Sør-Georgia (engelsk: South Georgia) er en øygruppe i Sør-Atlanteren som er en del av det britiske oversjøiske territoriet Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. Argentina gjør krav på Sør-Georgia og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren. Sør-Georgia har et areal på 3 756 km² og er 170 km lang og 30 km bred. Øyas høyeste punkt er Mount Paget på 2 934 moh. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 moh. 75 % av øya er dekket av snø og is. Det er mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Øya har ingen fastboende, men har forskningspersonell knyttet til museumsdriften og forskningsstasjonene på Birdøya og King Edward Point.
Øya er en av de viktigste hekke- og yngleplassene i Antarktis. Blant annet yngler 2,5 millioner pelssel og 300 000 sydlig elefantsel på øya, og 2,7 millioner par gulltoppingviner og 400 000 par kongepingviner hekker der. Norske hvalfangere introduserte rein på øya, og Sør-Georgia var dermed lenge det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. I 2012 startet imidlertid en nedslakting av reinstammen. Man antok at stammen bestod av 3500 individer, og det ble beregnet to år for å fjerne alle reinsdyrene. Stammen var imidlertid betydelig større. Da jakten ble avsluttet i februar 2014, hadde man felt vel 6600 dyr.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1776 og var den første som gikk i land på øya.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
3. april 1982 ble øya angrepet av argentinske styrker og ble etter kort tid overgitt. Den argentinske okkupasjonen ble avsluttet 25. april samme år.
Geografi Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen.
Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning.
thumb|Satellittbilde av Sør-Georgia.
Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.
Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
Landstasjonene Grytviken thumb|Grytviken med hvalbåtene «Dias» og «Albatross» halvt nedsunket ved kai. thumb|Den gamle bestyrerboligen i Grytviken blir i dag brukt som museumsbygning.
Grytviken var den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis. Carl Anton Larsen ankret opp i Cumberland Bay 16. november 1904 og begynte å reise en landstasjon for hvalfangst. Kapital var skaffet til veie i Argentina via selskapet Compañía Argentina de Pesca. Julaften samme år startet produksjonen. Den formelle lisensen for hvalfangstdrift ble tildelt 1. januar 1906. Grytviken var i over 50 år en base for industriell hvalfangst. Compañia Argetina de Pesca drev Grytviken frem til 1960, da stedet ble solgt til Albion Star South Georgia. Hvalfangsten ble stadig mer effektiv, med den konsekvens at hvalbestanden gikk kraftig tilbake. Albion Star la ned sin virksomhet i Grytviken i 1962 og leide ut stedet til japanske Kokusai Gyogyo Kabushike fra 1963 til 1965. Grytviken ble forlatt 4. desember 1965, etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1904, med unntak av sesongen 1962-63. I 1979 ble Grytviken solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble stedet overdratt til britiske myndigheter.
Bestyrerboligen i Grytviken ble i 1992 omgjort til et hvalfangstmuseum, men ble senere utvidet til å dekke flere områder, slik som øyas oppdagelse, dens naturhistorie, polarforskeren Ernest Schakletons grav, og Falklandskrigen. I 2003 startet en større sanering av bygningsmassen. I regi av britiske myndigheter ble det ryddet store mengder asbest og falleferdige bygningsstrukturer. 15 informasjonsskilt er satt opp for å forklare hva man ser og hva som en gang var.
Det ligger i dag en forskningsstasjon drevet av British Antarctic Survey en km fra Grytviken på King Edward Point (norsk: Sauodden).
Med støtte fra Norge har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å ivareta bygninger og øvrige kulturminner.
Husvik Husvik ble etablert 24. desember 1907 av A/S Tønsbergs Hvalfangeri. Virksomheten i Husvik ble nedlagt i 1931. I de 24 årene det var drift i Husvik ble 16 200 hval fanget og 900 000 fat hvalolje og 380 000 sekker guano produsert.
I 1945 ble fangsten til Husvik gjenopptatt, og med etablering av et stort kjøttfryseanlegg i 1957 startet den første norske kjøttproduksjonen i Antarktis. Kjøttproduksjonen ble kortvarig og i 1960 overtok Albion Star stedet. Stasjonen ble delvis demontert og kjøttfryseanlegget flyttet til Grytviken. I 1979 ble Husvik solgt til det skotske selskapet Chr. Salvesen & Co. I 1992 ble overdratt til britiske myndigheter.
Husvik har sitt navn etter Husvik i Slagen i Vestfold, hvor den første bestyreren Søren Berntsen kom fra.
En gruppe håndverkere fra Vestfold gjorde i 2006 og i 2008 større reparasjoner på bestyrervillaen.
Leith Harbour thumb|Leith Harbour. Bilde fra 15. november 2007.
Leith Harbour ble etablert av Christian Salvesen & Co 13. september 1909. Hvalfangstvirksomheten i Leith Harbour var i drift frem til 1965, med unntak av årene 1932-33, 1940-41 og 1942-45. Selskapet bak Leith Harbour kjøpte etter hvert opp alle de øvrige anleggene på øya.
Christian Salvesen & Co eide Leith Harbour frem til overdragelsen til den britiske stat i 1992.
Ocean Harbour I New Fortuna Bay ble Ocean Harbour etablert av Hvalfangstselskapet Ocean A/S fra Larvik på initiativ fra Lauritz E. Larsen, som var Carl Anton Larsens fem år eldre bror. Han hadde arbeidet som underbestyrer i Grytviken og fikk lisens for å etablere en landstasjon i New Fortuna Bay fra 1. oktober 1909. Lisensen var gyldig fra 10. oktober 1909 til 1920, da stasjonen ble slått sammen med Strømnes. Ocean Harbour ble overdratt til britiske myndigheter i 1924.
Prince Olav Harbour Prince Olav Harbour ble etablert av det sørafrikanske selskapet Southern Whaling & Sealing Co i 1911. Prince Olav Harbour ligger i en bukt ved innseilingen til Possession Bay og var den nordligste landstasjonen på øya. Området hvor Prince Olav Harbour ligger ble i 1907 vurdert av Tønsbergs Hvalfangeri, men de valgte i stedet å etablere en stasjon i Strømnesfjorden, da stedet var for værutsatt. Frem til 1919 var Prince Olav Harbour havn for flytende kokerier og først i 1919 var landstasjonen ferdigbygd. Samme år ble stedet solgt til Unilever. Unilever solgte stedet videre til Christian Salvesen & Co i 1934. Hvalfangststasjonen var i drift frem til 1931 og stedet ble overdratt til britiske myndigheter i 1935, men Christian Salvesen & Co fikk flyttet hus og utstyr til Leith og Strømnes.
Nordmannen Einar Abrahamsen var eneste bestyrer i Prince Olav Harbour fra oppstarten i 1920 til nedleggelsen i 1934.
Strømnes thumb|Strømnesfjorden
Strømnes ble etablert av Sandefjords Hvalfangerselskab i 1906 i Strømnesfjorden. I de første årene var det kun flytende kokerier på grunn av manglende leierettigheter for landfast virksomhet. I 1908 ble det påstartet bygging av anlegg på land og Strømnes var ferdig utbygd i 1914-15.
Det var til Strømnes Ernest Shackleton og hans mannskap på fem tok seg frem til i mai 1916, 16 måneder etter polarskipet «Endurance»s forlis. De hadde seilt fra Elefantøya som ligger 1 300 km sør i en seks meter lang livbåt. De ankom King Haakon Bay på den andre siden av Sør-Georgia 8. mai. 36 timer senere ankom de Strømnes. Dagen etter dro de tilbake til Elefantøya for å redde resten av mannskapet.
Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931, og stasjonen ble etter den tid benyttet som reparasjonsbase for hvalfangstbåtene frem til 1961.
Godthul Godthul ble etablert i 1908 av Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S. Godthul var det eneste stedet på Sør-Georgia hvor man kun fanget til flytende kokerier. Men det ble bygd en kai, et par skur og et vannverk. Godthul fikk sitt navn etter en bukt på øya Veierland i Vestfold. Driften i Godthul ble avviklet i 1929.
Biologi Sør-Georgia har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg finnes det fugler som er endemiske for øya, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På øya vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
Fugler thumb|En vandrealbatross på Sør-Georgia. Hekkebestanden er på 4 000 par. thumb|En sørkjempepetrell fortærer et selkadaver på Sør-Georgia.
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter.
Sør-Georgia har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på Sør-Georgia er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.
Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på øya er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).
Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
De ti største bestandene av hekkefugler på øya er: Norsk navn Vitenskapelig navn Antall Antarktishvalfugl Pachyptila desolata 22 000 000 Smalnebbdykkpetrell Pelecanoides urinatrix 3 000 000 Gulltoppingvin Eudyptes chrysolophus 2 700 000 Hvithakepetrell Procellaria aequinoctialis 2 000 000 oseanstormsvale Oceanites oceanicus 600 000 Kongepingvin Aptenodytes patagonicus 400 000 Bøylepingvin Pygoscelis papua 105 000 Svartbrynalbatross Thalassarche melanophris 100 000 Gråhodealbatross Thalassarche chrysostoma 80 000 Blåpetrell Halobaena caerulea 70 000