thumb|right Ratnakūṭasūtraen (sanskrit; devanāgarī: रत्नकूटसूत्र) eller mahāratnakūṭasūtraen (महारत्नकूटसूत्र) er en antologi bestående av 49 mahāyānasūtraer. Tittelen betyr ordrett «samlingen av juveler», eller «den store samlingen av juveler». Antologien finnes bevart både i den tibetanske og i den kinesiske buddhistiske kanon.
Antologien utviklet seg trolig fra bodhisattva piṭaka og ble satt sammen av den tidlige buddhistiske skolen caitika i det sørøstlige India i det første eller andre århundre f.Kr. I løpet av århundrene ble flere tekster med varierende emner tilføyd antologien.
I første halvdel av 500-tallet e.Kr. eksisterte antologien som en lokal kanon i den sentralasiatiske oasebyen Yèchéng (葉城). Den kinesiske oversettelsen ble foretatt fra 706 e.Kr. til 713.e.Kr. Den tibetanske oversettelsen ble foretatt under regjeringstiden til Trisong Detsen (755–797), og har brukt den kinesiske versjonen som «mal».
En mahāyānabuddhistisk antologi Mahāratnakūṭasūtraen er en samling av 49 uavhengige mahāyānasūtraer. Skriftsamlingen er tilstede både i den kinesiske og den tibetanske buddhistiske kanon og dekker et vidt spekter av emner med forskjellig opprinnelse. De fleste av dem omhandler klassiske temaer som moral (sīla), tomheten (śūnyatā), medlidenheten (karuṇā), visdommen (prajñā), kontemplasjon (samādhi), bodhisattvaenes eder og bodhisattvaenes vei, manifestasjonen av tathāgatas lys, illusjon (māyā), kyndige midler (upāya) til bevissthetens natur. thumb|Dagens delstat Andhra Pradesh hvor ratnakūṭasūtraen ifølge pāliteksten nikāyasaṅgraha har oppstått. To av tekstene (Toh. 57 og 58) handler om klosterreglene (vinaya) til den tidlige buddhistiske skolen mūlasarvāstivāda, to av dem er sūtraer fra de tidlige skolene (Toh. 73 og Toh. 93), tre av dem er jatakafortellinger (Toh. 60, Toh. 61 og Toh. 82), en av dem (Toh. 90) er en prajñāpāramitāsūtra, og to av dem (Toh. 49 og 50) er arbeider om det rene lands buddhisme. Variasjonen i innholdet tyder på at den har blitt satt sammen som en mahāyānabuddhistisk antologi. En autoritet på buddhistisk filosofi, Garma Chen-Chi Chang (f. 1920), har sagt at «vi har funnet at dette verket inneholder en bred dekning av forskjellige emner ... Det kan kanskje kalles et lite leksikon for mahāyānabuddhisme, som burde være nyttig for den generelle leser såvel som for vitenskapsmenn».
Det finnes sparsomt med beviser på at antologien eksisterte i sin helhet i India, før den kom til syne i Kina omkring år 706 e.Kr. Bare fem av de 49 tekstene er bevart på sanskrit: Sukhāvatīvyūhaḥsūtra (nr 5), mañjuśrībuddhakṣetraguṇavyūhasūtra (nr 15), rāṣṭrapālaparipṛcchāsūtra (nr 18), kāśyapaparivartasūtra (nr 43) og ratnarāśisūtra (nr 44). 17 av de 49 verkene omtales i māhayānasūtrālaṃkārakārikā (XIX, 29) og śikșāsamuccaya, men ingen av de to forfatterne – Maitreyanātha (270–350) og Śāntideva (685–736), nevner antologien ved navn.
Ratnakūṭa var opprinnelig navnet på bare én av tekstene i antologien, nemlig kāśyapaparivarta (Toh 87), og ble senere brukt om tekstsamlingen som helhet. Sitater fra en ratnakūṭasūtra i ratnagotravibhāgamahāyanottaratantraśāstra, māhayānasūtrālaṃkārakārikā, Prajñākaramati's kommentar til bodhicaryāvatara, buddhagotraśāstra av Vasubandhu (4. til 5. århundre), prasannapadā av Candrakīrti (600–650) og śikșāsamuccaya, refererer til kāśyapaparivarta. Denne teksten kalles derfor ofte «den gamle ratnakūṭa» av japanske orientalister.
Nikāyasaṅgraha, en tekst fra theravādaskolen på Sri Lanka, forteller at ratnakūṭasūtraen ble satt sammen av skolen andhakas (caitika). Caitika skilte seg ut fra mahāsāṃghikaene i det første eller andre århundre f.Kr. i landskapet Āndhra i det som idag er Andhra Pradesh. Tekstsamlingen ble samlet over flere århundrer, og dens varierende emner forteller om historiske overganger mellom store perioder av buddhistisk tenkning.
Tekstsamlingen kan ha utviklet seg fra bodhisattva piṭaka (en fjerde «kurv» i tillegg til tripiṭaka) som tilegnes noen av de tidligere mahāyānaskolene. En av tekstene (Toh. 56) bærer tittelen «bodhisattvaenes skriftsamling» eller bodhisattvapiṭakasūtra (བྱང་ཆུབ་སེམས་དཔའི་སྡེ་སྣོད་ཀྱི་མདོ།).
Tibetansk historisk tradisjon – som kort nevnes i katalogen til Degé Kangyur, og gjenfortelles mer fullstendig av Tāranātha (1575–1634), forteller at den opprinnelige ratnakūṭasūtraen bestod av tusen eller endog tekster. Det ble redusert til 49 tekster gjennom angrepet på Nālandā i året 1197. Denne tradisjonen daterer tekstsamlingen til tiden før Asaṅga (315–390) og Vasubandhu (4. til 5. århundre).
Antologien omtales i daśabhūmikavibhāṣa, en kommentar til daśabhūmikasūtraen som tilskrives madhyamakafilosofen Nāgārjuna. Denne eksegesen omtaler minst fem tekster i antologien og ble oversatt til kinesisk av Kumārajīva i året 405 e.Kr. Dette verket nevner «kāśyapa-seksjonen av ratnakūṭa», og i dette tilfellet er ratnakūṭa ikke synonymt med kāśyapaparivarta. Den nevner også en «akṣayamati-seksjon av ratnakūṭa», som er synonymt med «akṣayamatiparipṛcchāsūtra» (tekst nr 45). Den sistnevnte seksjonen nevnes også av māhaprajñāpāramitōpadeśa, en kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers som bare finnes i en kinesisk oversettelse på 100 bokruller. Daśabhūmikavibhāṣa siterer (i likhet med śikșāsamuccaya) også ugraparipṛcchāsūtra (tekst nr 19) og vimaladattāparipṛcchāsūtra (tekst nr 33). Japanske orientalister er enige om at dette viser at ratnakūṭasūtraen eksisterte i året 405 e.Kr. thumb|Japansk statue av Amitābha (Amida Nyorai) som danner «konsentrasjonens segl». Rundt 1185: slutten av Heian-perioden (894-1185), begynnelsen av Kamakura-perioden (1185-1392). Lakkert, forgylt og polykromt treverk, høyde 143 cm. Musée Guimet. MG 26296. Den lange sŭtra om det rene land er en del av mahāratnakūṭasūtraen. Jñānagupta var en oversetter fra Gandhāra, som kom fra en krigerkastefamilie (kṣatriya). I året 559 ankom han Chang'an. I lì dài sān bǎo jì (歷代三寶紀), som ble satt sammen av Fei Ch'ang-fang i året 507 e.Kr., gjengis en beretning av Jñānagupta. Han fortalte at sørøst for den sentralasiatiske oasebyen Yèchéng (葉城), også kalt Karghalik, i et område med stupbratte fjell, ble buddhistiske tekster oppbevart i en samling bestående av 12 avdelinger: Mahāsannipāta, avataṃsaka, vaipulya, ratnakūṭa, laṅkāvatāra, lalitavistaraḥ, śāriputradhāraņi, pușpakūțadhāraņi, tuşāgarbha, den store prajñāpāramitāsūtraen, «prajñāpāramitā i åtte seksjoner» og mahāmeghasūtra. Beretningen viser at antologien eksisterte sørøst for ørkenen Taklamakan i første halvdel av 500-tallet som en lokal kanon eller en samling informative sūtraer.
Den omreisende oversetteren Xuánzàng (玄奘, 602–664) ble bedt om å oversette den i året 664; den 25. november 663 var han ferdig med oversettelsen av et enormt prajñāpāramitābibliotek i 600 bokruller, og han hadde motstand mot å begynne på oversettelsen av en ny stor tekst. Han åpnet sanskritversjonen av mahāratnakūṭasūtraen, oversatte noen få linjer, men konkluderte med at han ikke ville leve lenge nok til å fullføre den. Han hadde allerede oversatt bodhisattvapiṭaka like etter at han returnerte fra India. Denne ble integrert i oversettelsen til Bodhiruchi (tekst nr 12, bokrull 35–54) som er omtalt i neste avsnitt.
Den kinesiske versjonen I årene 706−713 foretok Bodhiruci (菩提流志, 572–727) og hans medhjelpere en oversettelse av mahāratnakūṭasūtraen til kinesisk. Bodhiruchi var en indisk oversetter som reiste fra India til Chang'an i Kina i året 693 e.Kr. Han var født inn i en brahmanistisk familie, studerte brahmanisme og konverterte senere til buddhismen. I Kina oppholdt han seg lenge i tempelet Fóshòujìsì (仏授記寺) i Loyang hvor han oversatte flere tekster. Etter forespørsel fra keiser Zhōngzōng (唐中宗, 656–710) foretok han en oversettelse av mahāratnakūṭasūtraen. Oversettelsen begynte i det 2. året av shén lóng (神龍) [706 e.Kr.] under Tangdynastiet (唐). Den fant sted i klosteret Xī-suì-fú sì (西祟福寺), og ble avsluttet i det 2. året av xiān tiān (先天), dvs. 713 e.Kr. Dette var den siste av Bodhiruci's mange oversettelser; den ble foretatt mens han henga seg til en meditasjon på sin egen fremtidige død.
Oversettelsen hadde den svært ordrette tittelen Dà bǎojī jīng (pinyin; tradisjonell kinesisk: 大寶積經, forenklet kinesisk: 宝积经), som betyr «sūtraen om den store samlingen juveler». Kortformen på tittelen er bǎojī jīng (寶積經 eller 宝积经), eller «sūtraen om samlingen juveler». Den koreanske tittelen er tae pojŏk kyŏng (hangul: 대보적경); den koreanske kortformen er pojŏk kyŏng (보적경). Den japanske tittelen er daihōshaku kyō (katakana: ダイホウシャクキョウ, hiragana: マハーラトナクータ・スートラ); den japanske kortformen er hōshaku kyō (ホウシャクキョウ eller だいほうしゃくきょう).
Oversettelsen består av 49 sūtraer, fordelt på 120 bokruller. Bodhiruci benyttet 23 tekster som allerede sirkulerte på kinesisk (tekst nr 3, 4, 8, 9, 12, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 23, 26, 32, 33, 36, 38, 39, 43, 44, 46, 47). Han oversatte deretter 15 tekster på nytt – fordi han betraktet oversettelsene som inadekvate, og tilføyde 11 nye oversettelser som han selv hadde foretatt; det er rimelig å anta at originalmanuskriptene var indiske eller sentralasiatiske.
Antologien finnes i flere utgaver av den kinesiske buddhistiske kanon. I Taishō shinshū daizōkyō (大正新修大藏經) eller «tripiṭaka publisert under Taishōperioden», ofte forkortet Taishō (大正), befinner den seg i bind 11 som tekst nr 310. Dette bindet utgjør «ratnakūṭa-avdelingen» (寶積部, bǎojībù); tekstene nr 311–320 er andre oversettelser av enkeltsūtraer i antologien.
I bokformen av Tripiṭaka Koreana befinner den seg i bind 6 som tekst nr 22; de øvrige oversettelsene fra antologien befinner seg i bindene 6, 37 og 41. Vi har også oppgitt bind, bokruller og etui i den xylografiske utgaven fra 1236–1251 som oppbevares i tempelet Haeinsa (해인사).
I den nyere Peking-utgaven Zhōnghuá dàzángjīng (大日本續藏經) befinner den seg i bind 8–9 som tekst nr 24. De øvrige oversettelsene fra antologien befinner seg i bindene 9, 65 og 69.
I katalogen som ble publisert av Bunyiu Nanjio (1849–1927) i 1883, er ratnakūṭasūtraen tekst nr 23; de øvrige oversettelsene er tekst nr 24, 28-32, 1005 og 1043. To av tekstene i Taishō (大正), nemlig T. 319 og T. 320, mangler i katalogen til Nanjio; derimot finnes de i tekstsamlingen Dainippon zokuzōkyō (大日本續藏經, forkortet som Zokuzōkyō eller 卍). Dette går også frem av tabellen nedenfor.
{| class="wikitable" !Tekst nr !Tittel !Andre oversettelser !Tripitaka Koreana m.m. !Oversetter !Bokruller/etui |-bgcolor=#FFFFCC |310 |[Sūtra] som forklarer de tre eder三律儀會Sānlǜ yí huìTrisaṃvaranirdeśa(sūtra) |T11N0311 |06 K0022 008 H0024 N0023 |Bodhiruci |Bind 149[1–3] 翔 72 |-bgcolor=#FFFFCC |310 |[Sūtra]en som underviser i renselsen av bunnløse porter無邊莊嚴會Wúbiān zhuāngyán huìAnantamukhapariśodhananirdeśaparivarta(sūtra) |bgcolor=#C0C0C0| |06 K0022 008 H0024 N0023 |Bodhiruci |Bind 149[4–5] 翔 72Bind 150[6–7] 翔 72 |-bgcolor=#FFFFCC |310 |Sūtra om tathāgataenes hemmeligheter密迹金剛力士會 (密迹金剛力士經七卷)Mìjì jīngāng lìshì huì (mìjì jīngāng lìshì jīng qī juăn)Tathāgataguhyasūtra |T11N0312 |06 K0022 008 H0024 N0023 |Dharmarakṣa |Bind 150[8–10] 翔 72Bind 151[11–14] 龍 73 |-bgcolor=#FFFFCC |310 |Sūtraen om undervisningen om drømmer淨居士天子會 (菩薩説夢經二卷)Chēng jūshì tiānzĭ huì (púsà shuō mèng jīng juăn)Svapnanirdeśasūtra |bgcolor=#C0C0C0| |06 K0022 008 H0024 N0023 |Dharmarakṣa |Bind 151 龍 73Bind 152 龍 73 |-bgcolor=#FFFFCC |310 |Den lange sūtraen om det rene land無量壽如來會Wúliàngshòu rúlái huìSukhāvatīvyūhaḥ sūtra |T12N0360T12N0361T12N0362T12N0363T12N0364 |06 K0022 008 H0024 N0023 |Bodhiruci |Bind 152[17–18] 龍 73 |-bgcolor=#FFFFCC |310 |Sūtraen om Buddhalandet til Akṣobhya不動如來會Búdòng rúlái huìAkṣobhyatathāgatasyavyūha(sūtra) |T11N0313 |06 K0022 008 H0024 N0023 |Bodhiruci |Bind 152[19–20] 龍 73 |-bgcolor=#FFFFCC |310 |[Sūtraen] om den beskyttende kledning被甲莊嚴會Bèijiǎ zhuāngyán huìVarmavyūhanirdeśa(sūtra) |bgcolor=#C0C0C0| |06 K0022 008 H0024 N0023 |Bodhiruci |Bind 153[21–25] 師 |-bgcolor=#FFFFCC |310