thumb|300px|Libya ligger i Nord-Afrika ved kysten av Middelhavet. thumb|300px|De historiske provinsene i Libya. Oldtidens Libya har en lang historie som strekker seg tilbake like lenge som sivilisasjonen i øst, oldtidens Egypt. Folket som oppholdt seg i regionen vest for Nildalen var forfedrene til dagens berbiske folkCamps, Gabriel: L'origin des berbères som oppholdt seg området i tusenvis av år før begynnelsen av historisk tidsalder i oldtidens Egypt. Klimatiske endringer påvirket lokaliseringene av oldtidens bosetninger. Oldtidens Libya ble befolket av berbiske stammer, deretter fønikere og deres etterkommere i Kartago, før grekerne bosatte seg i særlig Kyrenaika fra og med 600-tallet f.Kr. inntil romerne besatte landet og gjorde det til en romersk provins. Ute i ørkenområdene Fezzan opprettet den berbiske stammen garamantere et samfunn med et avansert underjordisk vanningssystem inntil det ble det brøt sammen ved arabernes islamske erobring på 500-tallet e.Kr. «Oldtiden» er i denne artikkelen definert som fram til den arabiske invasjonen på 500-tallet, herunder inkludert antikken og senantikken.
Det er først i nyere tid at Libyas eldste historie har blitt vitenskapelig undersøkt ved hjelp av særlig arkeologi. Tidligere var den kjent nesten utelukkende via spredte referanser fra oldtidens egyptiske og fragmenterte greske og romerske beskrivelser som beskrev landet og dets folk som «grove og usiviliserte stammer som levde av kjøttet til ville dyr...»Brief History & Prehistory of Libya, Temehu I virkeligheten var Libya befolket av innfødte berbiske stammer som samhandlet først med den egyptiske sivilisasjon, og siden med de europeiske.
Definisjon I smalere forstand kan det latinske betegnelsen Libya (fra gresk: Λιβύη, Libyē) også referere til landet umiddelbart vest for Egypt, det vil si Marmarica (Libya Inferior) og Kyrenaika (Libya Superior). Libyahavet (Mare Libycum) var delen av Middelhavet sør for Kreta, mellom byene Kyrene og Alexandria.
De innfødte levde som jegere og samlere, men byer og urbane sentre ble opprettet av fønikiske, greske og romerske kolonister. I den gresk perioden var berberne kjent som libyere,Oliver, Roland & Fagan, Brian M. (1975): Africa in the Iron Age: c. 500 B.C. to A.D. 1400. Cambridge: Cambridge University Press; s. 47 en gresk form for de stedegne innbyggerne i nordøstlige Afrika. Opprinnelsen til den greske betegnelsen libyere er avledet fra gammelegyptisk betegnelse på én enkelt berbisk stamme. Grekerne benyttet det på samtlige berbiske stammer.Se eksempelvis kapittelet «Les Loouatah» i Basset, René (1890) Le dialecte de Syouah, (PDF) Paris, Leroux, s. 3: «On voit que les Lebou figurent au premier rang des barbares qui menaçaient l'Egypte du côté de l'ouest ; c'est aussi dans les régions qu'ils occupaient que les auteurs arabes placent les Loouata dont le nom correspond aux Lebou des Egyptiens, aux Loubim de la Bible, aux Levathae (Λευαθαι) de Procope et aux Ilaguaten de Corripus» (Lebu først og fremst er brukt om barbarer som truet Egypt fra vest. Arabiske forfattere plasserte Lawatai de områdene hvor disse oppholdt seg. Navnet er tilsvarende det egyptiske Lebu, det bibelske Lubim, Prokopios' Levathae og Corippus' Ilaguaten).» Deres landområder ble kalt for Libya, og strakte seg fra moderne Marokko til de vestlige grensene av oldtidens Egypt. Dagens moderne Egypt omfatter oasen Siwa, men var historisk sett en del av Libya. Her er det berbiske siwispråket fortsatt snakket.Mellom 15 000 til 30 000 mennesker snakker siwiberbisk. Referanse for Siwa i Ethnologue (17. utg., 2013)
De eldste tider thumb|left|Avbildning av libysk grottemaleri. thumb|Grottemalerier fra Den libyske ørken. Arkeologiske funn tyder på at slettene langs kysten av Libya var bebodd så tidlig som i 7000-tallet f.Kr. da steinalderfolk drev med tidlig jordbruk,Libya - Early History, Library of Congress Country Studies noe som var likt for bosetninger i neolittisk tid langs hele den sørlige kyststrekningen langs Middelhavet. Sørover, innover i landet i hva som i dag er Saharaørkenen, streifet nomadiske jegere og samlere.
Sahara var for 800 000 år siden en varm, tropisk og fuktig land dekket av sumper, innsjøer og elver hvor flokker av elefanter og antiloper gresset. Det var et område rikt på jaktbytte og beitemarker for deres tamdyr. Deres kultur blomstret helt til regionen begynte å tørke ut etter 2000 f.Kr. Spredt av ørkenen og av invaderende rytterstammer var det en del som forflyttet seg sørover til Sudan mens andre gikk opp de ulike berbiske stammene. Levninger finnes helleristninger og grottemalerier i Sahara. «Mange av oldtidens egyptiske og berbiske guder og gudinner er fortsatt representert i helleristninger i Sahara, i hva som er kjent som den største samlingen av forhistorisk kunst i verden; godt over et hundre tusen steder.» Morgan, Jason; Falola, Toyin (2012): Culture and Customs of Libya, ABC-CLIO, s. 65
For rundt 20 000 år siden begynte menneskene å utvandre fra området og spredte seg, i henhold til genetisk forskning, til Iberia, Egypt og Midtøsten.
Berbere thumb|Oldtidens egyptiske framstilling av en libyer. Se hovedartikkel, Berbere Opphavet til berberne er uklart, men til tross for mange spekulasjoner er det ikke ett endelig svar. Arkeologiske og språklig vitnesbyrd antyder at sørvestlige Asia var den lokalisering som berbernes forfedre kan ha begynt sin folkevandring til nordlige Afrika på begynnelsen av 3000-tallet f.Kr. I løpet av de påfølgende århundrene utvidet de sitt utbredelsesområde fra Egypt til elven Niger i sør. Berberne, som hovedsakelig nedstammer fra middelhavsområdet, viser stort mangfold fysiske trekk og snakker et antall innbyrdes uforståelige dialekter innenfor den afroasiatiske språkfamilie. Berberne har aldri utviklet en særskilt nasjonalfølelse, men har historisk sett identifisert seg med sin stamme, klan og familie. Berbernes felles betegnelse på seg selv er imazighan, hvilket kan bety «frie menn».
Innskrifter som er avdekket i Egypt fra det gamle rike (ca. 2700-2200 f.Kr.) er de tidligste kjente vitnesbyrd på den berbiske folkevandringen og selv de eldste skriftlige bevis for Libyas historie. Minst så tidlig som denne epoken forsøkte ulike berberstammer, benevnt som Levu (eller «libyere»), å komme seg inn i Nildeltaet og bosette seg der. I det egyptiske mellomriket (ca. 2200-1700 f.Kr.) greide de egyptiske faraoene å tvinge sitt overherredømme på berberne i øst for Egypt og forlangte at de betalte skatt. Mange berbere tjenestegjorde i det egyptiske militæret, og enkelte berbere greide å oppnå betydningsfulle posisjoner i den egyptiske staten. En slik berbisk offiser tok kontroll over Egypt en gang rundt år 950 f.Kr. og hersket som farao under navnet Shishonk I. Hans etterfølgere i 22. og 23. dynasti, de såkalte libyske dynastiene (ca. 945-730 f.Kr.) var antagelig også opphavelig berbere.
Berbiske Libya Sammenlignet med historien til oldtidens Egypt, er det lite som er kjent fra historien til oldtidens Libya. I mangelen av historiske kilder, er arkeologiske spor viktige.
Det var mange berbiske stammer i oldtidens Libya, inkludert psylliene, en stamme som ikke lenger eksisterer, og som sammen med libuene, var de mest framtredende. Oldtidens libyere var nomadiske jegere og samlere som levde både av jakt og av sine geiter, kameler og andre tamdyr som ga melk, kjøtt, skinn og ull. Egyptiske kilder beskrev libyske menn med langt hår, flettet og skjeggete, skilt på hodet, dekorert med fjær knyttet til lærbånd om hodet og kledd i tynne kapper av antilopeskinn, farget og trykt, som krysset skuldrene og hang ned til knærne. Eldre menn hadde langt, flettet skjegg mens kvinner bar samme klær som menn, flettet og dekorert hår, og begge kjønn brukte tunge smykker. Våpen var bue og piler, stridsøkser, spyd og hoggvåpen.Cline, Walter Buchanan (1950): The Teda of Tibesti, Borku, and Kawar in the Eastern Sahara, George Banta P. Company, s. 40
Tripolis og fønikerne thumb|Fragment fra søylekapitel i Tripolis. Fønikiske handelsfolk var aktive særlige i den sørlige delen av Middelhavet allerede i tiden før 1100 f.Kr. De opprettet deponier ved sikre havneplasser ved Afrikas kyst for å kunne understøtte, utruste og beskytte sin skip ved knutepunkter som til sist strakte seg over havet fra kysten av Midtøsten og til Den iberiske halvøy i vest. Mange av de nordafrikanske byene begynte sin urbane historie som fønikiske handelsstasjoner. Fønikerne opprettet kontakt og handelsforbindelser med de berbiske stammene, blant annet for å oppnå samarbeid om utvinning av råmaterialer som metaller. Ved 400-tallet f.Kr. hadde Kartago i dagens Tunisia, den fremste fønikiske kolonien, blitt uavhengig av moderbyene i Fønikia og blitt en statsmakt i egen rett over store deler av Nord-Afrika. Kartagerne, som romerne kalte for punerne, utviklet seg til særskilt sivilisasjon med egne bosetninger ved kysten av Libya, blant annet Oea (Tripoli), Labdah (senere Leptis Magna) og Sabratha, i et nærliggende område som kollektivt ble kjent som «Tripolis», det vil si «Tre byer».Libya: Tripolitania and the Phoenicians, Library of Congress Country Studies
Under ledelse av et kjøpmannsoligarki utviklet Kartago og dets underliggende byer gode forbindelser med de berbiske stammene i innlandet. Kartago var i hovedsak en sjømakt som hadde liten interesse i å trenge inn i berbernes områder. Derimot førte deres ekspansjon langs vestlige delen av Middelhavet og på Sicilia og Den italienske halvøya dem i stadig større konflikt med en annen voksende stormakt, Roma. Det brøt ut tre kriger, punerkrigene, mellom Kartago og Roma, de to første i tiden 264-241 og 218-201 f.Kr. Kartago ble redusert til en liten og sårbar afrikansk stat, men for å unngå at Kartago igjen skulle bli en trussel gikk romerne til krig igjen og fikk byen fullstendig ødelagt i 146 f.Kr. «Tre byer», Tripolis i Libya, ble tildelt Romas allierte, den berbiske kongen av Numidia som lå vest for Libya. Etter at Jugurtha av Numidia tapte sin krig med Roma, ble han fraktet gjennom Romas gatene i Gaius Marius’ triumftog. Etter hans død i 104 f.Kr. ble Numidia delt, og den østlige delen, Kyrene og den omgivelser, ble styrt av innfødte libyske fyrster inntil det brøt ut romersk borgerkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius. Ved Cæsars seier ble Tripolis annektert og omgjort til en romersk provins.
Fønikisk eller kartagisk kultur hadde hatt innflytelse på den berbiske i flere århundrer. Kartagisk religion og mytologi preget berbernes religiøse forstillinger, og kartagisk språk fortsatte å bli snakket i de tidligere kartagiske byene og av berbiske bønder i den romerske perioden.
Kyrenaika og grekerne thumb|left|Zevstemplet i Kyrene thumb|Mynter fra Kyrene, ca. 322-313 f.Kr. thumb|Filosofen Aristippos fra Kyrene, engelsk fra 1655. Se hovedartikkel, Kyrene Som fønikerne hadde minoiske og greske sjøfarere i mange århundrer sondert den nordafrikanske kysten. Der hvor Middelhavet var smales, lå kysten av Libya kun 300 km fra Kreta. Systematisk bosetning begynte først på 600-tallet f.Kr. ved den store greske koloniseringstiden. I henhold til tradisjonen ble utflyttere fra den overbefolkede øya Thera (dagens Santorini) rådet av orakelet i Delfi om å finne et nytt hjem i Nord-Afrika. I år 631 f.Kr. grunnla de byen Kyrene (nær dagens landsby Shahat). Stedet som berbiske vegvisere førte grekerne til var et fruktbart høylandsområde omkring 20 km i innlandet fra havet ved et sted som berberne kalte et «hull i himmelen», grunnet god nedbør.Libya: Cyrenaica and the Greeks, Library of Congress Country Studies