miniatyr|509x509pk|Treskulptur av Alexander Grabovetskij.Grabotevskijs hjemmeside Treskjæring, eller treskurd, er en form for trebearbeiding og kunsthåndverk utført med treskjæringskniver og stemjern, huggjern og huljern. Treskjæring finnes innenfor ornamenter, bilder, figurer, relieffer og skulpturer utskåret i tre.
Verdens eldste kjente utskårne treskulpturen Shigir-avgudsbildet, utskåret av lerk, er rundt år gammel.Shigir-figuren, verdens eldste treskulptur, Archeologist.org]</ref>
Norges eldste bevarte gjenstander i tre er en ofring nedlagt i en myr rundt år 500 f.Kr. på Byneset like vest for Trondheim.Geir Grønnesby: «Fra obskuritet til berømmelse», Spor 24. januar 2020
Treskjæring har en lang tradisjon i Norge og forekommer i en stor mangfoldighet i både stil og skala. Handverksskolen på Dovre er Norges eneste skole i treskjæring. Luster kommune har i sitt kommunevåpen et motiv hentet fra treskjæringer i Urnes stavkirke.
Treskjæringsprosessen Treets natur begrenser mulighetene til å skape alle ønskelige former, det er ikke er like sterkt i alle retninger og kvist påvirker strukturen i treet. Tre kan også tørke og sprekke. Alt dette må man ta hensyn til ved design og arbeid i tre. Man kan også bruke treets fasong, krumminger og grener, til å få ønsket fasong på skulpturer og til for eksempel håndtak på bruksgjenstander.
Man kan også sammenføye flere trestykker for å få et ønsket stykke til å arbeide med, i nyere tid blir det oftest benyttet lim til sammenføyningen.
Tresort er viktig, hardt tre er vanskeligere å forme, men har større glans og lang levetid. Mykere tresorter kan være lettere å skjære, men er mer utsatt for slitasje og skade.
Alle tresorter kan benyttes til treskjæring, men valget av sort avgjør hvor fine detaljer man kan skape, enkelte sorter egner seg kun til større grove skulpturer mens i andre kan man lage små fine detaljer.
Uansett hvilken tresort som velges eller verktøy som brukes, må man alltid skjære enten på tvers av eller med treets årringer, aldri mot årringene.
Grove skulpturer kan lages med motorsag, men det vanligste er med øks, huggjern og klubbe. Huggjern og klubbe benyttes på samme måte som på steinarbeider. For mindre og finere arbeider benyttes stemjern og kniver av forskjellige utforminger og størrelser. Når den generelle formen er laget, benytter man et utvalg av mindre stemjern og kniver for å lage fine linjer eller dekorative kutt.
Former og stilarter Man kan skape tredimensjonale skulpturer og figurer, lage relieffer, eller lage mønstre i overflaten på treverket. Utskjæringene kan også være en del av strukturen i bygninger, ornamenter på søyler, takutstikk, balkonger, dører osv. I forbindelse med religiøse og seremonielle bygninger er også treskjæring viktig dekor både utvendig og innvendig, som på altere og dører.
De forskjellige kulturene i Asia, Afrika, Oseania, Nord- og Syd-Amerika har sine særegne stiler, men også i Norge og resten av Europa har det utviklet seg stilarter (moter).
Norrøn Norrøn kunst omfatter Oseberg, Borre, Jelling, Mammen, Ringerike, og Urnesstilen, og er en samlebetegnelse for kunst i vikingtidens Norden: Norge, Sverige, Danmark og andre områder med norrøn bosetning, som Island, Færøyene, Grønland og De britiske øyer. Treskjæring var en del av dette. Området for norrøn kunst ble gradvis utvidet fra slutten av 700-tallet og fram til 1100-tallet. Bevarte kunstverker omfatter utskårne figurer i tre og stein, metallsmykker, billedtepper og utsmykning av skip og kirker. Vikingtidens kunst og kunsthåndverk var i stor grad en videreføring av jernalderens kunstuttrykk med stiliserte dyremotiver og figurer. Norrønt kunstuttrykk utgjorde de yngste stilperiodene med germansk dyreornamentikk. Økt kontakt med omverdenen medførte inntrykk og inspirasjon fra utlandet, slik som insulær kunst fra Storbritannia og Irland. Kontakten var gjensidig, for angelsaksiske og irske håndverkere opptok også norrøne elementer i sin kunst.
Akantus Akantus som er hovedmotivet i rosemaling,Gunnarsjaa, Arne; Arkitekturleksikon (2007): «akantus» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. juli 2024 fra er en plante fra Middelhavet der den vokser vilt. Treskjæring i akantusstil etterligner planten, og går helt tilbake til gresk vasemaling og steinhogging. Senere utviklet romerne motivet til et ornament. Akantusmønsteret ble også brukt i Europa i renessansen, men ble mest populært i barokken. Barokktidens akantusstil er den som brukes i dag.
Først på 1600-tallet kom akantusranken til Norge, og ble brukt på altertavler og prekestoler i kirker bygget på den tiden, først i Oslo domkirke. Tiden fra 1750 til 1850 er ansett som gullalderen for norsk treskjærerkunst. Akantusstilen ble mest populær på Østlandet og spesielt i Gudbrandsdalen. I dag er akantusen en av de mest anvendte motivene i moderne norsk treskjæring.
Karveskurd Karveskurd er en relativt enkel teknikk der geometrisk mønster snittes i treets overflate.<ref>[https://ndla.no/subject:6055d62b-8373-47d3-8b56-e3d4c5560ff5/topic:d4f9aa01-be53-4a97-816a-7c865286a474/topic:fdf6f3ee-04b1-466f-a22a-ef60f252100b/resource:95f05d31-12a2-490f-afeb-38e52004daec «Karveskurd», ndla.no En liten kniv med kort blad brukes til å skjære mønsteret i treet. En variasjon er å farge treet først, for å fremheve mønsteret i trehvitt i kontrast til den fargede overflaten. Karveskurd brukes ofte i samisk folkekunst.
Figurskjæring En del av den historiske figurskjæringen var knyttet til religiøse og mytologiske symboler som for eksempel utsmykking av stavkirker.
Relieffskjæring Relieffskjæring er en type treskjæring der figurer er skåret ut i en flat treplate. Figurene rager bare litt opp fra bakgrunnen i stedet for å stå fritt som i en skulptur eller figur. miniatyr|Treskjæring utstilt på Jugendstilsenteret i Ålesund. Treskjæring i Norge I Norge har man en meget lang tradisjon for treskjæring, slik som offerfunn fra sen bronsealder,Geir Grønnesby: «Fra obskuritet til berømmelse», Spor 24. januar 2020 Sverre Marstrander: «Fra bronsealderens treskjærerkunst», tidsskriftet Viking 1967 og vikingtidens trearbeider på kirker, kjerrer og skip. Men også på 1600- og 1700-tallet var det dyktige treskjærere som arbeidet med møbler og annet inventar, vogner, sleder og kirkekunst. Arbeidet ble ofte utført av lokale stolmakere, snekkere og andre håndverkere, men også av mer omreisende spesialister.
Av alle disse dyktige treskjærere kan nevnes navn som Halvor Fanden (?-1657), som har skåret en del av de vakre, kannene og andre gjenstander i Det kongelige kunstkammer i København. Jakob Bersveinsson Klukstad (1705-1773) var en kjente treskjærer og som mange andre treskjærere var han også rosemaler og opptatt av akantusmotiver. Sylfest Skrinde (ca.1732-ca.1785) fra Skjåk skar mest skap og trolig er hans arbeider grunnlaget for den typen framskap som Skjåk-Ola og andre treskjærere i Gudbrandsdalen videreutviklet og som ble kjent som «Gudbrandsdalsskap». Skjåk-Ola, eller Ola Rasmussen Skjåk (1745-1803) som han egentlig het, er kjent for sine skap og sleder. Hele stueinnredningen på Bjørnstadtunet på Maihaugen er skåret av han og et av hans skap befinner seg på Nasjonalmuseet. Også Jon Hansen Budalsplads (1798-1874) fra Budal og Ole Moene (1839-1908) fra Oppdal bør nevnes. Moene arbeidet mye med mindre formater som dekorerte skrin, tiner, treskjeer, serviettringer, knivskaft, brillehus og andre små gjenstander. Sverre Johnsen (1884-1939) fra Oslo var grafiker og treskjærer. Hans forbilde var svenske Döderhultarn som skar små figurer eller grupper av figurer, gjerne med et lite glimt i øyet.
Mange av datidens treskjærere skar også altertavler, prekestoler og annet kirkeinventar. Jens Jenssen Arnkvern (1619-82) fra Hedmarken var antagelig mester for altertavlene i Eidskog (1667), Blaker (1674), Hovind (1675) kirker og Hurdal kirke (1676). Anders Smith (1620-92) var opprinnelig fra Skottland, men var svenn og arbeidet i Norge. I 1658 dro han til Stavanger for å skjære prekestolen i domkirken. Her hadde han et verksted med mange svenner som lagde møbler, kister og skap, i tillegg til altertavler, prekestoler og epitafium. Christopher Ridder (?-1695) var fra Oslo og skar inventar til mange kirker som Risør (1674), Brevik (1675), Fet (1684) og Skedsmo (1694). Også i Eidsberg, Enebakk, Vatnås, Strømsø og Holmestrand kirke mener man han kan ha utført arbeide. Han jobbet også med modeller til ovnsplater. Lars Pinnerud (1700-62) fra Ringsaker var ved siden av Jakob Bersveinsson Klukstad en av de fremste innen akantusstilen. Pinnerud skar en mengde kirkeinventar, som prekestol, døpefont og altertavle i Østsinni kirke (1725). Til Veldre kirke (1738) skar han prekestol med himling. Lars Jenssen Borg (?-1710) skar omkring 1702 akantusdekoren til det første orgel i Vår Frelsers kirke i Oslo. Han laget altertavler, prekestoler og kirkeinventar til en rekke kirker på Østlandet. Til Ringsaker kirke og Bragernes gamle kirke laget han prekestoler med svulstige barokke akantusskjæring. Altertavlen til Bragernes gamle kirke var også laget av han, det som er bevart av den viser at han kunne skjære flotte gjennombrutte akankusmotiver som på altertavlens vinger, og at han virkelig behersket billedhuggerkunsten. Iver Gundersen Øvstrud (1711-75) fra Rollag i Numedal hadde en mangfoldig produksjon av benker, kister, skap, mangletrær, kanner og skrin. I Veggli kirke har han skåret almissetavle og benker, samt at han utførte noe arbeid i Rollag stavkirke og han har sannsynligvis skåret prekestolhimlingen i Svene kirke. Arbeidene hans finnes på Lågdalsmuseet, Drammens museum, Bergen museum, Norsk folkemuseum og i Nordiska museet i Stockholm.
Ole Nielsen Weierholt (1718-92) lagde en prekestol med himling til Flosta kirke (1750). Han malte også korskille med motiv fra kostfestelsen. Til Dybvåg (1776), Risør, Østre Moland (1784) og Indre Søndeled kirke (1788) laget han altertavlene. Han laget også modeller i en elegant rokokko stil til Froland, Fossum, Nes og Bolvig jernverker. Også Jakob Sæterdalen (1756-1821) har etterlatt seg mange fine arbeider som en rekke stueinteriører i Gudbrandsdalen og prekestol- og korskilledekorasjon i Lom stavkirke. Lars Kinsarvik (1846-1925) fra Kinsarvik var viktig for den norske stilen innenfor treskjæring. I tillegg til møbler og kister dekorerte han også Hotell Hardanger i Odda og Mælands hotell i Granvin. Han dekorerte 13 kirker i området fra Nordfjord til Trøndelag.
Dagfin Werenskiold (1892-1977) er mest kjent for å ha malt bilder fra norsk bondeliv. Men han har også laget kirkekunst blant annet altertavlene i Hornindal (1930) og Sandefjord kirke (1963), den siste omfatter hele 17 felt med temaer fra Jesu liv. Han har også laget et alterskap til Årdal kirke i Sogn (1935). Han har laget flere relieffarbeider som bronsedørene i Oslo domkirke (1937), hvor han først laget trerelieffer som modeller. Motivene på dørene er fra Bergprekenen. Hans mest kjente trerelieffer befinner seg i borggården foran Oslo rådhus (1950). Yggdrasilfrisen består av 16 malte trerelieffer på 2,3 x 2,2 meter med temaer fra norrøn mytologi. Han har også laget et sett med malte relieffer Life in the Forest (1958) til den kristne privatskolen St. Olaf College i Northfield, Minnesota, USA. Motivene er av fugler, dyr og furutrær. Også Gustav Vigeland (1869- 1943) var i tillegg til billedhugger også treskjærer.