thumb|Herregården Herresta nær Stockholm har vært eid av Paus-familien siden 1923 og ble kjøpt av grev Christopher Paus. Herman Paus tok over gården i 1938 og var gift med grevinne Tatiana Tolstoy, Leo Tolstojs barnebarn. thumb|Segl med vaktsom trane for presten Povel Pedersson Paus (1625–1682) som han brukte bl.a. på Enevoldsarveregjeringsakten i 1661 Paus () (de Paus, von Paus; på 1600-tallet også Vind) er en norsk slekt som trådte frem som aristokratisk presteslekt fra middelalderbyen Oslo på 1500-tallet. På 16- og 1700-tallet var slekten kjent som prester og jurister i Øvre Telemark. Senere generasjoner var redere, industrimagnater, godseiere, embetsmenn og kunstnere. Slektens mest kjente medlemmer er Henrik Ibsen og Ole Paus. Navnet er kjent i Oslo som tilnavn og gårdsnavn fra 1300-tallet. Det har trolig opphav i metaforisk bruk av det middelnedertyske ordet for pave – kanskje som «den gudfryktige» – og speiler trolig utenlandsk innflytelse og navnesatire i middelalderens Oslo.
Prestebrødrene Hans (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653) fra Oslo har lenge vært kjent som slektens eldste sikre stamfedre. I Slekten Paus førte Finne-Grønn slekten enda to generasjoner tilbake, til kannik ved Mariakirken Hans Olufsson (d. 1570), som hadde adelig rang og var kongelig kapellprest før og etter reformasjonen. Peder Paus kom til Øvre Telemark som prest i Vinje i 1618, ble prost i 1633 og var stamfar til en stor etterslekt som på 1600-tallet også kalte seg Vind etter prestegjeldet Vinje. Sønnen Povel skrev et latinsk sørgedikt om ham i 1653. Jon Nygaard skriver at «i Øvre Telemark ble det i løpet av 1600-tallet etablert et aristokratisk samfunnssjikt», et «sammenfiltret embetsaristokrati» der de viktigste familiene var Paus, Blom og Ørn. Gjennom to århundrer delte de «omtrent det som var av embeter i Øvre Telemark». Sorenskriverembetet i Øvre Telemark gikk i arv i familien i fem generasjoner (1668–1774). Den var en meritokratisk preget elite kjennetegnet av utdanning og virksomhet i kirkens og statens tjeneste, men også en nøysom etos og mer moralsk lederskap enn økonomisk kapital, og toppen av den sosiale orden i Øvre Telemark fra 16- til 1800-tallet.
Fra slutten av 1700-tallet etablerte to grener seg som skipsredere i Skien og Drammen. På 1800-tallet ble Ole Paus og brødrene stålmagnater ved Akerselva i Christiania, og grunnla stålfirmaet Ole Paus, Den Norske Hesteskosømfabrik og Christiania Stålverk. Stålmagnaten Ole Paus fikk bygget Pausvillaen på Bygdøy og var far til eventyreren og konsul i Wien Thorleif (von) Paus, som giftet seg med jødiske Ella Stein og siden med grevinne Ella Moltke og ble far til general Ole Paus og farfar til visesangeren Ole Paus. Per Paus videreførte familiens stålindustrikonsern og var gift med Hedevig Wedel-Jarlsberg. Deres sønn, skipsreder Christopher Paus, var gift med skipsreder Cecilie Paus (f. Wilhelmsen), og døtrene Pontine og Olympia Paus er blant hovedeierne i Wilh. Wilhelmsen. En annen familiegren etablerte industrikonsernet Paus & Paus, og slektsmedlemmer har også eid andre industribedrifter. Familien har eid et halvt dusin herregårder og slott i Sverige, der Herresta fortsatt er i familiens eie; Herrestagrenen stammer fra Leo Tolstoj gjennom forfatterens siste gjenlevende barnebarn, grevinne Tatiana Tolstoy-Paus.
Pavelig kammerherre Christopher Paus, Roma, ble i 1923 utnevnt til greve av pave Pius XI. Han var arving til Tostrup & Mathiesen, et av Norges største trelastfirmaer på 1800-tallet, og donerte i 1918 Paus-samlingen, Nord-Europas største private samling av antikk skulptur med et sekstitall hovedsakelig romerske skulpturer, til Nasjonalgalleriet. Landsbyen Pauspur i India er oppkalt etter familien. Slekten har ført flere segl og våpen. Sogneprest Povel Pedersson Paus (1625–1682) brukte en speilvendt vaktsom trane på Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661. Senere brukte familien et våpen med oksehode og stjerne.
Slektens mest kjente etterkommer er Henrik Ibsen, som udødeliggjorde den i sin litteratur. Begge foreldrene tilhørte familien biologisk eller sosialt og den var deres nærmeste slektninger. Gjennom Pausfamilien var Knud og Marichen Ibsen oppvokst som nære slektninger. Ibsen brukte familien som forbilder for litterære figurer eller oppkalte dem etter slektsmedlemmer, og episoder og motiver i Ibsens dramaer – særlig Peer Gynt, Gengangere, En folkefiende, Vildanden, Rosmersholm og Hedda Gabler – var inspirert av familietradisjoner i familiekretsen Paus–Ibsen og virkelige hendelser på Ole Paus' gård Rising og i Altenburggården tidlig på 1800-tallet. Pausfamilien har fått bred omtale i Ibsenforskningen. Ifølge Jon Nygaard er fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» et hovedtema i Ibsens verk. Ole Paus' ufullendte selvbiografi For en mann beskrives som «like mye en fortelling om storfamilien Paus, som det er historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister».
Navnet Paus i Oslo på 13–1400-tallet Navnet Paus er kjent i middelalderbyen Oslo i skriftlige kilder fra 13- og 1400-tallet. Bygården Pausen (gammelnorsk Pausinn) er nevnt fra 1324 til 1482 og må ha ligget ved Pausekroken (Poskroken), en vik som kan påvises lengst nord i den daværende byen omtrent der Klemetsallmenningen møtte Bjørvikshavna. Ifølge middelalderhistorikerne P.A. Munch, Alexander Bugge og Edvard Bull var Pausen og Pausekroken navngitt etter lagmann i Oslo Nikolas Sigurdsson Paus eller et annet medlem av hans familie. Nikolas Paus er nevnt i skriftlige kilder, alltid i Oslo, i perioden 1329–1347 og ble vanligvis kalt ved sitt cognomen Paus; han er nevnt som lagmann i Oslo i 1347, rett før svartedauden. Flere innførsler i biskop Eysteins jordebok viser at både Nikolas Paus og andre personer med tilnavnet Paus på 13- og 1400-tallet eide jordegods i Nes på Romerike; der nevnes Þoralfr (Þorælfuer) paus, Sigurðr (Sigurder) paus og Randi, oppgitt å være en søster av Sigurðr paus. Skjoldtegninger basert på lagmannens to segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (utgitt 1782–1813) (se nærmere nedenfor). P.A. Munch omtalte i Det norske Folks Historie (1862) Nikolas Paus og hans familie som en innflytelsesrik innvandrerslekt i senmiddelalderens Oslo som trolig stammet fra Nederlandene eller Nord-Tyskland, et synspunkt som også ble støttet av Bugge og Bull. Navnet er middelnedertysk, noe som ses gjennom variasjonen i skrivemåter i samsvar med dette, og har trolig sin opprinnelse i et tilnavn med betydningen pave, brukt som metafor eller sammenligning. Dette navnet forekommer en rekke ganger i det nederlandske og nordtyske språkområdet (se nærmere nedenfor).
S.H. Finne-Grønn antok i sin bok Slekten Paus at den senere slektens navn «har nok sin forbindelse med» lagmannen og hans slekt, og med bygården Pausen, men diskuterte ikke dette nærmere. Cornelius S. Schilbred kommenterte at «navnet Paus er et av de få norske navn som forekommer både i middelalder og nyere tid. På 1500-tallet forekommer det i det hele ikke, men dukker altså opp igjen hos stamfedrene for den nulevende Paus-slekt. Forbindelsen mellom den eldre og den yngre slekt av navnet er ikke klarlagt, men manglende forbindelse er heller ikke sannsynliggjort». Det som kan tale for et eventuelt slektskap eller annen form for forbindelse er mer generelle momenter som navnelikheten, at de bodde i samme by på 13–1400-tallet og fra 1500-tallet og at de tilhørte samme fåtallige elite i denne byen. Det er også tenkbart at familien kan ha fått navnet fra lagmannens slekt gjennom bygården Pausen uten at det var snakk om direkte avstamning; det går bare rundt hundre år fra siste gang Pausen nevnes i skriftlige kilder til prestebrødrene med navnet Paus blir født. Det er videre klart at navnet Paus i de to prestebrødrenes slekt under enhver omstendighet må være fra 1500-tallet eller tidligere og Finne-Grønn mener det ikke kan være deres patronym.
Slekten på 1500-tallet
I sin bok Slekten Paus førte S.H. Finne-Grønn slekten tilbake til Hans Olufsson, som første gang nevnes i 1542 som kannik ved Mariakirken, det kongelige kapellet i Oslo. Som prest hadde han sannsynligvis universitetsstudier i utlandet bak seg, og som kannik ved Mariakirken var han del av den kongelige kapellgeistligheten; kannikene ved Mariakirken hadde ridders rang, den høyeste adelsrangen i datidens Norge og i regelen forbeholdt personer med en rikspolitisk rolle. Mariakirken ble ledet av et kollegialt styringsorgan, domkapitlet, bestående av prosten og de da seks kannikene, og stod utenfor jurisdiksjonen til Oslobiskopen. Kirken hadde sin fremste funksjon som statsadministrasjon, og Mariakirkens prost var også Norges rikes kansler og oppbevarer av riksseglet med en av kannikene som visekansler; på Hans Olufssons tid var Mariakirken det eneste faste statsorganet i Norge, men dets rolle var i stor grad begrenset til overoppsyn med rettsvesenet, ettersom mye av den politiske makten lå i København. Herr Hans virket i en tid med store politiske forandringer; i 1530-årene ble reformasjonen gjennomført, det norske riksrådet avskaffet og Norge erklært som dansk provins. Han tjenestegjorde under prost og kansler Morten Krabbe, som ble den siste kansleren i det selvstendige Norge. Krabbe døde i 1542, samme år ble kirkebygningen revet og i 1545 ble domkapitlet ved Mariakirken slått sammen med Oslo domkapitel, etter at prostestillingen ved Mariakirken hadde vært ubesatt i flere år. Herr Hans virket siden som prest ved Domkirken. Hans Olufsson døde natten til 18. september 1570 og ble begravet i Domkirken 19. september. Han hadde i forlening prebendegodset Dillevik som bestod av 43 gårder og gårdparter som samlet utgjorde 36 huder skyld på det sentrale Østlandet; etter hans død ble prebendet overtatt av den senere Oslo-biskop Jens Nilssøn.
Hans Olufsson var far til borger og kjøpmann i Oslo Povel Hansson (trolig f. ca. 1545–50). Povel nevnes i 1575 som eier av et fartøy som forliste, og hvor skipper og mannskap ble fritatt for ansvar av Oslo lagting det året, og i forbindelse med et injuriesøksmål året før hvor han ble frikjent for injurier mot Ingrid Willumsdatter. Povel nevnes siste gang i 1602 som vitne under en rettstvist mellom gårdene Manglerud og Ryen. Vitnemålet er også kilden for slektskapsforholdet. Han uttalte da at «hans far, herr Hans Olufsson, var kannik til Maria kirke [og] hadde Ryen med flere gårder i Aker» og at «han hadde Ryen i forvar som en jorddrott». Povel døde trolig i løpet av de nærmeste år etter 1602, da han ikke forekommer i senere kilder.
Povel Hansson var ifølge Finne-Grønn etter alt å dømme far til de to prestebrødrene som lenge har vært kjent som de eldste kjente sikre stamfedre til hver sin linje av slekten, Hans Povelsson Paus (1587–1648) og Peder Povelsson Paus (1590–1653). «Der kan ikke spores nogen annen av dette navn som overhodet kan komme i betraktning» som prestebrødrenes far, konkluderer Finne-Grønn.
Hans Povelsson Paus (1587–1648) og hans etterkommere – en utdød gren