Publius Cornelius Scipio Aemilianus Africanus minor (185–129 f.Kr.), på norsk Scipio den yngre, var en romersk hærfører og statsmann.
Han var sønn av Lucius Aemilius Paulus og adoptert barnebarn av Scipio Africanus. Som sin adoptivfar var han meget begavet og dyrket gresk kultur, og han ble gode venner med grekeren Polybios som kom til Roma som gissel og ble værende; han fulgte til Scipio til Karthago og så byen bli jevnet med jorden.Kraggerud, Egil; Børresen, Jacob: «Polyb» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. februar 2026 fra
Scipio var konsul i 147 og avsluttet den tredje puniske krig (149-146), som medførte at Karthago ble fullstendig ødelagt. Han ble igjen valgt til konsul i 134 f.Kr., knuste det spanske opprøret og ødela Numantia. Hjemme i Roma ble Tiberius Gracchus drept, og da Scipio kom tilbake, viste han seg som motstander av jordlovene og politikken rundt. Han døde brått, og flere mente det kunne dreie seg om et politisk mord.A.E. Astin: Scipio Aemilianus, Oxford University Press 1967
Hovedkilden til Scipios liv i dag er den greske historikeren Appians verk om Romas kriger – trolig delvis basert på Polybios' arbeid – men det kaster ikke mye lys over Romas daværende innenrikspolitikk. Ellers er det en del sene kilder, ikke minst anekdotiske utsagn av og beretninger om Scipio. Dette stammer i stor grad fra Cicero, som ble født 23 år etter Scipios død, men beundret ham stort og gjorde ham til hovedperson i verket De re publica.
Se også Scipios drøm
Referanser
Eksterne lenker
Kategori:Romerske konsuler