thumb|Rismarker thumb|Den tradisjonelle måten å pløye, en tysk bonde pløyer åkrene med hest. thumb|Moderne, mekanisk pløying ved å vende jorda over i Sør-Afrika.
Jordbruk (dyrking og husdyrhold) oppsto 10 000 år f.Kr, og har gått gjennom en betydelig utvikling siden de første sivilisasjoner. Arkeologiske spor tyder på at et område i Midtøsten, den såkalte fruktbare halvmåne, var det stedet for de første planting av frø og høsting av planter som tidligere ble samlet i villmarken. Jordbruket oppsto deretter på flere uavhengige steder i verden: nordlige og sørlige Kina, Sahel-beltet i Afrika, Ny-Guinea, flere steder i Amerika, som sørlige Mexico og Peru.
Jordbruk innebar etter hvert både vanning (irrigasjon), vekselbruk, gjødningsmidler, og pesticider (gift for å kontrollere skadelige vekster og insekter) som ble utviklet for lenge siden, men har først gjort store framskritt i de siste århundrene. Ulike vekster ble utnyttet på respektive sted, hvilket medførte at de handelsnettverk som senere oppsto kunne spre utviklede vekster til nye markeder. I Midtøsten og Europa ble hvete den viktigste veksten, i Asia ble det dyrket ris og hirse og i Amerika mais, kassava, bønner og potet. Jordbruket ga et overskudd som både økte folkemengden og ga opphav til de første bystatene.
Den kjemiske Haber-Bosch-prosessen for å syntesere ammoniumnitrat representerte et betydelig gjennombrudd og tillot avlinger å overkomme tidligere begrensninger. I det siste århundret har jordbruket blitt karakterisert av forbedret produktivitet, utskifting av manuell arbeidskraft til fordel for syntetisk gjødsling og pesticider, selektiv avl, mekanisering, vannforurensning og landbruksstøtte. I de aller siste årene har det derimot vært en tilbakegang med ytre miljøeffekter av konvensjonelt jordbruk, noe som har ført til en organisk bevegelse som økologisk og biodynamisk jordbruk.
Jordbrukets begynnelse thumb|left|Sumerisk sigd i brent leire fra omkring 3000 f.Kr.
For en detaljert oversikt over det første jordbruket i Midtøsten, se: Fruktbare halvmåne.
Det er problematisk å identifisere jordbrukets nøyaktige opprinnelse da overgangen fra jeger- og samlersamfunn begynte tusener av år før oppfinnelsen av skriftspråket. Arkeobotanikere og paleotenobotanikere har likevel sporet karakteristikker for utvelgelsen og kultiveringen av bestemte matplanter, som hadde lengre akser og større frø, til tiden før yngre dryas (omtrent 10 000-9 000 f.Kr.) i den tidlige holocen (den sjuende og yngste tidsepoken i tertiærperioden) i Levanten og i området som kalles for den fruktbare halvmåne. Her finnes de tidligste bevis for bruk av ville matplanter: antropologiske og arkeologiske bevis fra funnsteder fra sørvestlige Asia og nordlige Afrika indikerer bruk av ville kornsorter (fra tiden rundt 20 000 f.Kr. på det arkeologiske stedet Ohalo II i dagens Israel, mange natufiske steder i Levanten og fra steder langs Nilen i 10. årtusen f.Kr.).
Det er funnet bevis på plantet kultivering og utvelgelse ved egenskap: korn fra rug med domestiserte trekk har blitt avdekket fra epipaleolitisk tid (epoken fra før neolittisk tid, 10 000+ f.Kr.) ved Abu Hureyra i dagens Syria, men dette synes å ha vært lokale fenomen som resulterte fra kultivering av villrug heller enn et endelig skritt mot domestisering. Det var ikke før omkring 10 000 f.Kr. at de åtte såkalte pioneeravlingene fra jordbruket oppstår: første emmerhvete og enkornshvete, deretter grynbygg, erter, linsevikke, kikerter, linser og lin. Disse første åtte avlingene oppsto mer eller mindre samtidig i den neolittiske tiden (førkeramiske neolittisk B) som er avdekket på funnsteder i Levanten, men det er overensstemmelse om at det først og fremst var hvete, bygg og kikerter som først ble dyrket som nytteplanter og sådd og høstet i omfattende skala.
Mehrgarh, som er et av de mest betydningsfulle neolittiske (7 000 f.Kr. til 3 200 f.Kr.) funnsteder i arkeologien, ligger på Kachi-sletten i Balutsjistan i Pakistan, og er et av de tidligste steder med bevis for jordbruk (hvete og bygg) og flokkdyr (krøtter, sauer og geiter) i Sør-Asia.
thumb|Terrasseanlegg i Peru. Ved 7 000 f.Kr. hadde såing og høsting nådd Mesopotamia og der, i den meget fruktbare jorden nord for Persiabukten, systematiserte sumeriske kløkt jorden og skalerte den opp. Ved 6 000 f.Kr. var jordbruk kommet til breddene av Nilen. På omtrent denne tiden ble jordbruket også utviklet, helt uavhengig, i Det fjerne østen, sannsynligvis i Kina, men da med ris framfor hvete. Mais ble først domestisert, sannsynligvis fra teosint (en gresslekt som tilhører maisen) i Amerika en gang rundt 3 000-2 700 f.Kr., skjønt det er en del arkeologiske spor som tolkes som en tidligere utvikling. Poteten, tomaten, pepper, gresskar, flere varianter av bønner, og et antall andre planter ble også utviklet i Den nye verden. Ned langs de bratte fjellsidene bygde befolkningen terrasser som man kunne drive jordbruk på og vann ble ført fra elver i irrigasjonskanaler, og dagens jordbrukere i Andesfjellene benytter fortsatt de samme teknikkene. Jordbruk ble også utviklet uavhengig på øya Ny-Guinea i Stillehavet.Papua Ny-Guinea (PNG)
I Europa er det bevis for emmerhvete, enkornshvete, bygg, sauer, geiter og griser som antyder en matproduksjon i Hellas og rundt Egeerhavet en gang rundt 7 000 f.Kr. Arkeologiske bevis fra ulike steder på Den iberiske halvøy antyder domestisering av planter og dyr en gang mellom 6 000 og 4 500 f.Kr.Southern Europe, 8000–2000 b.c. Céide Fields på Irland består av en omfattende trakter av land lukket inn av steinmurer, og er datert til rundt 5 500 f.Kr. og er det eldste kjente åkersystem i verden.Unesco.org: Ceide Fields Ved 5 000 f.Kr. ble hester domestisert i UkrainaDavid, Anthony; Telegin, Dimitri Y.; & Brown, Dorcas (1991): «The origin of horseback riding.» i Scientific American, desember 1991, sidene 94-99. og ved 4 000 f.Kr. hadde jordbruket nådd nordlige Europa.Hvass, S. & B. Storgaard (red.) (1993): Digging into the past. 25 years of Archaeology in Denmark. Aarhus Universitetsforlag, sidene 136-165.
I Kina ble ris og hirse domestisert ved 8 000 f.Kr., fulgt av mungbønner, soyabønner, og azukibønner. I Sahelbeltet i Afrika ble lokal ris og durra domestisert ved 5 000 f.Kr. Lokal jordbruk ble utviklet uavhengig i vestlige Afrika og Etiopia. Bevis på tilstedeværelsen av hvete og en del belgfrukter ved det 6. årtusen er blitt funnet i Indusdalen. Appelsiner ble kultivert på noenlunde samme tid. Rundt 4 000 f.Kr. ble det dyrket hvete, bønner, sesamfrø, bygg, dadler og mango. Ved 3 500 f.Kr. ble bomull dyrket og bomullsklær produsert i Indus. Ved 3 000 f.Kr. hadde dyrkingen av ris begynt. Andre monsunavlinger av betydning var sukkerrør. Ved 2 500 f.Kr. var ris en viktig komponent i dietten i Mohenjo-Daro ved Arabiahavet. Ved denne tiden hadde inderne store bysamfunn med omfattende kornmagasiner. Tre regioner i Amerika hadde uavhengig utviklet domestisering av korn, gresskar, poteter og solsikke.
Teorier om jordbrukets opprinnelse
thumb|Jordbruk i Egypt. Den omlegning av menneskers liv som jordbruket ledet til, fikk revolusjonerende følger, og betegnes som den neolittiske revolusjonen, selve prosessen i seg selv var evolusjonær og tok flere tusen år. Jordbruket innebar en økt tilgang på føde, hvilket i sin tur innebar rask økning av folkemengden og større permanente bosetninger. Disse bosetninger utvikledes til de første bystatene.
Gjennom at jordbruket ga et overskudd, kunne man bytte dette overskudd mot andre varer. Denne byttehandelen innebar at noen mennesker kunne forsørge seg på annet vis enn at selv være jordbrukere, for eksempel gjennom handverk. Overskuddet ble anvendt også for å bekoste felles nyttigheter: forsvarsanlegg, tempel og vanningsanlegg.
Grunnene for utviklingen av jordbruk kan ha vært grunnet klimaendringer, men muligens var det også sosiale grunner, eksempelvis akkumulasjon matoverskudd for konkurrerende gavebytte som i potlatchkulturen på nordvestkysten av Nord-Amerika mot Stillehavet. Mest sannsynlig var det en gradvis overgang fra jegere og samlere til en jordbruksøkonomi etter en lengre periode hvor en del vekster ble bevisst plantet og andre spiselige vekster ble samlet inn i villmarken. Selv lokale klimaendringer er den favoriserte forklaringen for jordbrukets opprinnelse i Levanten er det et faktum at jordbruket ble oppdaget minst tre ganger andre steder, og muligens flere ganger, antyder at også sosiale grunner kan ha bidratt.
Da betydelige klimaendringer skjedde etter den siste istiden rundt 11 000 f.Kr. ble store deler av kloden utsatt for lange tørkeperioder. Disse forholdene ga fordeler til årlige planter som dør av i de lange tørkeperiodene, men etterlater seg slumrende frø eller rotknoll. Disse plantene tenderte til å benytte mer energi til å produsere frø enn til trevekst. En rikelighet av lett tilgang på ville spiselige vekster gjorde det mulig for noen jeger- og samlerkulturen å bosette seg i noen områder for å danne de første bosetninger og landsbyer.
Det er flere til dels konkurrerende teorier på hva som drev befolkningen til å begynne med jordbruk. Disse teoriene kan samles i følgende:
Oaseteorien ble opprinnelig foreslått av Raphael Pumpelly i 1908, men den ble gjort kjent av Vere Gordon Childe i 1928 og oppsummert i Childes bok Man Makes Himself.Gordon Childe (1936): Man Makes Himself. Oxford university press. Denne teorien hevder at klimaet ble tørrere, samfunn eller befolkninger skrumpet inn mot oaser hvor de ble tvunget til å leve i tett tilknytning til ulike dyr som da ble temmet samtidig som man begynte å så frø og høste avling. Det er dog liten oppslutning og tiltro til denne teorien i dag da klimadata for denne tidsepoken ikke støtter teorien. Fjellsideteorien, som ble fremmet av Robert Braidwood i 1948, foreslo at jordbruk begynte på åslendte flanker i Taurus- og Zagrosfjellene, og at jordbruket utviklet seg fra intensivt samling av ville kornvekster i området. Gildeteorien til Brian HaydenHayden, Brian (1992): «Models of Domestication», i Anne Birgitte Gebauer & T. Douglas Price: Transitions to Agriculture in Prehistory. Madison: Prehistory Press, sidene 11-18. foreslår at jordbruk ble drevet av skrytende framvisning av makt, slik som å holde gilder og fester for å utøve dominans. Det innebærer å samle sammen store kvanta av mat, noe som fremmet en jordbruksteknologi. Befolkningsteorier foreslått av Carl SauerSauer, Carl, O (1952): Agricultural origins and dispersals. og tilpasset av Lewis BinfordBinford, Lewis R. (1968): «Post-Pleistocene Adaptations», i Sally R. Binford & Lewis R. Binford: New Perspectives in Archaeology. Chicago: Aldine Publishing Company, 313-342. og Kent Flannery. Dette ledet fra en økende fastboende befolkning som ekspanderer i mengde til at det å legges press på kapasiteten i det lokale miljøet og det kreves mer mat enn hva som kan samles. Ulike sosiale og økonomiske faktorer bidro til fremme behovet for matproduksjon. Avlingforsvarsteorien ble fremmet av forskere som Frederik Zeuner og David RindosRindos, David (Dec 1987): The Origins of Agriculture: An Evolutionary Perspective. Academic Press. ISBN 978-0125892810). at jordbruk var en evolusjonær tilpasning av planter og mennesker. Domestiseringen begynte med at befolkningen beskyttet bestemte ville planter, noe som førte til spesialisering av sted og deretter temming og domestisering.
Fra hagejordbruk til hydraulistiske samfunn