Boeing 787 «Dreamliner» er et tomotors, mellomstort bredbuks, langdistansefly som er utviklet ved Boeing Commercial Airplanes (BCA). Flyet tar mellom 210 og 310 passasjerer, avhengig av setekonfigurasjonen og har et lavere drivstofforbruk enn tidligere modeller (hele 20 % mindre drivstoff enn 767 som har noe lik størrelse). Det er også det første passasjerflyet som har blitt konstruert hovedsakelig med komposittmaterialer. Boeing 787 er Boeings nye storsatsing.
Boeing 787 var kjent som Boeing 7E7 frem til slutten av januar 2005. Ifølge Boeing hadde ikke bokstaven E noen spesiell betydning, men kunne stå for en rekke positive egenskaper som Effektivitet eller Eksepsjonell. Boeing har hevdet at den viktigste betydningen er Elektronisk, siden hele flyet vil få kabler som gjør det mulig å kontrollere alle funksjonene i flyet via Ethernet-systemer. Flyet skiller seg ut med sin fire-panels frontrute, lyddempende deler på flymotorens naceller og mykere neseparti. Flyet har samme type rangering som den større 777, som gjør at kvalifiserte piloter kan fly begge flyene, ettersom de har beslektet design.
En nyhet med Boeing 787 er at Boeing vil konsentrere seg om å montere flyet, men at de har satt bort store deler av komponentproduksjonen til eksterne partnere. Dette gjør at om lag 2/3 av komponentene vil være produsert av selskap utenfor Boeing. Blant annet har Fuji Heavy Industries, Mitsubishi Heavy Industries og Kawasaki Heavy Industries fått store kontrakter på produksjon av viktige deler av flykroppen og vingene. Flyet skulle etter planen settes inn i trafikk i 2008, men leveringene ble forsinket og Boeing satset først på å få flyet i trafikk i tredje kvartal 2011.«Dreamliner er enda mer forsinket», artikkel i Aftenposten, 18. januar 2011, «Flyselskaper verden over må vente enda lenger enn fryktet på at amerikanske Boeing skal levere sine nye langdistansemaskiner av typen Dreamliner. Den første leveransen er nå utsatt til tredje kvartal i år.» Flyet hadde sin jomfrutur 15. desember 2009 og fikk godkjenning av Federal Aviation Administration og Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå i august 2011. Det første flyet ble omsider levert til All Nippon Airways i september 2011 og satt i trafikk 26. oktober.
Utvikling Bakgrunn Sent på 90-tallet begynte Boeing å vurdere et mulig erstatningsprogram for Boeing 767 og 747-400 etter som salgene ikke gikk så bra. Firmaet foreslo to nye fly, 747X, som ville ha et lengre skrog enn 747-400 og bedre effektivitet, og Sonic Cruiser, som ville hatt 15 % raskere marsjfart (ca. Mach 0,98), men samtidig brenne drivstoff like raskt som den eksisterende 767. Det var et dårlig marked for 747X, mens Sonic Cruiser hadde større forventninger. Flere store flyselskap i USA, inkludert Continental Airlines, viste entusiasme til prosjektet i begynnelsen, selv om de også hadde bekymringer rundt driftskostnadene.
Det globale flymarkedet ble snudd på hodet etter terrorangrepene 11. september 2001 og økte petroleumspriser gjorde flyselskaper mer interessert i effektivitet enn fart. De mest berørte flyselskapene i USA, ble ansett som de største kundene til Sonic Cruiser, og derfor avsluttet Boeing programmet 20. desember 2002. De endret retning og annonserte et alternativt produkt med Sonic Cruiser-teknologi i en mer tradisjonell konfigurasjon, 7E7, 29. januar 2003.Associated Press. "History of the Boeing 787". ABC News, 23. juni 2009. Besøkt 23. juni 2009. Trykket på mindre mellomstore twinjetter i stedet for fly på 747-størrelse, representerte et skifte fra hub-filosofien til point-til-point-filosofien i respons til analysen av fokusgrupper.
Erstatningen for Sonic Cruiser-prosjektet ble kalt «7E7» (med produksjonskode «Y2»). Teknologi fra Sonic Cruiser og 7E7 skulle brukes i Boeings prosjekt for å erstatte alle sine flyprodukter, og prosjekt Boeing Yellowstone ble det første skrittet hvor 7E7 ble den første fasen. Tidlige konseptbilder av 7E7 inkluderte en senket nese og en distinktiv haifinnelignende flyhale. Det ble sagt at bokstaven «E» i «7E7» stod for forskjellige ting, som «effektivitet» og «miljøvennlighet (environmentally friendly)», men til slutt sa Boeing at bokstaven sto for «Eight». I juli 2003 ble det holdt en offentlig navnekonkurranse for 7E7. Tittelen Dreamliner fikk 500 000 stemmer og vant. Andre navneforslag inkluderte eLiner, Global Cruiser og Stratoclimber.
26. april 2004 ble det japanske flyselskapet All Nippon Airways den første kunden for Dreamliner. De bestilte 50 fly som skulle leveres sent i 2008. All Nippon Airways sin bestilling var opprinnelig for 30 787-3, 290–330 seter, enkelklasses innenriksfly, og 20 787-8, langdistanse, 210–250 seters, toklassers fly for regionale internasjonale ruter som Tokyo Narita til Beijing. Flyet ville gi All Nippon Airways muligheten til å åpne ruter til nye byer som tidligere ikke hadde ruter som til byer som Denver, Moskva og New Delhi. 787-3 og 787-8 skulle bli de første variantene, mens 787-9 skulle komme i tjeneste i 2010.
Designfase 787 ble designet for å være det første flyet hvor hele flyskroget ble laget av en stor bit komposittmaterialer istedenfor flere lag med aluminium og rundt 50 000 nagler som på andre fly. Boeing valgte to nye motorer for å drive 787, General Electric GEnx og Rolls-Royce Trent 1000. Boeing sa at 787 ville bli omtrent 20 % mer drivstoffeffektiv enn 767, med omtrent 40 % av den forbedrede effektiviteten fra motorene, pluss ekstra effektivitet som en følge av aerodynamiske forbedringer, økt bruk av lette komposittmaterialer og avanserte systemer. 787-8 og -9 skulle bli godkjent for 330 minutter ETOPS-kapasitet.
I utviklingsprosessen ble 787 testet i vindtunneler hos Boeings Transonic Wind Tunnel, QinetiQs fem meters vindtunnel i Farnborough i UK, Ames Research Centers vindtunnel i California og det franske aerodynamikkforskningssenteret Office national d'études et de recherches aérospatiales (ONERA). Det siste utkastet av flyet var mer konservativt enn tidligere forslag, med halen, nesen og cockpit-vinduer forandret til en mer konvensjonell form. På slutten av 2004 hadde Boeing fått 237 bestillinger på flyet. Boeing satte først prisen for 787-8-varianten på 120 millioner dollar, en lav pris som overrasket industrien. I 2007 var prisen 146–151,5 millioner dollar for 787-3, 157–167 millioner for 787-8 og 189–200 millioner for 787-9.
Produksjon Etter en hard konkurranse annonserte Boeing 16. desember 2003 at de ville sette sammen 787 i sin egen fabrikk i Everett. Vanligvis når Boeing bygger fly, bygger de dem fra grunnen, men med 787 valgte Boeing å få produsenter til å lage større underseksjoner for så å få 800 til 1 200 arbeidere til å sette sammen seksjonene i Everett."Boeing Unveils 787 Final Assembly Factory Flow." Boeing, December 6, 2006. Retrieved September 3, 2011. Boeing ba derfor produsenter om å levere større fullstendige underseksjoner. Denne produksjonsmåten skulle gjøre produksjonen enklere,. (online version) . og redusere tid fra tre kvartal til tre dager med ferdig installerte systemer.
Forskjellige leverandører fikk i oppdrag å levere forskjellige deler, som vinger fra japanske Mitsubishi Heavy Industries,"Boeing's Big Dream", Fortune, May 5, 2008, p. 184 halestabilisator fra italienske Alenia Aeronautica og sørkoreanske Korea Aerospace Industries, skrog selvprodusert og fra italienske Global aeronautica, japanske Kawasaki Heavy Industries, amerikanske Spirit AeroSystems og sørkoreanske Korean Air, passasjerdører fra franske Latecoere group, laste- og rømningsdører fra svenske Saab, programvare fra indiske HCL Enterprise, bærebjelker for skroget fra indiske Tata Group, kabler fra franske Labinal, vingtipper og flaps fra Korean Air, landingsutstyr fra britisk-franske Messier-Dowty, og styringssystemer og luftkjølingssystemer fra amerikanske Hamilton Sundstrand. Boeing vurderer å ta for seg byggingen av halen selv, istedenfor å la Alenia fortsette med det.
Leveringsforsinkelser Selv om Boeing hadde jobbet med å få ned vekten på rammen, meldte de i desember 2006 at de første seks 787 ville være overvektige. Det første flyet ble forventet å være tyngre enn spesifisert. I november 2007 sa Steven F. Udvar-Házy, CEO av International Lease Finance Corporation (ILFC), at en tom 787-9 ville ha en overvekt på . Det sjuende flyet ville være det første optimaliserte 787-8 flyet og var forventet å nå alle mål. Som en del av denne vektreduksjonsprosessen, redesignet Boeing noen deler og tok lettere titan i bruk.
Materialbruk Boeing 787 ville være det første passasjerflyet der mesteparten av flykroppen var laget av komposittmaterialer, istedenfor aluminiumlegeringer. Materialforbruket i vektandel ville være 50 % kompositter (karbonlaminat, karbon-sandwich og glassfiber), 20 % ville være aluminiumlegeringer, 18 % titan, 10 % stål og 5 % andre materialer.
Bakketesting Mens Boeing jobbet med sine leverandører tidlig i 787 produksjonen, hadde flydesignet gått gjennom flere testmål. Motoren Rolls-Royce Trent 1000 fikk klarering 7. august 2007 av både europeiske og amerikanske myndigheter. 23. august 2007 ble skroget kollisjonstestet med vertikalt fall fra ned på en tykk stålplate i Mesa, Arizona. Resultatet stemte overens med det Boeing-ingeniørene hadde forutsett. Dette gjorde det mulig å bruke simulerte scenarioer for videre testing istedenfor fysiske tester. Kritikere hadde hevdet at skroget av komposittmaterialer kunne ende med å knuse, brenne og skape giftige gasser etter en styrt, men Boeings testdata viste ingen høyere mengde giftige gasser enn vanlige metallskrog. Krasjtestene var de tredje i en rekke demonstrasjoner for å nå FAA-krav, som inkluderte ekstra krav på grunn av 787s store bruk av komposittmaterialer. 787 nådde kravene om at passasjerer skulle ha minst like stor mulighet for å overleve en styrt i en 787 som fly med vanlig metallskrog.http://seattletimes.com/html/boeingaerospace/2003889663_boeing180.html
Den alternative motoren GE GEnx-1B fikk godkjenning 31. mars 2008. 20. juni 2008 ble det første flyet skrudd på for testing av de elektroniske systemene. En flyramme for statisk testbruk ble bygd 27. september 2008. Skroget ble testet for en trykkforskjell på 1,05 bar, som er 1,5 ganger trykket flyet vil måtte tåle i kommersiell drift. I desember 2008 godkjente FAA vedlikeholdsprogrammet for 787.
Utvikling Utviklingen har omfattet markedsundersøkelser blant 120 000 flypassasjerer verden over om hvordan de ønsket det skulle være om bord i et fly. Boeing opprettet nettsamfunnet «Boeing World Design Team» hvor de sendte ut spørreskjemaer, hadde direkteprat (chat) med ingeniører i USA, samt mulighet for å laste ned informasjon/reklame om produktet. Boeing hevder derfor at 787 er det mest brukerorienterte flyet på markedet.
Lansering Flyet ble offisielt lansert 8. juli 2007. Hele begivenheten ble kringkastet via satellitt og webcast og hadde mulighet til å nå 100 millioner mennesker. På lanseringstidspunktet hadde 47 selskap bestilt til sammen 677 fly, noe som gjorde at dette var historiens mest suksessfulle lansering av et kommersielt fly.
Første flytur Flyene ble ferdigstilt i Everett flyfabrikk i Seattle, i tillegg var det åpnet et anlegg i North Charleston, Sør-Carolina.http://www.aviationweek.com/aw/generic/story_generic.jsp?channel=comm&id=news/NORTH112009.xml&headline=Boeing%20Breaks%20Ground%20At%20North%20Charleston
Etter flere forsinkelser ble første flyvning gjennomført den 15. desember 2009 med testpilotene Michael Carricker og Randall Neville bak spakene. Ifølge Mike Delaney, som er sjefingeniør for Dreamliner-prosjektet, oppførte flyet seg eksemplarisk på den drøyt tre timer lange turen.Adressa.no – Boeings Dreamliner er på vingene (Av NTB, publisert og besøkt 15. desember 2009) Det ble brukt seks fly til testingen og første leveranse var planlagt gjennomført i fjerde kvartal i 2010, men den leveringen ble ikke gjennomført før august 2011.
Varianter