Marcus Møller Thrane (1817–1890) var en norsk lærer, forfatter, pressemann, fotograf, politisk organisator og sosialist. Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene i 1848, og var i 1849–1851 organisator og leder for en omfattende bevegelse av arbeiderforeninger. Med 30 000 medlemmer, var denne såkalte «thranitterbevegelsen» den første politiske massebevegelsen i Norge. Den krevde blant annet bedring av husmennenes kår, redusert toll på korn, alminnelig verneplikt, bedre allmueskole og rettsvesen og alminnelig stemmerett for menn. Bevegelsen ble knust av myndighetene, og Thrane og de andre lederne satt i fengsel i 1851. Etter at han slapp ut i 1858, livnærte Thrane seg som fotograf. Kona Josephine Thrane, Norges første kvinnelige redaktør, døde av tuberkulose i 1862. Året etter emigrerte Thrane til USA sammen med barna. Der arbeidet han først som fotograf, senere pressemann, forfatter og foredragsholder fram til sin død i 1890.
Familiebakgrunn og lærergjerning Marcus Thranes farfar Paul Olsen Thrane var en bondesønn fra Enebakk som, særlig gjennom trelasthandel, arbeidet seg opp til å bli en av Norges rikeste menn. Han var gift to ganger, og både han og hans koner var svært engasjert i kultur, ikke minst musikk, og aktive i Christianias kulturliv. Det samme gjaldt flere av hans mange barn. Mest kjent er fiolinist, dirigent og komponist Waldemar Thrane med syngespillet Fjeldeventyret.
Faren, David Thrane (1780–1832), var kjøpmann og spekulant i Christiania, og var som sine foreldre meget aktiv i byens kulturliv, blant annet Det Dramatiske Selskab, der han møtte sin kone Helene Sophie Bull (1785–1831). Hun var datter av Peter Bull, en rik kjøpmann og tobakksfabrikant fra Fredrikstad. De fikk tre barn, Marcus var yngst.
På tross av et tidligere tilfelle av mislykket spekulasjon ble David Thrane ansatt som kasserer og en av fire direktører for Norges Rigsbank. Han lånte av kassen for å dekke opp tap på egne spekulasjoner. Silke underslag var ikke enestående den gang. Han greide ikke betale tilbake, og mankoen på ca. daler ble oppdaget like etter Marcus' fødsel i 1817. David ble slått personlig konkurs, suspendert og senere fradømt direktørstillingen i 1821. Etter kausjon og hjelp fra faren og de andre direktørene skal han ha unngått fengselsstraff og tilbakebetalt beløpet, men måtte blant annet dra til Sverige og Danmark. Han greide aldri å komme seg på fote, og hjemmet gikk i oppløsning. Marcus og søsknene fikk hjelp av slektninger og venner, han og broren bodde flere år hos morens tidligere tjenestejente.
Marcus begynte på Oslo katedralskole uten å fullføre, og arbeidet noen år som hos grosserer Nicolai Andresen. Her ble han forfremmet til kontorist, men trivdes dårlig, og sluttet. I stedet dro han i mai 1838 på en halvt års reise som blant annet tok ham til Hamburg og Paris.
Tilbake i Norge gjenopptok han skolegangen og tok examen artium 1840. Så begynte han å studere teologi, men avbrøt etter et ca. ett år, og reiste til Lillehammer, der han ga privatundervisning og etter hvert startet en privatskole. En av de første elevene var Josefine Buch (1820–1862), guvernante hos sognepresten i Fåberg, som tok privattimer i fransk. De ble kjærester, og giftet seg 11. august 1841. Paret drev privatskole sammen på Lillehammer fram til sommeren 1846, og de tre første barna ble født der. Til sammen fikk paret sju barn, fire jenter og tre gutter, men to av guttene døde som små barn.
Delvis på grunn av hard konkurranse på privatskolemarkedet, måtte de avslutte virksomheten på Lillehammer i 1846. Så prøvde de å etablere seg i Åsgårdstrand, men flyttet etter et års tid til Modum Blaafarveverk for å drive skole for barna til verkets funksjonærer. Akkurat da, i 1847–1848, ble verket rammet av sviktende avsetning og måtte gjennomføre omfattende innskrenkninger. Skolen ble lagt ned, og i løpet av 1848 flyttet familien til Drammen.
miniatyr|Marcus Thrane på eldre dager Pressemann og organisator, arbeiderforeningene Revolusjonsåret 1848 førte til en politisk bevisstgjøring og oppvåkning hos Thrane. Han begynte å delta i den offentlige debatten, særlig ble et anonymt («En stemme fra landet») innlegg i Morgenbladet om den dansk/tyske krigen lagt merke til. Det motiverte Thrane for pressearbeid, og han ble tilsatt som redaktør for avisen Drammens Adresse noen måneder i 1848. Han var blitt sterkt inspirert av hendelsene, særlig i Frankrike, og «hvordan den fjerde klassen - arbeiderklassen - plutselig krevde en stemme og deltakelse i statsstyringen, og nektet å fortsette med styre av de høyere klasser.» Denne innstillingen førte til en svært radikal linje som redaktør. Mange abonnenter falt fra, og Thrane måtte forlate stillingen mot slutten av året.
Da var han allerede i gang med planene for en landsomfattende organisasjon for «arbeidsklassen». Den 27. desember 1848 ble Drammen Arbeiderforening, den første av til sammen nesten 400 arbeiderforeninger, stiftet. Aktiviteten gikk på både skolering, selvhjelp, sosialt samkvem og politisk aktivisme. Den neste arbeiderforening kom i Kristiania, og flere vokste frem, så langt nord som i Steinkjer. Arbeiderforeningene i Kristiansund og Trondheim erklærte seg uavhengige av sentralledelsen i hovedstaden. Arbeiderforeningen på Enerhaugen ble det første filantropiske arbeidersamfunn, ledet av presten Honoratus Halling.Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 326), Det norske samlaget, Oslo 1985, ISBN 82-521-5547-2
På det første Centralmøde i 1850 møtte det 27 gårdbrukere, 1 forpakter, 27 husmenn, 29 håndverkere, 12 arbeidere, 2 skolelærere, 2 redaktører, 1 sjømann, 1 landhandler, 1 jusstudent og 1 seminarist. Undersøkelser viser at 35 % av medlemmene på Hedmarken ikke var eiendomsløse, og 18 % hadde gårdbrukerbakgrunn. I Sør-Trøndelag var innslaget med gårdbrukerbakgrunn over 30 %.
5. mai 1849 utkom første eksemplar av Thranes egen avis, Arbeider-Foreningernes Blad, Norges første arbeideravis. Åpningsartikkelen begynte med: «Arbeidere! Gud være med eder! Gud være med os alle! En kamp vil begynde; en kamp maa begynde. Gud lede denne kamp saaledes at den blot bliver aandelig og ikke legemlig, at den vil indskrenke sig til en kamp med sandhedens ord.»Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 326)
Våren 1850 flyttet Thrane og familien til Christiania.
4. mai 1850 skrev han: «I nederste etasje står arbeiderne; ovenpå deres skuldrer borgerskapet og pengeveldet; ovenpå disse embedsveldet, og øverst kongeveldet...Arbeidere! Betenk hvilket tårn av tærende mennesker du har på dine skuldrer! Og dog betraktes du halvt som et dyr, der ingen mening må ha, enskjønt det er på dine skuldrer den hele bygning hviler...»Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 198),
Det ble også skrevet mange sanger, som programerklæringer, meningsytringer, kommentarer og leilighetsdikt innenfor bevegelsen, og et utvalg av disse ble samlet i Arbeider-foreningernes Sangbog, utgitt av P.W. Bergh i 1850.
Urmaker Nils J. Qvarme«Nils J. Qvarme» fra Skien var en av Thranes nærmeste medarbeidere, og hans «Arbeiderforeningens Sang» gir eksempel på hvordan bevegelsen forsto seg som vekker og viderefører av den demokratiske frihetsimpulsen fra Eidsvoll i 1814: O Nordmænd! Vågner op engang af Døsighedens Dvale, og når I synger denne Sang, da husk paa Eidsvolds Sale. Hvor Folkets Røst engang blev hørt, husk hvilke Taler der blev ført - husk hvilke Baand man dengang brød, og løs på tvungne Lænker!
Den unge Henrik Ibsen sympatiserte med bevegelsen. Han var ikke medlem og bidro ikke med noen kjente sanger, men deltok på noen møter, skrev litt i bladet og leverte noen tegninger. Dessuten underviste han på arbeidernes søndagsskole.
Petisjonen til kong Oscar I Siden flertallet av medlemmene ikke hadde stemmerett, ble det utformet en «petisjon» (bønnskrift) til kong Oscar I, der bevegelsens viktigste krav ble lagt fram og begrunnet. Thrane fikk hjelp med formuleringer og begrunnelser av juristen Paul Hjelm-Hansen. Petisjonen hadde samlet underskrifter da den ble overlevert stattholder Severin Løvenskiold 19. mai 1850. Petisjonens innledning og hovedkrav var som følger: «Drammens arbeiderforening anholder underdanigst om Deres Kongelige Majestets nådigste bistand til. At beskyttelsessystemet må bli opphevet og tollvesenet ført tilbake til dets rent fiskale karakter. At innførselstollen på korn og andre livsfornødenheter må aldeles bortfalle eller iallfall nedsettes til 5 pst. av verdien. At liggedager på ny må bli innført. At en utvidet handelsfrihet på landet tilståes. At husmannsklassens kår må bli undersøkt og forbedret. At foranstaltninger treffes mot brennevinsondet. At en forbedring i allmueskolevesenet må finne sted. At alminnelig stemmerett innføres. At en reform foregår i rettspleien. At alminnelig verneplikt må bli innført.»
Bortsett fra kravet om stemmerett var ingenting her radikalt. Bondetingmennene hadde alt reist krav om jury-ordning (demokratisering av rettsvesenet) og forbedring av skolevesenet og husmennenes kår. I 1848 hadde regjeringspressen vært positiv til en utvidelse av stemmeretten.Tore Pryser: Norsk Historie 1814-1860 (s. 327)
Kong Oscar svarte aldri på bønnskriftet; tvert om oppfordret øvrigheten «alle rettsindige menn» til å bekjempe den. Men bevegelsen ble ikke kriminalisert da. Et fremstøt overfor Stortinget om støtte fra bondeopposisjonen slo også feil, og Thrane selv var oppmerksom på at storbøndenes holdninger ikke skilte seg stort fra embetsmennenes.Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 197), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5
Bevegelsens politikk og felles forankringspunkter Arbeiderforeningenes første Centralmøde ble arrangert på Fredriksborg, Bygdøy 1-9. august 1850. Her ble politikken på mange områder diskutert og presisert, bl.a. kom en fram til et forslag til ny husmannslov. Både Thrane og andre forsto bevegelsen som «Arbeiderpartiet», men utover kravene i petisjonen var det ikke noen omfattende eller detaljert felles forståelse, verken av grunnlag eller strategi.
En viss minimumsform for ideologisk avklaring ble gjort, da Thrane under møtet holdt foredraget «Skal vi være moderate eller radikale?», og det endte med at samtlige utsendinger erklærte seg som radikale. Thrane definerte «moderat» slik: «Ordet moderat betyder maadeholden, og at være moderate vil sige, at hylde de nærværende Grundsætninger i Statsstyrelsen, nemlig hovedsaglig følgende: a) Eiendomsretten forbliver fuldkommen hellig. b) Det er gavnligt og i sin Orden at der ere fattige Mennesker, som arbeide for andre, hvorfor Rigdommens Ophoben paa enkelte Hænder ikke er skadelig. c) Enhver kan gjøre med sit hvad han vil.»
Thrane sammenfattet sitt politiske ståsted slik: «Da ogsaa vore Arbeiderforeningers Hensigt skal gaa ud paa at avskaffe Fattigdom, ved nemlig gjennom Lovgivningen at paalægge den Rige store Byrder og Forpligtelser, saa maa alle Medlemmer at Arbeiderforeningene ansees for Socialister.».
Et tredje felles forankringspunkt var synet på arbeid, at det var en menneskerett: «Man har for længe siden anerkjendt Menneskets Ret til Frihed, men da Mennesket uden Mad ikke kan være frit, og uden Arbeid ikke kan faa Mad, saa har man begynt at anerkjende paa en vis Maade Menneskets Ret til Arbeid.»
Kvinners stemmerett var han motstander av, med mindre kvinnene selv fremmet krav om det. I hans øyne skulle kvinner etter tidens skikk holde seg tilbake og være underdanige mot menn.Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 197)
Petisjonen avvist, radikalisering og samarbeid med bondeopposisjonen Ut gjennom 1850 fortsatte organisasjonen å vokse, og hadde på det meste ca. medlemmer.
Dette var ikke mye færre enn de som stemte i stortingsvalget 1850. Foreningene representerte derfor en potensiell politisk kraft.
9. november ga kong Oscar et negativt svar på petisjonen. Kongen fulgte Løvenskiolds anbefaling: Kravene ble avvist, og regjeringen hadde gitt innspill til å «dokumentere» at kravene ikke var berettigede.