Syngman Rhee (koreansk: , uttales ) (1875–1965) var en sørkoreansk politiker. Han var Koreas eksilpresident under den japanske okkupasjonen fra 1919 til 1925 og Sør-Koreas første president fra 1948 til han forlot landet under massedemonstrasjoner i 1960. Rhee ledet landet under Koreakrigen.
Rhee var konservativ, nasjonalist og sterkt vestligorientert. Rhees regime ble støttet av USA, som et ledd i deres oppdemmingspolitikk mot kommunismen i Øst-Asia.
Som president ledet han et gradvis mer despotisk styre med voldelig undertrykkelse av politisk opposisjon. Mellom 14 000 og 30 000 ble drept i Jeju-opprøret i 1948/1949, mens minst 100 000 antatte kommunister ble myrdet sommeren 1950. Han kom også til å lede Sør-Korea under Koreakrigen, der en USA-ledet FN-styrke intervenerte på Sør-Koreas side og slo tilbake invasjonen fra nord. Etter krigen var Sør-Korea sterkt avhengig av amerikansk nødhjelp.
Han ble tvunget til å forlate landet etter anklager om valgfusk i 1960, men demokratiet var skjørt og falt på nytt for et militærkupp i 1962. Syngman Rhee døde i eksil på Hawaii i 1965.
Rhees tilhengere ser ham som Sør-Koreas landsfader. Etter demokratiseringen i Sør-Korea har omfanget av regimets overgrep blitt mer kjent.
Tidlig liv thumb|left|I fengsel i 1899. Syngman Rhee lengst til venstre.
Han ble født i Haeju ved Gulehavet i provinsen Hwanghae i dagens Nord-Korea, dengang en del av det selvstendige koreanske kongeriket. Han ble gitt navnet Yi Seungman (). Han var av en gammel, aristokratisk adelsfamilie som enkelte har hevdet nedstammer fra kongehuset Yi, og faren Yi Gyeong-seon var en kongetro aristokrat (yangban, ). Syngman var den yngste av fem søsken, og etter storebrorens tidlige død var han familiens eneste sønn. Da han var to år gammel, flyttet familien til hovedstaden Seoul.
Han fikk først en tradisjonell konfuciansk og kinesisk utdannelse. Deretter var han elev ved en gutteskole i Seoul, drevet av misjonæren Henry Appenzeller, hvor han raskt lærte engelsk, og etter bare seks måneders undervisning kunne han selv undervise i språket. Foruten kinesisk, engelsk og morsmålet koreansk snakket han som eldre mann japansk og fransk. På fortsettelsesskolen var han blant pådriverne for utgivelsen av skoleavisen Maeil Sinmun, den første i sitt slag i Korea, som ble skrevet på det koreanske skriftspråket hangul, slik at vanlige folk kunne lese den. Med dette ble unge Rhee også grunnlegger av Koreas første koreanskspråklige dagsavis.
Han ble immatrikulert ved Pai Chai-universitetet i Daejeon, men ble snart aktiv i kampen mot det japanske hegemoniet som oppstod etter den første kinesisk-japanske krig. Han gjorde seg gjeldende som en dyktig agitator. I 1899 ble han arrestert for å ha demonstrert mot monarkiet og Yi-huset, som han mente stod for et korrupt og inkompetent styre. Et mislykket fluktforsøk forlenget straffen hans til livsvarig fengsel og utsatte ham for tortur som etterlot varige arr. I fengselet ble han en troende metodist. I 1904 skrev han kampskriftet Uavhengighetsånden (Tongnip chŏngsin, ), hvor han tok til orde for modernisering og nasjonsbygging etter vestlig modell. Dessuten omvendte han flere medfanger til kristendommen, skrev en fast spalte i en avis, drev skrive- og leseopplæring for medfangene, etablerte et bibliotek med over 500 bøker, og påbegynte et engelsk-koreansk ordbokprosjekt. I august 1904 ble han løslatt idet han fikk amnesti.
Diplomati og utdannelse i USA thumb|upright|Syngman Rhee i 1905.
Etter løslatelsen i 1904 dro han til USA, hvor han ble gitt i oppdrag å implementere vennskapsavtalen mellom USA og Korea, som hadde blitt underskrevet i 1885. Dette var et forsøk på å påvirke utfallet av den russisk-japanske krig, hvor man fryktet å bli offer for de omkringliggende stormaktenes spill. Koreanerne var uvitende om USAs hemmelige avtale med Japan, hvor Japan skulle overta Korea og Mandsjuria, mens USA skulle overta Filippinene. I 1905 møtte han president Theodore Roosevelt og utenriksminister John Hay og bad dem om USAs støtte til koreansk uavhengighet, men USA og andre stater kalte hjem sine diplomater fra Seoul.
Rhee tok samtidig høyere utdannelse i USA, først bachelorgrad ved George Washington University i 1907, deretter mastergrad ved Harvard University i 1909, og til slutt doktorgrad med avhandlingen Neutrality as Influenced by the United States ved Princeton University i 1910. Han studerte statsvitenskap, historie, jus og noe teologi. Han var etterhvert pengelens, men fikk dekket skolepenger og losji med generøse bidrag fra Princeton Theological Seminary mot lovnader om å misjonere. Rhee var den første koreaneren som tok doktorgrad.
Rhee ble i denne perioden såpass vestlig orientert at han endatil begynte å skrive navnet sitt på vestlig måte, med personnavn etterfulgt av familienavn. For ettertiden nøt han også vanligvis en amerikansk frokost med kaffe, juice, kornblanding og egg, og han satte pris på amerikansk godteri og sigarer av merket Phillies fra Philadelphia. Senere skulle han bli kritisert av politiske motstandere for sin hang til å gå med vestlige klær hjemme og koreanske klær offentlig.
Misjon og eksilregjering
thumb|Syngman Rhee og Park Yong-man på Hawaii i 1913. thumb|Syngman Rhee og Kim Kyu-sik, medlemmer av eksilregjeringen.
I 1910 kom Rhee tilbake til Korea, som da var blitt okkupert av Japan. Han ble ansatt hos YMCA i Seoul og virket dessuten som metodistisk kristen misjonær. Hans politiske aktivitet var mislikt av den japanske okkupasjonsmakten. I 1912 gav han opp sitt misjonsarbeid i Korea og emigrerte til Hawaii, hvor han ble rektor ved en metodistisk skole. Han dro under påskudd av å skulle delta på en metodistisk kirkekonferanse, men dro i realiteten for å unnslippe de forespådde japanske forfølgelsene av koreanske kristne. På Hawaii ble han en lederskikkelse blant koreanske immigranter, hvorav flesteparten hadde kommet for å jobbe på sukkerplantasjene i 1904/1905. I 1913 etablerte Rhee også en koreansk avis, som han utgav månedlig og fungerte som redaktør for.
I 1919 oppstod det store demonstrasjoner i Korea til støtte for landets uavhengighet fra Japan. Rhee hjalp til med organiseringen av en kongress i Philadelphia bestående av koreanere bosatte i USA og amerikanske sympatisører, og man forsøkte å almengjøre det koreanske folkets krav om uavhengighet. Han skrev en uavhengighetserklæring med en tilhørende ordre, hvilke ble kunngjort i koreanske byer: «Hva enn du gjør, ikke fornærm japanerne, ikke kast steiner, ikke treff med nevene dine, for dette er barbarers handlinger.» I påfølgende fredelige demonstrasjoner i Korea ble 200 000 arrestert og 7 000 koreanere drept av japanerne.
Samme år gikk alle større uavhengighetsbevegelser sammen om å etablere Koreas eksilregjering i Shanghai, og Rhee ble valgt til dens første president in absentia. Japanerne begynte en menneskejakt på koreanske nasjonalister, og utlovde en dusør på 300 000 amerikanske dollar for Rhees hode. Rhee lyktes ikke i å knytte de ulike bevegelsene sammen, men han fastholdt sin linje med ikke-voldelige tilstrebelser for uavhengighet. I 1920 la dog en del koreanske nasjonalister planer for væpnet motstand mot japanerne, og i 1932 gikk 20 000 koreanere sammen med kineserne i kampene mot den japanske Guandong-hæren etter Mandsjuria-krisen i 1931.
Syngman Rhee la stor vekt på å søke støtte for sitt syn i Vesten, især i USA, hvilket ikke var helt uten resultater. I perioden 1919–1922 hadde han lengre opphold i Washington, D.C. til dette formålet. Han forsøkte å fremlegge sin sak for Washington-konferansen 1921–1922, men ble nektet en offentlig høring, skjønt han fikk oppmerksomhet i pressen. Alle forsøk på å få vestlige land til å anerkjenne eksilregjeringen mislyktes, såvel som forsøkene på å få Folkeforbundet til å intervenere. I 1925 ble Rhee avsatt som president etter anklager om maktmisbruk. Han fortsatte allikevel som medlem av eksilregjeringen, og med sine gode engelskkunnskaper fortsatte han som eksilregjeringens fremste forhandler overfor amerikanske og andre vestlige myndigheter. I april 1945 forsøkte han og flere andre koreanere å bli invitert til å delta ved stiftelsen av FN i San Francisco, men de ble alle nektet dette. USA ville ikke gi taletid til Rhee, i frykt for å skjemme ut Japan, noe som skal ha gjort ham bitter.
På en reise til Folkeforbundet i Genève i 1932 traff han sin blivende hustru, Franziska Donner fra Østerrike, og de ble gift ved en metodistisk seremoni i New York to år senere. I 1939 flyttet paret til Washington, D.C., hvor de ble inntil Japans endelige kapitulasjon i stillehavskrigen i 1945. Donner og Rhee talte engelsk med hverandre, og Donner lærte etterhvert noe koreansk.
Presidentskap 1948–1960 Vei til makten
thumb|Velkomstseremoni for Rhee i Seoul i oktober 1945. Rhee uttalte: «Jeg har kommet tilbake for å hjelpe dere med å oppnå deres vilje.» thumb|Rhee og Chang Myon i 1945.
Japans kapitulasjon i august 1945 muliggjorde Koreas frigjøring, men ikke uavhengighet. Da Rhee vendte tilbake til Korea i oktober 1945, 70 år gammel, kom han til et land okkupert av Sovjetunionen og USA henholdsvis nord og sør for den 38. breddegrad. Rhee var godt kjent blant koreanerne, og kanskje den best likte politikeren, men han overvurderte allikevel sin støtte i folket. Som medlem av eksilregjeringen kunne han være kompromissløs og fremsette urealistiske krav; han manglet erfaring med demokratiske institusjoner; og han manglet kjennskap til andre politikere og mye av den nyere utviklingen i landet. Samlet sett ble dette en hemsko i arbeidet med å samle krefter til et uavhengig koreansk styre. Rhees umiddelbare fordel var støtten fra USA, som utpekte ham som leder av en overgangsregjering, mens Kim Kyu-sik ble leder for en midlertidig nasjonalforsamling.
Antikommunisten Rhee begynte en amerikanskstøttet prosess med å «fjerne kommunisme» fra Sør-Korea, som i praksis betydde at man fjernet all politisk opposisjon. For eksempel ble Koreas kommunistparti og en provisorisk regjering kjent som Folkerepublikken Korea forbudt. Han lot landets sikkerhetspoliti, ledet av den fanatiske antikommunisten Kim Chang-ryong, oppspore og torturere personer som var mistenkte for å være kommunister eller nordkoreanske spioner. Den brutale utgangen av eksempelvis Jeju-opprøret i 1948/1949, hvor mellom 14 000 og 30 000 personer ble drept under en oppstand blant kommunister, ble oversett.
I 1948 planla man å gjennomføre demokratiske valg i både Nord- og Sør-Korea overvåket av FN, men dette ble kun gjort i Sør-Korea. Det ble holdt av et hundretall plasser i Sør-Koreas nasjonalforsamling til nordkoreanerne med tanke på et eventuelt fremtidig valg, slik at nasjonalforsamlingen kunne ha legitimitet i hele Korea. I virkeligheten var delingen av Korea ved valget et faktum, noe som gjorde at flertallet av velgerne var imot valget som sådan. Den 10. mai ble valget allikevel gjennomført, til tross for at de venstreorienterte partiene boikottet det, og Rhee ble innvalgt med støtte fra Koreas demokratiske parti og senere valgt til ordfører den 31. mai.
Den 20. juli ble han valgt til Sør-Koreas første president av nasjonalforsamlingen med 180 stemmer, mot 15 stemmer til Kim Gu. Oppslutningen var heller misvisende, idet Rhee ikke var særlig populær. Rhee mistet også støtten fra Koreas demokratiske parti, ettersom han ikke gav noen av dets medlemmer plass i sin regjering. Den 15. august ble det amerikanske militærstyret formelt avløst av Republikken Korea, bedre kjent som Sør-Korea.
Koreakrigen 1950–1953
thumb|Eldre kvinne leter i bygningsruiner i Seoul i 1950. thumb|Rhee orienteres om det sørkoreanske flyvåpenets aktivitet. thumb|Douglas MacArthur og Rhee.