Haji Mohamed Suharto (1921–2008) var en indonesisk militær og politisk leder. Han var diktator i Indonesia fra 1967 til 1998, og hans regime har blitt sterkt kritisert for å være autoritært og for menneskerettighetsbrudd.
Suhartos regime ble anklaget for omfattende korrupsjon, og han og hans familie ble beskyldt for å ha ulovlig tilegnet seg store formuer. Videre ble hans regjering kritisert for brutal undertrykkelse av uavhengighetsbevegelsene i Øst-Timor og Aceh-regionen, noe som resulterte i mange sivile tap.
I 1998 kollapset Suhartos regime i kjølvannet av en økonomisk krise og omfattende protester. Selv om han trakk seg som president samme år, ble han ikke rettsforfulgt eller dømt.
Bakgrunn Tidlig liv og familie Suharto ble født i en æra med nederlandsk kolonistyre i Indonesia, i Kemusuk, en del av den større landsbyen Godean, 15 kilometer vest for Yogyakarta, i det sentrale Java. Etter å ha unnsluppet en plagsom barndom, vervet han seg som offiser på et nederlandsk militærakademi på en tid da Indonesia kom med i flere konflikter, blant annet 2. verdenskrig og den indonesiske revolusjonen.
«Ny Orden»-regjeringen (1967–1998) thumb|Suharto blir utnevnt til president i Indonesia ved en seremoni i mars 1968. 11. mars 1966 skrev den politiske svekkede Sukarno et brev (Surat Perintah Sebelas Maret eller «Supersemar») der han erklærte unntakstilstand og overførte mesteparten av makten til Suharto. Gjennom dette, etablerte Suharto det han kalte for «Ny Orden» (Orde Baru). Han forbød deretter Kommunistpartiet i Indonesia og deres tilhørende grupper, tømte deretter nasjonalforsamlingen og regjeringen for personer lojale til Sukarno, forbød fagforeninger og innførte sensur på media.
Internasjonalt la Suharto Indonesia på en vest-vennlig kurs, der han forbedret relasjonene med vestlige land, mens han avsluttet de gode relasjonene med Kina. Han sendte sin utenriksminister, Adam Malik, for å reparere forbindelsene med USA, FN og Malaysia. Indonesia ble også et av de første medlemmene i ASEAN.
I Indonesia retter «Ny Orden»-tankegangen seg mot etniske kinesere og flere anti-kinesiske lover ble vedtatt, der de ble forbudt fra å delta i de offentlige Indonesia. Kinesisk litteratur og skrift ble forbudt, og etniske kinesere ble tvunget til å legge sin kinesisk avstamning bak seg og ta indonesisk-klingende navn. Mange ble tvunget i eksil, mens andre ble drept av myndighetene.
«Ny Orden» blir ny institusjon 12. mars 1967 ble all gjenværende makt som Sukarno hadde, fjernet av det midlertidige parlamentet, ledet av Nasution. Suharto ble utnevnt som fungerende president, før han 21. mars 1968 ble formelt valgt for sin første femårstermin.
For å opprettholde order, utvidet Suharto budsjettene og makten til det indonesiske statsapparatet. Han etablerte to etterretningsorganisasjoner: Operational Command for the Restoration of Security and Order (KOPKAMTIB) og State Intelligence Coordination Agency (BAKIN) – for å hanskes med trusler mot regimet. Suharto etablerte også Bureau of Logistics (BULOG) for å distribuere ris og andre varer gitt av USAID. Disse nye regjeringsorganene ble satt under militær kommando, som under Shuarto dermed hadde en dobbelfunksjon som både forsvarsstyrke og sivile funksjonærer.
I denne perioden begynte de store bestikkelsene, underslagene og svindlene å starte opp, der både nasjonale og internasjonale selskaper var involvert. Medlemmer av de militære og Golkar-partiet var dypt involvert, da de omtrent var eneherskende i landet. Penger fra slik praksis fløt ofte til fond og stiftelser som var kontrollert av Suharto-familien.
Politisk utrensing Mellom 300 000 og en million indonesiere ble drept i massedrapene som kom etter arrestasjoner av PKI-medlemmer i Suhartos regjering 6. oktober 1965. Både de militære og personer fra konservative muslimske, katolske, hinduistiske og nasjonalistisk milits deltok i drapene. Selv om de fleste kommunistene ble identifisert av lokale angivere, er det kjent at CIA forsynte det indonesiske militæret med en liste på 10 000 mistenkte kommunister. Ironisk, forteller en CIA-studie av hendelsene i Indonesia at: «In terms of the numbers killed the anti-PKI massacres in Indonesia rank as one of the worst mass murders of the 20th century...»Kahin, George McT. and Kahin, Audrey R. Subversion as Foreign Policy: The Secret Eisenhower and Dulles Debacle in Indonesia. New York: The New Press, 1995. I tillegg til CIA, var britisk og australsk etterretning godt kjent med hendelsene da de skjedde.
Time Magazine presenterte den følgende beskrivelsen 17. desember 1966: «Communists, red sympathisers and their families are being massacred by the thousands. Backlands army units are reported to have executed thousands of communists after interrogation in remote jails. Armed with wide-bladed knives called parangs, Moslem bands crept at night into the homes of communists, killing entire families and burying their bodies in shallow graves.» «The murder campaign became so brazen in parts of rural East Java, that Moslem bands placed the heads of victims on poles and paraded them through villages. The killings have been on such a scale that the disposal of the corpses has created a serious sanitation problem in East Java and Northern Sumatra where the humid air bears the reek of decaying flesh. Travellers from those areas tell of small rivers and streams that have been literally clogged with bodies.»
Blant de verste rammede områdene var Bali, der PKI hadde vokst raskt før utrensningene tok til. 11. november brøt det ut sammenstøt mellom tilhengere av PKI og PNI, som endte i en massakre av PKI-medlemmer og sympatisører. Mens de fleste av anti-PKI pogromene i resten av landet ble utført av islamske politiske organisasjoner i navnet til jihad, ble drapene i Bali utført i navnet til Hinduismen. Bali viste seg å være det eneste stedet i landet der lokale soldater blandet seg inn, for å hindre nedslaktningen.
I desember erklærte de militære at Aceh hadde blitt renset for kommunister. Samtidig, ble spesielle militære retter satt for å føre PKI-medlemmer for retten. 12. mars 1967 ble partiet formelt forbudt av Suharto, og pro-PKI fagforeningen SOBSI ble forbudt i april.
Etter å ha rettferdiggjort forbudet av kinesisk kommunisme, stengte så Suharto ikke bare kommunistledede partier, men utvidet sitt grep mot alle kinesisk-indonesiske partier og alle aspekter av kinesisk-indonesisk sosio-kultur. Suharto fjernet alle kinesisk-indonesiere fra makt, forbød de å inneha politiske og militære stillinger. Han slåss også for en tvungen assimileringspolitikk mot kinesisk-indonesierne, slik at de skulle glemme sine bånd til Kina. Denne politikken endte med mange anti-kinesiske lover i Indonesia. Suharto godkjente og gjennomført veldig diskriminerende lover. Han fordømte kinesisk kultur og forbød kinesisk skrift og litteratur.
Territorielle ambisjoner og invasjon Fra han tok makten som president og helt frem til sin avgang, fortsatte Suharto med Sukarnos politikk om å øke indonesisk suverenitet. Han handlet for å hevde territorielle krav over mye av regionen, gjennom både diplomatiske og militære handlinger.
I 1969 bestemte Suharto for å handle, for å avslutte en langvarig kontrovers rundt det siste nederlandske territorium, vestlige Ny-Guinea. Han arbeidet sammen med USA og FN, for å nå en avtale om å avholde en folkeavstemning om selvstyre, der området kunne velge om de ville forbli en del av Nederland, å integrere seg med Indonesia, eller å bli selvstendig. Selv om dette skulle være en universell avstemning for alle voksne innbyggere, ble bare 1022 "høvdinger" tillat å stemme. Den enstemmige avstemningen var for å gå inn i Indonesia, noe som førte til tvil om validiteten av folkeavstemningen.
I 1975, etter at Portugal trakk sine tropper vekk fra Øst-Timor og Fretilin-bevegelsen tok makten i landet, beordret Suharto en invasjon av landet. Senere ble en regjering innsatt av den indonesiske regjeringen på øyen, denne ba så om at Indonesia skulle annektere landet. Det ble estimert at omtrent 200 000 mennesker, grovt sett ⅓ av befolkningen, ble drept av indonesiske soldater eller tilhørende milits-styrker. 15. juli 1976 ble Øst-Timor provinsen Timor Timur, som den forble til den ble overført til FN-kontroll i 1999.
I 1976 ble regimet utfordret i Aceh-provinsen da Free Aceh Movement, eller GAM, ble dannet. Denne gruppen krevde uavhengighet. Suharto sendte raskt tropper for å slå ned opprøret, noe som sendte flere av lederne i eksil i Sverige. Fortsatte kamper mellom GAM og regjeringsstyrker førte til at Suharto erklærte unntakstilstand i provinsen, ved å erklære provinsen et "militært operasjonsområde" (DOM) i 1990.
En støtte for Suhartos territorielle ambisjoner var den høye veksten i befolkningstallet i indonesiske byer. Som et svar, fulgte Suharto en politikk med transmigrasjon for å fremme flytting av befolkningen fra de overbefolkede byene til utkanter av øygruppen der naturressursene enda ikke hadde blitt uttømt.
Avgang
I 1996 ble Suharto utfordret over lederskapet i Indonesian Democratic Party (PDI), partiet som støttet opp under regimet, Megawati Sukarnoputri, datteren til Sukarno, hadde blitt PDIs forkvinne og var økende kritisk til Suhartos regime. Som et svar på dette, støttet Suharto en annen fraksjon i partiet ledet av Suryadi. Suryadi-fraksjonen annonserte en parti-kongress for å sparke Megawati fra stillingen i Medan 20. juni til 22. juni 1996.
Som et svar på dette uttalte Megawati at hvis hun ble sparket, ville hennes tilhengere holde demonstrasjoner i protest. Suryadi-fraksjonen gjorde alvor av truslene og sparket Megawati, og demonstrasjonene begynte over hele Indonesia. Dette førte til flere konfrontasjoner i gatene mellom demonstranter og politi. En avtale ble gjort med de militære for å tillate Megawatis tilhengere å overta PDI sitt hovedkvarter i Jakarta, i bytte for å ikke arrangere flere demonstrasjoner. I denne perioden arrangerte tilhengere av Megawati demokrati-forum på området, der flere aktivister holdt taler som fordømte Suharto og hans regime.
Etter en måned, gikk politi, soldater og Suryadi-tilhengere til angrep på hovedkvarteret, drepte Megawati-tilhengere og arresterte 200. De arrestert ble tiltalt under «Anti-Subversion» og «Hate-spreading» lover. Dagen ville bli kjent som «Svarte søndag» og markerte begynnelsen på nye innstramninger av «Ny Orden»-regjeringen mot demokrati-tilhengerne, nå kalt for «Reformasi» eller Reformasjon. thumb|Suharto i et møte med den daværende amerikanske forsvarsministeren William Cohen i 1998 I 1997 hadde den finansielle krisen i Asia store konsekvenser for den indonesiske økonomien og Suhartos regime. Valutaen i landet sank drastisk, og Suharto selv kom under søkelyset til flere internasjonale lånegivere, som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og USA, over langvarige underslag av penger og proteksjonistisk politikk. I desember signerte Suhartos regjeringen en avtale med IMF, der de lovte å gjennomføre flere tiltak, inklusive kutt i offentlig forbruk, og fjerningen av subsidier, som retur for støtte fra IMF og andre.
Tidlig i 1998, begynte tiltakene godkjent av Suharto å underminere tiltroen til regimet. Prisen på vanlige varer som drivstoff og ris, samt offentlige tjenester hadde økt dramatisk. Effekten ble forsterket av massiv korrupsjon.
Suharto ble gjenvalgt for 7. gang i mars 1998, og begrunnet det med at hans lederskap var nødvendig for å komme igjennom krisen. Som ved tidligere valg, var det ingen andre motkandidater. Dette førte til protester og opptøyer over hele landet, i det som ble Revolusjonen i Indonesia 1998. Misnøye innenfor hans eget Golkar-parti og blant de militære svekket Suharto, og 21. mai 1998 trakk Suharto seg som president. Han ble erstattet av Jusuf Habibie.
Etter presidentskapet