De Havilland Canada DHC-8, bedre kjent som Dash 8 og tidligere kalt Bombardier Dash 8/Q Series, er en serie canadiske tomotors turbopropfly som produseres av De Havilland Canada. Flyet finnes i fire varianter og ble utviklet på begynnelsen av 1980-tallet. I dag er det kun 400-varianten som fortsatt produseres av De Havilland Aircraft of Canada Limited. Flyet inneholder mange designløsninger fra forløperen Dash 7. Dette var det første prosjektet hvor de Havilland Canada brukte vindtunneltester og dataprogrammer som CAD og CAM for å utvikle et fly. Fra 1996 begynte man å montere aktivt støy- og vibrasjonsdempende utstyr i passasjerkabinen, og flytypen ble derfor omdøpt til Q Series (Q står for quiet) frem til 2019.
I Norge brukes alle Dash 8-variantene av Widerøe, men 100/Q200-variantene er de mest populære ettersom de kan brukes på de norske kortbaneflyplassene.
En rekke hendelser i 2007 ga flyet, daværende flyprodusent Bombardier og selskapet SAS massiv dekning i den skandinaviske pressen. Årsaken var en rekke landingsuhell hvor deler av understellet helt eller delvis sviktet, hvor man i ettertid har reist spørsmål om flyets sikkerhet og tilsynsmyndighetene. Det hele endte med at konsernledelsen i SAS besluttet å ta Dash 8 Q400-flyene ut av flåten til SAS Sverige og SAS Danmark for godt.
Flyets utvikling På 1970-tallet investerte de Havilland Canada tungt på prosjektet Dash 7 og skapte det som til sist ble et større firemotors versjon av deres Twin Otter, men med forbedrede STOL–egenskaper, noe som har blitt Havillands kjennemerke. Ved å bruke fire middels sterke motorer med store propeller fikk man redusert støynivået til et minimum, noe som sammen med de forbedrede STOL–egenskapene, gjorde at Dash 7 ble ettertraktet for å fly fra mindre bynære flyplasser. Likevel tok bare en håndfull flyselskaper i bruk Dash 7, siden de fleste regionale flyselskapene kun var interessert i operasjonskostnadene i motsetning til STOL–egenskaper.
I 1980 svarte de Havilland ved å kutte ut STOL–egenskapene og videreutviklet den grunnleggende konstruksjonen basert på Dash 7 til bare å bruke to kraftige motorer. Motorene ble utviklet av Pratt & Whitney Canada under betegnelsen PT7A-2R, og disse var over dobbelt så kraftige som deres tidligere modell PT6. PT7A-2R–motorene har senere gått under betegnelsen PW120. Da den første prototypen av Dash 8 rullet ut av fabrikken den 19. april 1983 hadde man foretatt over 3 800 timer med testing av både konstruksjonen og systemene over en to–årsperiode med fem forskjellige motorversjoner av typen PW100. Sertifikasjonen av PW120 ble foretatt sent i 1983.Kinsey, I. Dash 8 is Born, Canadian Aviation magazine (juni 1983) thumb|de Havilland Canada DHC-8-400 (G-JEDL) fra Flybe. Markante kjennetegn ved konstruksjonen Dash 8 var den store T–formede halefinnen, som var beregnet til å holde halen fri for luftstrømmer fra motorene under takeoff, det relativt høye vingefestet, de forlengede motornacellene som også inneholdt landingsunderstellet, samt den spisse neseprofilen. Den første flyvningen skjedde den 20. juni 1983 og flyet gikk først inn i tjeneste hos NorOntair i 1984. Piedmont Airlines, tidligere Henson Airlines, var den første amerikanske kunden til Dash 8, mens Scandinavian Airlines System bestilte sine første Dash 8 Q400–fly i 1998 som en erstatning for sine Fokker 50.
Dash 8 hadde forbedrede marsjegenskaper og var i tillegg billigere i drift i forhold til Dash 7, samt at Dash 8 ble billigere i vedlikeholdet siden den til sammenligning bare hadde to motorer. Dash 8 hadde den laveste driftskostnaden per passasjerkilometer av noen annen sammenlignbar flytype fra samme periode. Flytypen hadde noe høyere lydnivå i forhold til Dash 7, og samtidig ikke like gode STOL–egenskaper som tidliger modeller fra DHC, men Dash 8 kunne likevel operere fra mindre flyplasser med en rullebane på 800 meter, mot 600 meter lengde på en fullastet Dash 7.
Flytypen i drift thumb|Dash 8 (EC-IBT) fra Air Nostrum. Dash 8 ble introdusert i en mer eller mindre fordelaktig tid innenfor flyindustrien på 1980-tallet, hvor de fleste flyselskapene var under en prosess med å anskaffe nye fly til deres stadig voksende flåte. Den eldre generasjonen av regionale fly fra 1950– og 1960-tallet nærmet seg pensjonsalderen, noe som førte til store salgstall. Som et resultat av dette fikk de Havilland Canada et problem med å møte etterspørselen med den daværende produksjonen.
I 1988 kjøpte Boeing opp selskapet i et forsøk på å forbedre produksjonen ved DHCs produksjonslokaler på Downsview Airport i Toronto, samt for å styrke sin posisjon til å konkurrere mot en ny kontrakt for å produsere store interkontinentale passasjerfly for Air Canada. Dette selskapet var i denne perioden eiet av staten, og både Boeing og Airbus konkurrerte tungt via politiske kanaler for å få kontrakten. Denne ble til slutt vunnet av Airbus, som fikk en ordre på 34 Airbus A330 og Airbus A340 i en kontroversiell avgjørelse. Påstandene om bestikkelser er i dag kjent som «Airbus affair». Etter Boeings feilslåtte forsøk la selskapet de Havilland Canada ut for salg. Selskapet ble til slutt kjøpt opp av Bombardier i 1992.
Markedsetterspørselen etter kortdistanses passasjerfly var på denne tiden så stor at Aerospatiale i Frankrike slo seg sammen med Alenia i Italia til det nye selskapet ATR. Deres felles mål var å kombinere sin kunnskap for å konkurrere direkte opp mot Dash 8. Resultatet ble ATR 42, og dette var i starten billigere i drift enn Dash 8, før de Havilland Canada svarte med oppdaterte versjoner. Andre selskaper konkurrerte med mindre utgaver av samme konstruksjon, som for eksempel Saab 340 og Embraer Brasilia, men disse ble ikke introdusert før etter at markedet allerede var mettet.
Konkurranse mot regionale jetfly thumb|De Havilland Canada Dash 8 fra All Nippon Airways Introduksjonen av regionale jetfly forandret salgsbildet. Til tross for at jetfly er dyrere i drift enn turboprop–fly kan disse operere på strekninger som ikke er skikket for propellfly. Turboprop–fly har et lavere drivstofforbruk og kan operere fra kortere rullebaner enn jetfly, men disse har dyrere kostnader innen motorvedlikehold samt kortere rekkevidde og lavere marsjfart. Flug-revue.rotor.com – Dornier 328JET: The "Real" Regional Jet? (Publisert 30. mars 1997)
Markedet for å erstatte de daværende turboprop–flyene med nye økte igjen på midten av 1990-tallet, og de Havilland svarte med å introdusere et nytt og forbedret design under navnet «Series 400». Bombardier hadde allerede da kjøpt opp selskapet og droppet DHC–navnet, slik at den nye serien fikk navnet Bombardier Q400.
Da de høye oljeprisene økte billettprisene på kortdistanseflyvning i 2006 begynte flere flyselskaper som hadde kjøpt regionale jetfly å revurdere turbopropfly, som bruker rundt 30% mindre drivstoff enn regionale jetfly. Selv om markedet ikke er like robust i 2007 som på 1980-tallet da de første versjonene av Dash 8 ble introdusert, så har salget av både Bombardier Q400 og ATR–seriene økt. Q400 har for øvrig en marsjfart tilnærmet de fleste regionale jetfly, og har med sine moderne motorer og systemer et mindre vedlikeholdsbehov, noe som minsker forskjellen mellom turbopropfly og regionale jetfly. Time magazine – Giving Props to the New Turbos (Publisert 23. august 2007)
Dash 8 Q400 kan gå i overskudd selv med rundt 1/3 av passasjerantallet, noe som gjør flyet attraktivt på ruter med varierende passasjerantall hvor flere seter kan være tomme på enkelte flyvninger. De fleste kortdistanseruter er på mindre enn 500 kilometer, så den tiden man bruker på å taxe, takeoff og lande tar vekk fordelen regionale jetfly har med høyere marsjhastighet. Med en marsjfart på 685 km/t tilnærmet jetflyets hastigheter, kan Q400 erstatte disse uten å endre rutetabellene . Bombardier Q400 – Performance Sitat ledsaget av grafiske fremstillinger av ytelser: «The Q400’s exceptional cruise speed, placing it on a par with jet block times up to over 400 miles, provides the flexibility needed to fly longer sectors.» (Lest 28. oktober 2007)
Alle Dash 8–modeller levert fra og med andre kvartal i 1996 inkluderer et aktivt lyd og vibrasjonsbekjempelsessystem (Noise and Vibration Suppression, NVS), som ble skapt for å redusere støy og vibrasjoner mot kabinen på høyde med standardene innen jetfly. For å fremheve disse flyenes egenskaper har Bombardier endret navnet på Dash 8–modellene til Q for quiet. (Q100, Q200, Q300 and Q400). Bombardier har valgt ut Q400 i en aggressiv markedsføring, hvor de også startet en nettside for å markedsføre flyet.
Problemer med landingsunderstellet thumb|Dash 8 Q400 (OE-LGF) fra Tyrolean Airways Den 12. september 2007 anbefalte Bombardier at alle Q400–fly med over 10 000 landinger skulle bli satt på bakken for at landingsunderstellet kunne bli inspisert etter to ikke–dødelige ulykker på tre dager involverte landingshjul på Q400–serien. Begge disse flyene var operert av Scandinavian Airlines System, som var en tidlig kunde av denne modellen. New York Times.com – About 60 Bombardier Planes Grounded After Crash Landings (Publisert 13. september 2007) Dette rammet over 60 av totalt 140 fly av denne typen i aktiv tjeneste, men de flyene som ble operert av både SAS og Widerøe ble satt inn igjen tidlig i oktober 2007.NA24.no – Ulykkesfly flyr igjen (Publisert 3. oktober 2007, lest 28. oktober 2007)Dagbladet.no – Tar av med ulykkesfly igjen (Publisert 3. oktober 2007, lest 28. oktober 2007) SAS har også varslet at de vil kreve erstatning fra Bombardier etter problemene som Dash–flyene har forårsaket.Dagens næringsliv.no – SAS krever Dash-erstatning (Publisert 24. september 2007, lest 28. oktober 2007) Landingsunderstellet har for øvrig vist seg for å være en alvorlig svakhet ved modellen, med blant annet fire tilfeller bare i Danmark. Etter et tilfelle i København den 27. oktober samme år, innførte luftfartsmyndighetene i Skandinavia flyforbud for alle Dash 8 Q400–fly.Nettavisen.no – Får flyforbud (Publisert 27. oktober 2007, lest 28. oktober 2007) Se forøvrig notable hendelser og ulykker (under).
Varianter av flyet 100-serien: Den originale versjonen med 37-40 passasjerer. Utstyrt med PW120-motorer. Produsert fra 1984. Dash 8M-100: To fly produsert for Transport Canada. 200-serien: Samme flyskrog som 100-serien, men har kraftigere PW123-motorer med forbedrede ytelser. Også kapabelt til å frakte 37 til 40 passasjerer. 300-serien: Versjon med forlenget passasjerkabin på 3,4 meter fra 100/200–serien og tar 50-56 passasjerer. Utstyrt med PW123-motorer og er produsert fra 1989. 300A: En modifisert versjon av 300–serien, men med økt lastekapasitet. 400-serien: Fikk forlenget passasjerkabinen ytterligere slik at den tar 70-78 passasjerer. Fikk også nye og kraftigere PW150-motorer, forsterket understell bak, kraftigere haleror samt en digital cockpit. Produsert fra år 2000. CC-142: Militær transportversjon for det canadiske forsvaret i Europa. CT-142: Militær versjon for navigasjonstrening for det canadiske forsvar. E-9A: En amerikansk overvåkningsversjon hos USAF som opererer ut fra Tyndall AFB i Florida. Q400-MR: En fransk versjon av 400–serien ombygget til vannbombing for det franske Sécurité Civile.
Operatører thumb|En Dash 8-100 (LN-WIO) fra Widerøe i Mosjøen. Denne listen er ufullstendig. 100–serien Til og med august 2006 er totalt 227 Dash 8 100–fly i aktiv tjeneste hos flyselskaper: