. | utbredelse = Nord-Amerika, endemisk | kart=PronghornRange.png }} se inndeling!

Gaffelbukk (Antilocapra americana), også kalt prærieantilope og gaffelantilope, er eneste nålevende art i slekten Antilocapra, som videre inngår som eneste slekt i gaffelbukkfamilien (Antilocapridae).

Arten er endemisk til det vestlige Nord-Amerika og utbredt fra Canada i nord til Mexico i sør. På tross av at arten ofte kalles antilope er den ikke en nær slektning av antilopene som inngår i kvegfamilien (Bovidae). Familien regnes derimot som søstergruppa til sjiraff-familien, som i dag utelukkende lever i Afrika.

Verdens naturvernunion hevder at arten er livskraftig og estimerte i 2016 at totalpopulasjonen besto av cirka voksne individer, hvorav omkring halvparten befinner seg i Wyoming. Antallet svinger imidlertid med alvorlighetsgraden av tørke og mer eller mindre harde vintre.

Beskrivelse miniatyr|venstre|Gaffelbukk, hunn Gaffelbukk veier normalt 36–70 kg og har noe kjønnspreg. Hannene blir cirka 10 prosent større enn hunnene i snitt. Skulderhøyden varierer normalt omkring 81–104 cm, mens kroppslengden gjerne blir cirka 100–150 cm. I tillegg kommer halen med ca. 7,5–18 cm. Begge kjønn bærer horn, men hunnens tagger blir sjelden lenger enn ørene, cirka 12 cm. Hannens horn blir omkring 25 cm lange. Horna har en permanent kjerne av bein og er dekket av tynn hud.

Kroppen er dekket med ullaktig underpels og stive og sprø dekkhår. Fargen er rødbrun over ryggen, nakken og brystet med nærmest hvit underside. På nakken har den er kort, sort man og to distinkte hvite stripemarkeringer. Halen og halepartiet er hvitt. Hannen, som kalles bukk, og har sort maske og sorte flekker på siden av nakken.

Utbredelse Gaffelbukk er utbredt i høyder fra havnivå og opp til moh. i det vestlige Nord-Amerika, fra det sørlige Alberta og Saskatchewan i Canada i nord til Baja California, det vestlige Sonora og Hidalgo i Mexico i sør.

Atferd Prærieantiloper, som er polygame, er svært hurtige dyr som kan nå en toppfart på opp mot 86 km/t, noe som gjør den til det hurtigste av alle pattedyr i den nye verden. Hannene danner territorier som de forsvarer ovenfor andre hanner. Hunner og kalver danner mindre flokker som ferdes fritt på tvers av hannenes territorium. Om vinteren kan prærieantilopene danne store, løse flokker på opp mot dyr, men disse løser seg opp igjen på vårparten.

Dyra er døgnaktive, men det er kjent at aktivitetsnivået er høyest like etter solnedgang og like før soloppgang.

I nord opptrer paringstiden, som varer i cirka tre uker, i perioden fra midt i september til tidlig i oktober. Sør i utbredelsesområdet begynner paringstiden tidligere, gjerne fra slutten av juli. Hunnen går drektig i cirka 252 dager og føder normalt 1–2 kalver, som normalt veier cirka 2–4 kg. Kalvene har grå pels til de blir omkring tre måneder gamle. De begynner å spise planteføde fra de er cirka tre uker gamle, selv om kalvene dier moren mye lenger.

Inndeling Det er beskrevet flere underarter av gaffelbukk, men inndelingen her følger U.S. Fish and Wildlife Service.

Artiodactyla, klovdyr Ruminantia, drøvtyggere Pecora Antilocapridae, gaffelbukkfamilien Antilocaprinae Antilocaprini Antilocapra, gaffelbukker A. americana, gaffelbukk A.a. americana, nordamerikansk gaffelbukk A.a. oregona, oregongaffelbukk (se note) A.a. mexicana, mexicogaffelbukk, finnes i Mexico (trenger konsrvering/LR/cd) A.a. peninsularis, halvøygaffelbukk, finnes i Vizcaíno-ørkenen i Baja California (kritisk truet/CR) A.a. sonoriensis, sonoragaffelbukk, finnes i Sonora-ørkenen i Arizona og Mexico (truet/EN)

Note Noen regner også med A.a. anteflexa som en egen underart, men dette har vært omdiskutert. Lee et al. (1994) fant at den ikke var distinkt nok fra . Dette støttes også av U.S. Fish and Wildlife Service.

Status Midt på 1800-tallet fantes det trolig flere millioner prærieantiloper i Nord-Amerika, men på 1920-tallet estimerte amerikanske myndigheter at den knapt var omkring tilbake i USA. I 1985 ble totalbestanden anslått til omkring dyr, hvorav et overveldende flertall tilhørte underarten A.a. americana.

Nå er tre av underartene truet av utryddelse. Av A.a. sonoriensis (sonoraantilope) regner man at det færre enn 500 tilbake. Disse er forholdsvis jevnt fordelt mellom USA og Mexico. Av A.a. peninsularis (vizcaínoantilope) er det trolig færre enn 150 igjen, alle i Vizcaíno-ørkenen i Baja California. I tillegg kommer et lite antall som lever i fangenskap. Av A.a. mexicana (Chihuahuaantilope) skytes det omkring 500–600 bukker årlig. Totalbestanden er imidlertid usikker, men tendensen er synkende. For denne underarten frykter man også at det er en viss genflyt mellom bestandene i USA og Mexico.

Referanser IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Antilocapra americana (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T1677A115056938. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T1677A50181848.en. Downloaded on 03 November 2020.

Lee, Thomas E., Jr.; Bickham, John W.; Scott, M. Douglas. 1994. Mitochondrial DNA and allozyme analysis of North American pronghorn populations. Journal of Wildlife Management. 58(2): 307-318. [25383]

A.R. Royo. «The Pronghorn, Antilocapra americana.» Desert USA. Besøkt 9. januar 2008 http://www.desertusa.com/mag99/may/papr/pronghorn.html

Det hersker uenighet omkring toppfarten. Smithsonian hevder den er målt til 72 km/t , mens Texas Parks and Wildlife Department hevder toppfarten er mindre enn 70 km/t. Noen har også hevdet at toppfarten kan nå 100 km/t, f.eks.

Pronghorn (Antilocapra americana). U.S. Fish & Wildlife Service. Besøkt 2025-02-07

Litteratur Heinrich Weidinger: Pronghorn, die nordamerikanische Antilope. Weidinger, Fürth, 1995, ISBN 3-00-005546-0 John A. Byers: Built for Speed. A Year in the Life of Pronghorn. Harvard University Press, Cambridge Mass, 2003, ISBN 0-674-01142-2 Gary Turbak: Pronghorn. Portrait of the American Antelope. Northland Publishing, Flagstaff (Arizona), 1995, ISBN 0-87358-595-X

Kilder Gorog, A. 1999. Antilocapra americana (On-line), Animal Diversity Web. Besøkt 9. januar 2008 J. D. Caton. 1876. «The American Antelope, or Prong Buck.» The American Naturalist, Vol. 10, No. 4 (Apr., 1876), pp. 193-205. Besøkt 10. januar 2008

Eksterne lenker

National Wildlife Federation (eng.) North American Pronghorn Foundation (eng.) U.S. Fish & Wildlife Service (eng.)

Kategori:Drøvtyggere Kategori:Livskraftige arter på IUCNs rødliste Kategori:Canadas pattedyr Kategori:Mexicos pattedyr Kategori:USAs pattedyr Kategori:Great Plains Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1815 Kategori:Dyr formelt beskrevet av George Ord