regjeringa beslutta 8. februar 2007 å sette i gang en utredning som skal utarbeide et forslag til en språklov der det svenske språkets status reguleres.
Svensk er det eneste offisielle språket på Åland, en autonom del av Finland der 95 % av de 26 000 innbyggerne har svensk som morsmål. I Finland er svensk offisielt språk, og i alle sammenhenger sidestilt med finsk. Svensk er også ett av mange offisielle språk i EU.
Språkmyndigheter Det finnes ingen offisielt fastslått instans for regulering av svensk i Sverige. Språkrådet har imidlertid halvoffisiell status som språkorgan og finansieres av den svenske regjeringa, men har ingen ambisjoner om å utøve direkte kontroll over språket, slik for eksempel Académie française har. Språkrådet består av representanter fra en rekke ulike organisasjoner, inkludert Svenska Akademien. Dets fremste middel for å regulere språket er ordbøker som Svenska Akademiens ordlista (SAOL), samt en rekke ulike håndbøker i grammatikk, staving og rettskriving. Selv om SAOL ofte betraktes som normerende, er dets funksjon først og fremst å beskrive den samtidige språkbruken.
I Finland reguleres språket av Svenska språkbyrån som har offisiell status som språkmyndighet. Blant dets høyest prioriterte oppgaver er å se til at finlandssvensken ikke fjerner seg fra sverigesvensken i for høy grad. Språkbyrån har for eksempel gitt ut Finlandssvensk ordbok som belyser de forskjellene som finnes mellom svensk i Finland og Sverige.
Historie Østnordisk
thumb|Den omtrentlige utbredninga av nordiske språk på 900-tallet. I de røde områdene tales dialekten vestnordisk (norrønt), i de oransje områdene østnordisk. Grønt er de øvrige germanske språkene, som på denne tiden lå mye nærmere de skandinaviske språkene enn de gjør i dag.
På 700-tallet hadde det germanske språket som tales i Skandinavia (urnordisk) gjennomgått større forandringer. Dette språket begynte å gjennomgå forandringer som ikke var likeartede i hele dialektområdet, og dette resulterte i at det på 800-tallet ble utvikla to ulike dialekter, en vestlig og en østlig: vestnordisk (norrønt) og østnordisk.
Østnordisk deles ofte inn i runedansk og runesvensk i Danmark, selv om disse i prinsipp var ganske like fram til 1100-tallet. Dialektene har dette navnet fordi de ble skrevet med runer. Til forskjell fra urnordisk, som ble skrevet med den eldre fuþarken, ble norrønt, runedansk og runesvensk skrevet med den yngre fuþarken, som kun hadde 16 bokstaver. På grunn av det begrensede antallet tegn ble mange runer brukt for mange ulike fonemer. For eksempel ble runen som ble brukt for vokalen u også brukt for å skrive o, ø og y, og runen for i ble også brukt for e. Når det gjelder konsonanter ble både stemte og ustemte varianter av samme konsonant skrevet med samme rune (f.eks. t og d, eller p og b). For å tydeliggjøre runene ble det senere utvikla et system med runer med prikk, der flere runer også finnes i to varianter (én uten og én med prikk i), for å minske antallet fonemer per rune, og dermed gjøre tolkninga av runene lettere.
Gammelsvensk
thumb|Det tidligste kjente eksempelet av Äldre Västgötalagen fra 1280-tallet, en av de tidligste eksemplene på svensk skrevet med det latinske alfabetet. På 1100-tallet begynte dialektene som ble brukt i nåværende Sverige og Danmark å skille seg fra hverandre, og på 1200-tallet delte de seg i gammelsvenske og gammeldanske dialekter. En viktig forskjell er at gammeldansk, i motsetning til gammelsvensk, fullstendig hadde monoftongert de primære diftongene æi, au og øy til e og (de to siste) ø.