Lennart-Georg Meri (1929–2006) var en estisk politiker, diplomat, forfatter og filmskaper som var Estlands president fra 1992 til 2001. Han var den første reelt demokratisk valgte etter oppløsningen av Sovjetunionen.
I sovjettiden var Meri en populær skildrer av de finsk-ugriske folkenes kulturhistorie gjennom dokumentarfilmer og bøker.
Meri ansees ofte som Estlands fremste statsmann etter uavhengigheten. Han forbindes med Estlands omstilling fra sovjetrepublikk til et liberalt demokrati. Meri bidrog sterkt til å bygge opp utenrikstjenesten, til tilbaketrekningen av russiske militære styrker fra Estland, og til å forberede medlemskap i NATO og EU i 2004.
Meri var aldri medlem av noe politisk parti, men ble støttet av den konservative valgalliansen «Isamaa».
Oppvekst og deportasjon til Sibir Lennart-Georg Meri ble født 29. mars 1929 i Estlands hovedstad, Tallinn. Foreldrene var Georg Meri, estisk diplomat og senere oversetter av Shakespeare, og Alice-Birgitta, født Engmann, som tilhørte den estlandssvenske minoriteten. Han hadde en lillebror, Hindrek, som senere ble riksrevisor i Estland. Tilgjengelig via databasen Gale In Context: Biography, besøkt 24. mai 2024.
Han bodde som diplomatbarn i Berlin og Paris i årene før den andre verdenskrig. Senere mintes han skoledagene ved Lycée Janson-de-Sailly med stor glede. I tillegg til morsmålet estisk behersket han flytende finsk, fransk, tysk, engelsk og russisk.
Familien bodde i Tallinn da Sovjetunionen invaderte og annekterte Estland i 1940. Faren ble arrestert og sendt i Gulag-leir, mens resten av familien ble deportert til Sibir i 1941. Han begynte 12 år gammel som skogsarbeider for å ha mat på bordet. Alle fire i familien overlevde og fikk vende tilbake til Estland i 1946.
Dokumentarist, forfatter og oversetter Lennart Meri studerte språk og historie ved Statsuniversitetet i Tartu og ble uteksaminert med beste karakter i 1953. Han arbeidet noen år ved Vanemuineteateret i Tartu. Fra 1955 til 1961 produserte han radioteater for statsradioen i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk. Deretter arbeidet han som manusforfatter og produsent ved det statskontrollerte filmstudioet Tallinnfilm.
Etter en reise til fjellkjeden Tian Shan i 1958 gav han ut en reiseskildring som ble godt mottatt. Meri deltok i flere ekspedisjoner, blant annet til Kamtsjatka og Jakutia tidlig i 1960-årene, skrev reiseskildringer og laget filmer.
Slektskapet mellom de finsk-ugriske esterne og folkeslagene lenger øst var et gjennomgangstema i Meris arbeider. Under et studiebesøk i Finland uttalte han at den sovjetiske litteraturen hadde gjort det å «skrive mellom linjene» til «en høyt utviklet kunstform». En av Meris filmer, Linnutee tuuled (oversatt: «Fugleveiens vinder») (1977), ble forbudt vist i Sovjetunionen. Den vant en sølvmedalje under Filmfestivalen i New York.
Viktigst i Meris forfatterskap er dobbeltverket Hõbevalge («Sølvhvitt») (1976) og Hõbevalgem («Sølvhvitere») (1984). Det er bygget opp som en reiseskildring, men er egentlig en høytsvevende tolkning av finsk-ugrisk kulturhistorie og verdensbilder. Den estiske litteraten Jaak Jõerüüt har sammenlignet Lennart Meri med Thor Heyerdahl:
Meris metodebruk og hypoteser ble møtt med kritikk av faghistorikere, men fikk stor betydning for esternes kulturelle selvforståelse.
Meri oversatte også verker av Erich Maria Remarque, Graham Greene, Jean Bruller, Pierre Boulle og Aleksandr Solzjenitsyn til estisk.
Den syngende revolusjonen Meri måtte søke mange ganger før han fikk utreisevisum fra Sovjetunionen. Det var fremfor alt i Finland at han fikk anledning til å møte politikere, journalister og estere som levde i eksil. Han måtte rapportere fra utenlandsreisene til det hemmelige sovjetiske politiet KGB, men angav ingen enkeltpersoner.
miniatyr|Meri, til høyre, i samtale med skuespiller og teaterdirektør Mikk Mikiver og byarkitekt Jüri Jaama under det store kulturmøtet i 1988.
Han var internasjonal sekretær for den estiske forfatterforeningen fra 1985 til 1987 og tillot seg i glasnosttiden å drive mer politisk aktivisme. På et stort kulturmøte i Tallinn i 1988 var han blant de forfatterne og kunstnerne som fremsatte krass regimekritikk. Møtet oppfattes i ettertid som viktig i den tidlige fasen av «den syngende revolusjonen».
Meri var den første til å protestere i utlandet mot Sovjetunionens planer om fosfatutvinning i Estland sist i 1980-årene. Esterne så for seg naturødeleggelser og stor tilflytting av russere. Miljøvernbevegelsen ble på denne måten også en nasjonal mobilisering mot russifisering. Meri sluttet seg på samme tid også til den estiske kulturvernbevegelsen. Han kom med i ledelsen i den demokratiske massebevegelsen Folkefronten.
Kampen om sannheten om hvordan de baltiske statene ble annektert av Sovjetunionen, ble viktig under den syngende revolusjonen. Det ble kjent at Sovjetunionen og Tyskland hadde avtalt delingen av Sentral- og Øst-Europa gjennom et hemmelig tillegg til Molotov–Ribbentrop-pakten. Meri satt i redaksjonen for en dokumentsamling som viste at Sovjetunionen stod bak kommunistenes maktovertagelse i Estland i 1940. Politikere og historikere i de baltiske sovjetrepublikkene krevde at Sovjetunionen innrømte realitetene. Demonstrasjonene toppet seg med «Den baltiske vei» i 1989, da mer enn én million mennesker holdt hender fra Estlands hovedstad Tallinn, via Latvias hovedstad Riga til Litauens hovedstad Vilnius, en strekning på om lag 600 kilometer.
I 1988/1989 etablerte han Det estiske institutt, som fremmet kulturutveksling og studieopphold i Vesten, men som i realiteten fungerte som en utenrikstjeneste utenfor sovjetstatens kontroll. Utlandskontorene dannet senere grunnlaget for ambassader og konsulater.
Utenriksminister og ambassadør Meri ble våren 1990 valgt inn i ledelsen for Den estiske kongressen, som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Kongressen mente at Estland hadde blitt annektert av Sovjetunionen i strid med folkeretten i 1940 og at førkrigsrepublikken skulle gjenopprettes, etter et prinsipp om rettslig kontinuitet. Lennart Meri kunne derfor også fremholde overfor sine internasjonale kontakter at Estland ikke behøvde noen ny anerkjennelse som uavhengig stat.
miniatyr|Meri, i midten, og resten av regjeringen synger nasjonalsangen, etter at en stor folkemengde har strømmet til parlamentsbygningen for å avverge et kuppforsøk i mai 1990.
Samme vår fikk Folkefronten og kommunister som ønsket estisk uavhengighet flertall ved valget til Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk, som vedtok en overgang til nasjonalt, demokratisk styre. Meri ble utenriksminister i Edgar Savisaars overgangsregjering. Regjeringen var preget av maktkamper og ulike syn på Estlands fremtid. Meris gamle venn Endel Lippmaa hadde, som minister for østpolitikken, ansvar for forholdet til Moskva, men ikke sjelden trådte de inn på hverandres enemerker. Forholdet til Edgar Savisaar, som var utpreget østvendt, var vanskelig.
Historikerne Kaarel Piirimäe og Pertti Grönholm skriver:
Estlands utenriksministerium måtte bygges opp nærmest fra grunnen. Meri ansatte mange nyutdannede uten koblinger til det gamle regimet, eller som hadde levd i eksil og tilegnet seg språk- og kulturkunnskap, men også noen gamle kommunister. Han la til grunn at Estland, som en liten stat, måtte handle raskt for å sikre sin uavhengighet. Under augustkuppet i 1991 viste utenrikstjenesten sin handlekraft; den 20. august 1991 erklærte Estland seg på nytt som en selvstendig stat. Noe av årsaken til at Meri måtte gå av som utenriksminister våren 1992, var det ekstreme arbeidspresset som han over tid utsatte sin stab for.
I april 1992 ble Meri, som den første etter at Estland på nytt ble uavhengig, utnevnt til ambassadør til Finland.
President Valg og forhold til andre statsmakter miniatyr|Meri på vei ut fra parlamentsbygningen i januar 1992, da overgangsregjeringen ikke fikk støtte for sin krisepolitikk. Meri sluttet senere krefter med de unge og radikale reformatorene i estisk politikk.
Høsten 1992 skulle Estland avholde både president- og parlamentsvalg. I juli 1992 ble Meri nominert som presidentkandidat av de fem høyrepartiene i valgalliansen «Isamaa» («Fedreland»), som ønsket gjennomgripende reformer i økonomien og forvaltningen. De reformivrige sosialdemokratene stilte også seg bak Meri.
Meris hovedmotstander var Arnold Rüütel, tidligere formann i presidiet i Det øverste sovjet, som var fungerende president i overgangsperioden. Både Rüütel og Meri ble anklaget for å ha hatt forbindelser til KGB, men en uavhengig granskning fant ikke beviser mot noen av dem. Rüütel fikk flest stemmer i første valgomgang, men fordi det var en tredje kandidat, Rein Taagepera, fikk ikke Rüütel rent flertall. Taagepera unngikk å drive valgkamp mot Meri.
Den andre valgomgangen ble holdt i det nyvalgte parlamentet, Riigikogu, der de som ønsket et oppgjør med sovjettiden var i klart overtall. Lennart Meri vant med to tredjedeler av stemmene, og høyrepartiene og sosialdemokratene dannet regjering med 32 år gamle Mart Laar som statsminister.
Estlands grunnlov av 1992 foreskrev en svak presidentmakt. Likevel viste Lennart Meri en vilje til å påvirke den nasjonale politikken. Han nektet å sanksjonere mange parlamentsvedtak som han mente var grunnlovsstridige, og Riigikogu måtte enten avvente domstolsprøving eller endre vedtakene i tråd med presidentens ønsker. Ved ett tilfelle prøvde han også å blande seg inn i statsministerens rett til å sammensette sin egen regjering.
Ved sin egenmektighet og påståtte arroganse støtte Meri en del parlamentarikere fra seg. De partiene som stod bak ham, mistet flertallet ved parlamentsvalget i 1995. Da presidentvalget i 1996 skulle holdes i Riigikogu, var utfallet uvisst. Hverken Meri eller utfordreren Rüütel klarte å få de påkrevde to tredjedeler av stemmene i Riigikogu, så valget gikk videre til et større valgmannskollegium, hvor det var tilstrekkelig med et simpelt flertall. Flere kandidater ble foreslått. Meri ble gjenvalgt til «svak og høflig applaus». Han ble langt mer populær i sin siste presidentperiode.
Store nasjonale kompromisser miniatyr|Meri, oberst Johan Saare og marinekaptein Tarmo Kõuts, som senere ble Estlands forsvarssjef. Estland måtte bygge opp sitt nasjonale forsvar på nytt etter 1991.
Et av de største politiske problemene som det uavhengige Estland ble stilt overfor, var hvordan staten skulle forholde seg til den russisktalende minoriteten, som for det meste hadde innvandret i løpet av sovjettiden. Meri og regjeringen ønsket å innrømme dem så få rettigheter som mulig. Mens han ennå var utenriksminister, uttalte Meri overfor USAs utenriksminister James Baker at Estland, som hadde vært okkupert, ikke var noen etterfølgerstat til Sovjetunionen, og følgelig ikke hadde noe ansvar for russerne i landet. Esterne var misfornøyde med at KSSE og Europarådet betraktet russere i tidligere sovjetrepublikker som likeverdige med andre minoriteter.
Mellom 1991 og 1993 vedtok Riigikogu statsborgerskapslover som gjorde det vanskelig for etniske minoriteter som ikke hadde tilknytning til landet før 1940 eller behersket estisk, å oppnå statsborgerskap. President Meri grep inn og sørget for visse tillempinger, så saken ikke ble stående i veien for Estlands inntreden i Europarådet. Det var også uro for at Russland kunne bruke grensetvister og gjenværende militære styrker i Estland som pressmidler, om ikke minoritetsspørsmålet ble minnelig løst.
I juli 1994 ferdigforhandlet Meri og Russlands president Boris Jeltsin en avtale om tilbaketrekning av de siste russiske militære styrkene fra Estland. Meri løste en presserende sak, underhånden hjulpet av vestlige diplomater, men overtrådte sine fullmakter. Avtalen innebar også at over pensjonerte offiserer fikk oppholdstillatelse og garantier om sosiale goder i Estland, noe som vakte stor forargelse.
Tilknytning til Europa