Zambia, offisielt Republikken Zambia er et land i det sørlige Afrika. Landet grenser til Namibia i sørvest, Angola i vest, Den demokratiske republikken Kongo og Tanzania i nord, Malawi og Mosambik i øst og Zimbabwe og Botswana i sør. Landet har ikke egen kyststripe.
Sør i Zambia utgjør en del av Zambezielven, med av verdens største fosser, Victoriafallene, grensen mot Zimbabwe.
Frem til uavhengigheten i 1962 var landet en britisk koloni under navnet Nord-Rhodesia.
Etymologi Navnet Zambia kommer av elven Zambezi, som betyr "Guds elv".
Naturgeografi Zambia er en innlandsstat, som hovedsakelig består av høyt platå med noen høyder og fjell. Klimaet er tropisk.
Zambia har to betydelige elvebasseng, Zambezi-bassenget i sør og Kongo-bassenget i nord. Av de to bassengene, utgjør Zambezi-bassenget tre fjerdedeler av landet. Resten av landet er del av Kongo-bassenget.
Zambezi-bassenget I Zambezi-bassenget er der fire betydelige elver som enten renner gjennom Zambia eller danner landets grenser med dets naboer: Kafue, Luangwa, Cuando og Zambezi. De siste tre danner deler av Zambias sørlige grenser. Cuando-elven danner Zambias sørvestlige grense med Angola, renner så østover langs den nordlige grensen til Namibias Caprivi-stripen, før den renner ut i Linyanti-myrene som til slutt renner østover ut i Zambezi. Fra dens sammensmeltning med Cuando renner Zambezi østover og danner hele Zambias grense med Zimbabwe. De to andre elvene, Kafue og Luangwa, ligger helt innenfor Zambia og er betydelige sideelver for Zambezi. De flyter sammen med Zambezi på grensen til Zimbabwe ved Chirundu (Kafue) og byen Luangwa (Luangwa). Før de flyter sammen danner Luangwa-elven deler av Zambias grense med Mosambik. Fra byen Luangwa forlater Zambezi Zambia og flyter inn i Mosambik og renner til slutt ut i Indiahavet ved Mosambikkanalen.
Zambezi faller 100 m over de 1,6 km brede Victoriafallene som ligger i det sørvestlige hjørnet av landet og fyller senere den mektige, oppdemmete Karibasjøen.
Zambezi-dalen som går langs den sørlige grensen, er både dyp og vid. Nordover endrer terrenget seg til et høyt platå som går fra 900–1200 moh opp til 1800 moh i den nordlige delen av Copperbelt. I øst bukter Luangwa-dalen seg sørover med høyder på begge sider før den kommer til Zambezi. I vest er landet preget av store sletter. De vestlige slettene overflømmes i den årlige regntiden (vanligvis oktober til april).
Kongo-bassenget Zambia har to betydelige elver fra Kongo-bassenget, Chambeshi og Luapula. Den siste utgjør Zambias grense med Den demokratiske republikken Kongo. Chambeshi ligger helt innenfor Zambia og er den fjerneste hovedstrømmen av Kongo. Den flyter inn i Bangweulu-sumpen som gir vannet som danner Luapula-elven. Luapula flyter sørover og så vestover før den vender nordover til den når Mweru-innsjøen. Kalungwishi-elven renner også ut i innsjøen. Luvua-elven renner ut av Mweru i den nordlige enden.
Tanganyikasjøen er den andre betydelige vannkilde som tilhører Kongo-bassenget. Innsjøens sørøstlige ende får vann fra Kalambo-elven som utgjør deler av Zambias grense med Tanzania. Denne elven har Afrikas nest høyeste foss, Kalambofallene.
Nasjonalparker thumb|Victoriafallene Zambia har en rekke nasjonalparker, samt 35 forvaltningsområder for vilt som fungerer som buffersoner rundt parkene. I disse buffersonene finner man også flere viltreservater, innkvartering for turister, forskningsstasjoner og mye mer. Her er noen av de mest betydningsfulle:
Bandweulu Wetlands (ca. 400 km²) Kafue National Park (ca. 22 500 km²) Kasanka National Park (ca. 390 km²) Liuwa Plains National Park (ca. 3 660 km²) Lochinvar National Park (ca. 428 km²) Lower Zambezi National Park (ca. 4 092 km²) Lusenga Plains National Park (ca. 880 km²) Mosi oa Tunya National Park (ca. 66 km²) inkludert halvparten av Victoriafallene North Luangwa National Park (ca. 4 636 km²) Nsumbu National Park (ca. 2 000 km²) South Luangwa National Park (ca. 9 050 km²) West Lunga National Park (ca. 1 684 km²)
Demografi
Zambias befolkning består av rundt 72 bantu-språklige etniske grupper, men nesten 90 prosent av zambierne tilhører åtte etnologiske hovedgrupper, som er bemba, nyanja-chewa, tonga, lunda, luvale, kaonde, nkoya og lozi. Hver etnisk gruppe er konsentrert i en spesifikk geografisk region i landet og mange grupper er veldig små og ikke så godt kjent.
Innbyggere av britisk (rundt ) eller sørafrikansk avstamning, lever hovedsakelig i Lusaka og i Copperbelt i det nordlige Zambia, hvor de er ansatt i gruvene og lignende foretak. Zambia har også en liten, men økonomisk viktig, asiatisk befolkning, de fleste indere.
45 prosent av befolkningen lever urbant.
Befolkningens gjennomsnittsalder: 16,5 år for menn og 16,8 år for kvinner. Spedbarnsdødelighet: 25 /1000 levendefødte (2021) Forventet levealder: 66 år (2021) Etniske grupper: afrikanere 99,5 %, andre 0,5 % Språk: engelsk (offisielt) og over 70 lokale språk, blant annet bemba, kaonda, lozi og luvale Lese- og skrivekyndighet: 88 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive (2022).
Religion Den dominerende religionen er kristendom og 87 prosent av befolkningen tilhører kristne trosretninger. Landets grunnlov stadfester Zambia som et kristent land. Tradisjonelle religioner blander seg enkelt med kristen tro i mange av landets synkretiske kirker. Islam har også en synlig tilstedeværelse, særlig i urbane områder.
Innenfor det kristne samfunnet, finnes en rekke retninger: romersk-katolske, anglikanere, pinsevenner, lutheranere og forskjellige evangeliske retninger. Disse vokste og tilpasset seg fra de opprinnelige misjonærbosetningene (portugisere og katolikker i øst fra Mosambik) og anglikanere (engelsk og skotsk innflytelse) fra sør. Etter at pinsevennen Fredrick Chiluba ble president i 1991, har pinsebevegelsen hatt stor fremgang rundt omkring i landet.
Historie De opprinnelige khoisan-innbyggerne i Zambia begynte å bli erstattet eller absorbert av teknologisk mer avanserte migrerende stammer for rundt 2000 år siden. De betydelige bølgene av bantu-språklige immigrantene, bantu-ekspansjonen, begynte i det 12. århundre.
Blant dem var tonga-folket, også kalt batonga, de første til å slå seg ned i Zambia og er antatt å ha kommet langt fra øst nær den «store sjøen». Nkoya-folket har også kommet med forslag om at de kom tidligere fra Luba- og Lunda-kongedømmene i nord. Andre grupper fulgte med den største migrasjonen som kom mellom sent i det 17. og tidlig i det 19. århundre. Disse sene immigrantene kom hovedsakelig fra Luba- og Lunda-stammene i det sørlige Kongo og nordlige Angola, men ble fulgt av ngoni-folkene fra sør i det 19. århundre. Innen sent i det århundret, var de forskjellige folkeslagene i Zambia stort sett etablert i områdene som de nå okkuperer.
Med unntak av en og annen portugisisk oppdager, lå området urørt av europeere i århundrer. Etter midten av det 19. århundre, ble det penetrert av vestlige oppdagere, misjonærer og handelsfolk. I 1855 ble misjonæren og oppdageren David Livingstone den første europeer som så de fantastiske fossefallene ved Zambezi-elven. Han kalte dem Victoriafallene etter dronning Victoria. Fallene er kjent i Zambia som Mosi-O-Tunya, «røyken som tordner» på dialekten i Lozi eller Kololo. Byen Livingstone nær fallene er oppkalt etter ham.
Koloni av Storbritannia Cecil Rhodes skaffet seg mineralrettigheter fra lokale høvdinger i 1888 og fremmet på denne måten britiske kommersielle og politiske interesser i Sentral-Afrika. Samme år ble Nord- og Sør-Rhodesia, nå kalt Zambia og Zimbabwe, proklamert å være innenfor britisk interessesfære. Det sørlige Rhodesia ble annektert formelt og gitt selvstyre i 1923, og administrasjonen av det nordlige Rhodesia ble overført til det britiske kolonikontoret i 1924 som et protektorat. Gruvedrift startet i Copperbelt-provinsen i 1934.
Nord-Rhodesia ble slått sammen med Sør-Rhodesia og Nyasaland (nå Malawi) og dannet Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland. Nord-Rhodesia var åstedet for mange uroligheter og kriser som karakteriserte føderasjonen i dens siste år. Kjernen for problemene var bestemte afrikanske krav om større deltagelse i styringen og europeisk frykt for å miste politisk kontroll.
Det todelte valget som ble holdt i oktober og desember 1962 resulterte i en afrikansk majoritet i det lovgivende rådet og en skjør koalisjon mellom de to afrikanske nasjonalistpartiene. Rådet godkjente resolusjoner som ba om at Nord-Rhodesia skulle få trekke seg fra føderasjonen og krevde full internt selvstyre under en ny grunnlov og en nasjonalforsamling basert på en bredere, mer demokratisk grunnlag. 31. desember 1963 ble føderasjonen oppløst, og Nord-Rhodesia ble Republikken Zambia 24. oktober 1964.
Uavhengigheten Ved uavhengigheten ble det holdt frie valg og United National Independence Party (UNIP) vant. Kenneth Kaunda ble statsminister og ble gjenvalgt. I den voksende polariseringen under den kalde krigen kom Zambia under kommunistisk innflytelse og ble etterhvert en ettpartistat under UNIP og med Kaunda som president.
Zambia hadde ved uavhengigheten de samme problem som mange andre tidligere kolonier. Kunnskapen for å styre landet lå hos kolonialherrene og befolkningen var ikke utdannet nok for å overta, både administrativ og økonomisk. Ekspertise for utvinning av de betydelige mineralforekomster måtte hentes fra utlandet. I tillegg forble tre av dets naboer, Sør-Rhodesia og de portugisiske koloniene i Mosambik og Angola, dominert av hvitt styre og etterhvert involvert i frigjøringskriger. Sør-Rhodesias hvitt-styrte regjering erklærte uavhengighet uten internasjonal anerkjennelse i november 1965. Zambia delte også grense med det sørafrikansk-kontrollerte Sørvest-Afrika (nå Namibia). Zambias sympati var hos krefter som motsatte seg kolonistyre eller hvitt-dominert styre, særlig i Sør-Rhodesia. I løpet av det neste årtiet støttet det aktivt bevegelser som National Union for Total Independence of Angola (UNITA), Zimbabwe African People's Union (ZAPU), African National Congress i Sør-Afrika (ANC) og South West Africa People's Organization (SWAPO).
1970-tallet Konflikter med Rhodesia (som nå hadde endret navn fra Sør-Rhodesia) førte til at grensen ble stengt, med påfølgende alvorlige problemer for internasjonal transport og kraftforsyning. Men hydrokraftverket Kariba-demningen ved Zambezi-elven hadde stor nok kapasitet til å dekke landets behov for elektrisitet, til tross for det faktum at kontrollsenteret for kraftverket lå på rhodesisk side av grensen. En jernbane som ble bygget til havnen Dar-es-Salaam i Tanzania, bygget med hjelp fra Kina, reduserte Zambias avhengighet av jernbanelinjene sørover til Sør-Afrika og vestover gjennom et økende urolig Angola. Før jernbanen ble fullført var Zambias hovedpulsåre for import, og den kritiske eksporten av kobber, langs TanZam-veien, som gikk fra Zambia til havnene i Tanzania. Samtidig ble det bygget en oljeledning fra Dar-es-Salaam for å dekke landets behov for olje og bensin.
Sent i 1970-årene hadde Mosambik og Angola oppnådd uavhengighet fra Portugal. Zimbabwe ble uavhengig etter Lancaster House-avtalen i 1979, men Zambias problemer ble ikke mindre. Borgerkriger i de tidligere portugisiske koloniene skapte en strøm av flyktninger og et fortsatt transportproblem. Benguela-jernbanen som gikk vestover gjennom Angola, ble stort sett stengt for trafikk fra Zambia innen sent på 70-tallet. Zambias sterke støtte for ANC, som hadde sitt eksterne hovedkvarter i Lusaka, skapte sikkerhetsproblemer ettersom Sør-Afrika angrep ANC-mål i Zambia.
1980 og 1990-tallet