Bouvetøya (tidligere Cap de la Circoncision og Liverpool Island) er ei øy og et norsk biland i Sør-Atlanteren, og regnes som verdens mest avsidesliggende ubebodde øy. Øya ligger 1 600 km fra nærmeste land, den ubebodde øya Gough Island. Nærmeste fastland er Dronning Maud Land i Antarktis, omkring 1 700 km mot sør. Øya er omtrent 7 km bred og 10 km lang og har et areal på 49 km², hvor 93 % er dekket av isbreer som glir rett ut i havet eller ned på de svarte strendene av vulkansk sand. Det høyeste punktet er isbreen Olavtoppen som ligger midt på den nordlige delen av øya, og er 780 moh.
Bouvetøya ble oppdaget av franskmannen Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 og gitt navnet Cap de la Circoncision (Omskjærelsens forberg) etter kirkefesten samme dag. Det første lengre opphold på øya skjedde ved den første Norvegia-ekspedisjonen, som tilbragte en måned på øya og annekterte den for Norge 1. desember 1927. Annekteringen ble bestridt av Storbritannia frem til 1929, men ble bekreftet som norsk biland gjennom Bilandsloven av 27. februar 1930. 1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil. Norge har meldt inn krav til FNs kontinentalsokkelkommisjon på å få underlagt et havområde på 540 000 kvadratkilometer, hvilket tilsvarer ca 1,7 ganger hovedlandets areal.
Øya ble erklært som naturreservat 17. desember 1971. Siden 1977 har det vært drevet en ubemannet meteorologisk stasjon på øya.
Bouvetøya inngår et internasjonalt miljøovervåkingsprogram og forskere fra Norsk Polarinstitutt har regelmessige ekspedisjoner til øya. I 1996 satte Norsk Polarinstitutt opp en feltstasjon på 36m² i Nyrøysa, men i 2007 meldte instituttet at feltstasjonen var forsvunnet. En ny feltstasjon ble satt opp på øya i 2014.
Naturgeografi thumb|left|Kart over Bouvetøya.Bouvetøya regnes normalt ikke som en del av Antarktis, ettersom Antarktis blir definert som området sør for 60°S, mens Bouvetøya ligger på 54°25'S. Øya har et areal på 49 km² og total kystlengde er 29,6 km. 93 % av øya er dekket av isbreer og det er dermed få isfrie steder. Det største isfrie stedet er Nyrøysa som ble dannet mellom 1955 og 1958 av en rasmorene. Nyrøysa er ca. 700 meter lang og med en gjennomsnittshøyde på mellom 25 og 40 meter. Overflaten er ujevn og består av steinblokker, lavastein og grus. Erosjon har gjort at Nyrøysa har mistet 50-100 meter land i perioden 1966-1979, og 6-9 meter forsvant i perioden 1996-1999.
Bratte klipper på alle sider av øya gjør det vanskelig å gå i land. De to største isbreene er Posadowskybreen og Christensenbreen.
Olavtoppen på 780 moh er det høyeste punktet på øya. Andre topper er Lykketoppen (766 moh)Noen kilder oppgir at Lykketoppen er 725 moh, Mosbytoppen (670 moh), Skoddenuten (665 moh) og Randtoppen (645 moh).
Ved sørvestkysten ligger en ca. 500 m lang, men ganske lav holme, Larsøya. Utenfor nordkysten ligger to mindre holmer, Store-Kari og Litle-Kari, og vest av Norvegiaodden, Bennskjera.
Øya er av vulkansk opphav, hvor Olavtoppen er toppen av en vulkan som stikker opp av Sør-Atlanteren nær det sørligste punktet for Den midtatlantiske ryggen. Det er lenge siden vulkanutbrudd, men utslipp av vulkanske gasser fra fumaroler har blitt registrert flere ganger i nyere tid. I 1978 ble det målt en temperatur på 25 °C 30 cm nede i bakken.
Det opprinnelige navnet, Cap de la Circoncision, brukes nå om den nordvestlige odden på øya. Av andre kapp kan nevnes øyas nordkapp, Kapp Valdivia, mot øst ligger, Kapp Meteor, mot sør, Selodden, mot sørvest Catoodden, og mot vest Norvegiaodden.
Dyreliv Bouvetøya er det eneste landfaste området i et stort havområde og er viktig for dyregrupper som er avhengig av land i perioder av sin livssyklus. Sel, pingviner og andre sjøfugl er helt avhengig av et fast underlag for gjennomføring av reproduksjon, pels- og fjærskifte. De grunne områdene rundt øya med undersjøiske fjelltopper og rygger skaper omrøring og strømninger i vannmassene som gir gunstige vekstvilkår for planteplankton som større dyr, som krill er avhengig av. Den antarktiske krillen utgjør verdens største enkeltarts biomasse og er et viktig ledd i det antarktiske økosystemet.
Dyrelivet domineres av antarktisk pelssel, sørlig sjøelefant, ringpingvin og gulltoppingvin. Tolv fuglarter hekker på øya. Siden 1976 har Norsk Polarinstitutt drevet forskning og overvåking på disse artene, og siden 1996 har dette arbeidet vært et ledd i et internasjonalt program for overvåking av økosystemet under konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen»).
Fugler thumb|Ringpingvinkolonien i Nyrøysa sank fra 2 700 individer i 1990 til 422 individer i 1997.
Tolv fuglearter er registrert hekkende på øya og åtte av disse er det nye registreringer på. Nåværende hekkende fugler er ringpingvin, gulltoppingvin, sørlig havhest, flekkpetrell, antarktishvalfugl, oseanstormsvale, svartbukstormsvale og sørhavsjo. Tidligere registrete hekkende fugler er adeliepingvin, snøpetrell, sørhavsterne, sørkjempepetrell.
Pingvinkolonien i Nyrøysa hadde en bestandsnedgang mellom 1990 og 1997, hvor spesielt ringpingvinen er utsatt. I 1990 ble det registrert henholdsvis 2 700 og 5 900 ring- og gulltoppingvin. I 1997 var antallet redusert til 422 og 4 700. Endringene i pingvinbestandene kan sannsynligvis ses i sammenheng med den store økningen i pelsselbestanden, hvor pelsselen har overtatt pingvinenes territorium.
Flere av artene som omfattes av Albatrossavtalen finnes i området rundt Bouvetøya, men kun sørkjempepetrell (Macronectes giganteus) har vært registrert hekkende på øya..
Fuglelivet i Nyrøysa oppfyller kravene til å være et Ramsarområde under beskyttelse av Ramsarkonvensjonen, ved å oppfylle tre av fire kriterierer, men er ikke utpekt til å være et slikt område. Nyrøysa tilfredsstillerer kriteriene 4 (et våtmarksområde må være internasjonalt viktig ved å ha planter eller dyreliv som er i en kritisk fase eller som kan søke tilflukt under vanskelige omstendigheter), 5 (et våtmarksområde må ha en bestand på over 20 000 sjøfugler av internasjonal interesse) og 6 (et våtmarksområde som anses internasjonalt viktig ved å ha 1 % eller mer av sjøfuglbestanden til en art eller underart).
Seler miniatyr|Bestanden av antarktisk pelssel økte fra 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997 i overvåkningsområdet i Nyrøysa. Pelsselene på bildet er fra Nyrøysa, og bildet er tatt under en forskningsekspedisjon til øya i 2018. Kolonien av antarktisk pelssel i Nyrøysa økte fra ca. 7 900 individer til ca. 65 000 individer mellom 1990 og 1997. Etter dette har utviklingen stabilisert seg, trolig på grunn av mangel på egnet areal. Pelsselbestanden i hele Antarktis er i vekst, og bestanden synes å ha kommet seg etter opphøret av selfangsten.
Selarter: antarktisk pelssel og sørlig sjøelefant
Planter Vegetasjonen på øya består utelukkende av ikke-karplanter som mose, lav, sopp og alger. Torstein Engelskjøn klassifiserte i 1981 vegetasjonen på Bouvetøya i 20 miljøer, inkludert snøalgene på isbreene og to alger i tidevannsonen. Vegetasjonen er av typisk maritimt antarktisk sammensetning og har en lik plantegeografi med øyer i vestantarktis, som Sør-Sandwichøyene og Sør-Shetlandsøyene. Vegetasjonen er på grunn av isbreene begrenset til kystnære klipper, nes og strender, samt de få isfrie fjellspissene. De fleste isfrie områder er for bratte eller utsatt for snøskred, slik at kun lav og alger kan overleve. Fem arter av mose, fem lav, en sopp og 20 alger har vært registrert i Nyrøysa.
Klima
Bouvetøya ligger nord for den sørlige polarsirkel, i en subantarktisk sone, men sør for den antarktiske konvergens hvor kaldt vann fra Antarktis møter varmere vann fra Atlanterhavet. Isfjell er ikke uvanlig i farvannene rundt øya.
Vestlige vinder dominerer, men vindstyrken er ikke spesielt høy. Årsgjennomsnittstemperaturen ved havnivået ligger rundt −1 ℃, med et månedsgjennomsnitt på rundt 1 ℃ og −3 ℃ i henholdsvis januar og september. 14 ℃ er den høyeste målte temperaturen og ble målt i mars 1980. Solskinn på steiner i beskyttede omgivelser kan gi lokale temperaturer opp til 20 ℃. Øya er vanligvis innhyllet i skyer eller tykk tåke, noe som er en medvirkende årsak til at øya var vanskelig å gjenfinne etter Bouvets oppdagelse.
En norsk ekspedisjon i 1985 opplevde i en kort periode at Bouvetøya var helt skyfri, slik at luftfoto kunne tas av øya og dermed danne grunnlaget for det første presise kartet over øya.
Naturvern thumb|400px|Vestkysten av Bouvetøya sett fra RRS «Ernest Shackleton» i desember 2011.
Fangst av pelssel og sjøelefanter ble forbudt på Bouvetøya fra 27. februar 1953.
Bouvetøya naturreservat ble opprettet 17. desember 1971 og omfatter Bouvetøya og territorialfarvannet rundt øya. Naturreservatstatusen innebærer at landskapet skal være fredet mot alle tekniske inngrep som vegbygging, oppføring av bygninger og anlegg av enhver art eller annen virksomhet som medfører terrenginngrep og forstyrrelser av naturmiljøet. Nødvendig husvær for oppsyn skal likevel kunne oppføres. Avtalen om værvarslingsstasjonen som er inngått mellom Norge og Sør-Afrika er unntatt fra fredningen. Dyrelivet, inkludert fuglreir og -egg, er fredet hele året og det er forbud mot ilandføring av hunder. Plantelivet er fredet mot alle skader som ikke skyldes vanlig ferdsel.
For å sikre at utviklingen av sel- og sjøfuglbestandene i Nyrøysaområdet på Bouvetøyas nordvestkyst minst mulig påvirkes av menneskelig aktivitet, ble det 24. juni 2005 innført restriksjoner på ferdsel i området. I perioden fra 1. november til 15. mars skal ferdsel og opphold i Nyrøysaområdet kun skje i forbindelse med miljøovervåkingsvirksomhet godkjent av Norsk Polarinstitutt. I perioden fra 1. november til 1. mai skal luftfartøy holde en vertikal og horisontal avstand på 500 meter til Nyrøysaområdet.
Bouvetøya ble sammen med Jan Mayen foreslått av Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning som kandidat til UNESCOs verdensarvliste 22. september 2006, hvor de to øyene bør inngå som en del av en flernasjonal nominasjon av Den midtatlantiske ryggen. Dette er en undersjøisk fjellkjede som oppsto som et resultat etter vulkanisk aktivitet, hvor Bouvetøya er den sørligste og Jan Mayen den nordligste øya på Den midtatlantiske ryggen. Miljøvernminister Helen Bjørnøy førte opp Bouvetøya på Norges tentative liste til UNESCOs Verdensarvkonvensjon 3. juni 2007. En tentativ liste er en oversikt over områder man har til hensikt å nominere til verdensarvlisten i løpet av de nærmeste år.
1. april 2008 ble territorialfarvannet utvidet fra fire til tolv nautiske mil, som betyr en økning i sjøareal fra 500 til 2213 km². Naturreservatet ble utvidet tilsvarende.
Historie Oppdagelsen av øya thumb|Kart som viser ruten for Bouvets oppdagelsesreise.
Bouvetøya ble oppdaget av den franske marineoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier 1. januar 1739 med skipene «Aigle» og «Marie». Bouvet de Lozier trodde at øya var en del av Terra Australis og ga stedet navnet Cap de la Circoncision (norsk: Omskjærelsens forberg - i dag Kapp Circoncision) etter kirkefesten samme dag. Til tross for at Bouvet de Lozier var ved øya i 10 dager, klarte han ikke å gå i land. Bouvet de Lozier var upresis i registreringen av øyas posisjon.
Det britiske Admiralitetet besluttet i 1772 at det var på tide å finne ut om Terra Australis eksisterte. Britisk Admiralty ønsket James Cook til å lede ekspedisjonen, hans andre oppdagelsesreise, hvor han skulle reise sørover for å finne Bouvets Cap de la Circumcision. Målet var å finne ut om stedet var del av det ukjente kontinentet, og - hvis så var - annektere området på vegne av Storbritannias konge, Georg III. Skulle Cap de la Circumcision vise seg å ikke være en del av Terra Australis, så måtte han reise så langt sør som ismassene tillot.