miniatyr Arminius, også kjent som Armin eller (uhistorisk) som Hermann, (18/17 f.Kr.–21 e.Kr.), var en germansk høvding for cheruskerne som beseiret en romersk hær i slaget ved Teutoburgerskogen. Hans stammeforbund mot Romerriket stanset forsøkene til Germanicus, nevø av keiser Tiberius, på å erobre de germanske områdene øst for elven Rhinen, skjønt det er diskusjon blant historikere om utgangen av flere ikke avgjørende slag.Tacitus: Annals 2.22Sveton: Caligula 1.4 Selv om Arminius til sist ikke maktet å forene de germanske stammene, stanset hans seier i Teutoburgerskogen romernes ekspansjon øst for Rhinen, og hadde vidtrekkende effekt både for de germanske stammene, Romerriket og utviklingen av Europa.
Bakgrunn Roma og germanere før Arminius Julius Cæsar hadde første romerske kontakt med germanerne i årene 55 og 53 f.Kr. under gallerkrigen. De germanske stammene usipetere, tenktere og chattereCæsar: de bello Gallico IV, 1-19 hadde startet en invasjon i den galliske provinsen Belgia. Cæsar førte sin styrke over Rhinen i en straffeforfølgelse av germanerne. Cæsars felttog i Gallia satte Romerrikets yttergrense til Rhinen.Cæsar: de bello Gallico VI, 11-28
Etter en periode med internt opprør vest for Rhinen og enkelte trefninger over grensen, begynte en ny fase i år 16 f.Kr., da germanere øst for Rhinen krysset over til vestsiden. De beseiret den romerske 5. legion under kommando av Marcus Lollius og erobret legionens ørn (legionens symbol). Keiser Augustus oppholdt seg i Gallia, Rhinland og Spania i år 16 f.Kr.–13 f.Kr., der han omorganiserte territoriene og forberedte felttog.
I år 12 f.Kr. slo Augustus' stesønn Drusus tilbake streiftog med sugambrere og usipetere vest for Rhinen, og krysset deretter over Rhinen. Dette felttoget markerte starten på 28 år med felttog øst for den nedre del av Rhinen. I år 11 f.Kr. ledet Drusus et felttog øst for elven Weser, som den første romerske hærfører så langt øst i nordlige Europa. Dette stålsatte germanerne til å organisere forsvarsstrategier mot de romerske angrepene. Den romerske historikeren Cassius Dio skrev at de romerske styrkene var offer for mange plagsomme angrep på veien tilbake, og var nær ved å bli tilintetgjort.Cassius Dio: 54.33 I år 9 f.Kr. krysset Drusus Weser og marsjerte fram mot elven Elben. Han døde i dette felttoget i en rideulykke.
Tiberius, som senere ble romersk keiser etter Augustus, tok over kommandoen over styrkene ved Rhinen etter sin bror Drusus. Den romerske historikeren Velleius Paterculus, en stor beundrer av Tiberius, beskrev Germania fra Rhinen til Elben som en romersk provins.Velleius Paterculus 2,108,1. Midt i dette området holdt cheruskerne til, ved elven Weser i det nåværende Niedersachsen og Harz.
Biografi Arminius i romersk tjeneste thumb|right|350px|Imperium Romanum, Romerriket og Magna Germania, germanske stammer, rundt år 9 e.Kr. Arminius ble antagelig født i år 18 eller 17 f.Kr. som sønn av en cheruskisk krigshøvding som kjennes ved sitt romerske navn Segimerus. En periode med fred fulgte, og germanske ledere overga sin barn til romerne som gisler for å sikre freden. Også Arminius og hans bror Flavus (latinsk for «den blonde») ble sendt til Italia for militær utdannelse. Arminius ble trent som en romersk militær kommandant og fikk romersk statsborgerskap og status som equites, noe som oversettes til «ridder», men hadde betydningen lavadelig – navnet equites henspilte på de var rike nok til å stille med hest i hæren. Deretter dro Arminius tilbake til Germania og drev romerne ut.
«Arminius» er sannsynligvis en latinisert variant av hans germanske navn Irmin, som betydde «stor» (jf. stammen herminonere). Et antatt mer riktig forslag er Erminameraz eller bare Erminaz. I løpet av den tyske reformasjonen, og særlig senere under den tyske nasjonalismen på 1800-tallet, ble Arminius brukt som symbol for det tyske folk og deres kamp mot Roma.W. Bradford Smith (2004): «German Pagan Antiquity in Lutheran Historical Thought». The Journal of the Historical Society 4 (3): 351–74. Det er i løpet av denne tiden at navnet «Hermann» kom i bruk som et tysk likeverdig navn til Arminius. Det er antatt at Martin Luther var den første som likestilte disse to navnene.Herbert W. Benario (April 2004): «Arminius into Hermann: History into Legend». Greece and Rome 51 (1): 83–94.
Skjebneslaget i Teutoburgerskogen Se hovedartikkel, Slaget ved Teutoburgerskogen
En gang rundt år 4 e.Kr. fikk Arminius kommandoen over en løsrevet avdeling av romerske leiesoldater bestående av germanere, hovedsakelig cheruskere, som antagelig hadde kjempet i krigene i Pannonia på Balkan. Han kom tilbake til nordlige Germania i år 7 eller 8 e.Kr. Da hadde romerne etablert sikker kontroll over områdene rett øst for Rhinen langs elvene Lippe og Main, og søkte nå å utvide herredømmet østover mot elvene Weser og Elben. Den romerske lederen var senatoren og generalen Publius Quinctilius Varus, utpekt av Augustus som guvernør og stattholder. Arminius begynte snart å sammenkalle ulike germanske stammer for å forene dem i en felles innsats mot at de havnet inn under Romerriket.
Våren år 9 la Arminius – da rundt 25 år gammel – seg sammen med sine allierte germanske stammer (cheruskere, marsere, chattere, brukterere, chaukere, og sugambrere) i bakhold og overfalt en romersk hær bestående av 17., 18. og 19. legion foruten også tre kavaleriavdelinger og seks kohorter av støttetropper, totalt rundt 30 000 mann, hvorav 18 000 romerske borgere. Slaget har gått inn i historien som slaget ved Teutoburgerskogen. Nyere arkeologiske funn har fastslått en langvarig debatt om det nøyaktige stedet for slaget som nå med rimelig sikkerhet er fastslått å ha funnet sted i nærheten av Kalkriese, en høyde i Niedersachsen, omtrent 20 km nord for Osnabrück.
I tre dager bølget slaget fram og tilbake. Samtlige av den 30 000 mann store romerske hæren ble utslettet, og da nederlaget var sikkert, begikk Varus selvmord ved å kaste seg på sverdet.
Den romerske historikeren Suetonius, eller Sveton, forteller at da keiser Augustus fikk meldingen om nederlaget, dunket han hodet i fortvilelse mot veggen og ropte ut: «Varus, gi meg mine legioner tilbake.» Tapet var uopprettelig og de tre legionene ble aldri gjenopprettet, og legionnumrene 17, 18 og 19 kom aldri siden i bruk igjen.Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik: Tusen års Europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Oslo 2001. Side 11
Forsøk på romersk gjenerobring thumb|right|Thusnelda som gissel i Roma, utsnitt av romersk statue.
Etter sin store seier forsøkte Arminius i flere år få til en mer endelig form for union av de nordgermanske stammene for å stå imot den uunngåelige romerske motoffensiven. Etter katastrofen i Teutoburgerskogen ble andre germanske stammer mer åpent fiendtlige mot Roma, skjønt den mektigste germanske herskeren, kong Marbod av markomannerne i Böhmen, forble nøytral, selv etter at Arminius sendte ham hodet til Varus.Marcus Velleius Paterculus: II 119,5 Marbod avslo gaven og sendte den videre til Roma for begravelse. I tillegg var de fleste stammene mot kysten tilstrekkelig pasifisert av romerne til å kunne slutte seg til. Likevel maktet Arminius å danne en solid blokk av antiromerske stammer i det som i dag er vestlige og sentrale Tyskland og østlige Nederland.
Mellom år 11 og 13 gjorde romerne under Tiberius innledende angrep langs elvene Ruhr, Lahn og Ems, og etablerte støttepunkter på nytt. I september år 14 hadde Tiberius blitt keiser, og hans nevø Germanicus tok over den store hæren ved Rhinen. Øyeblikkelig gikk han til angrep med heldig resultat. Den neste våren førte han to angrep opp langs Ruhr og Lahn. Det største resultatet var at han greide å ta Arminius' hustru, Thusnelda, til fange. Hun ble ført til Roma og framvist i Germanicus' seiersparade den 17. mai. Hun så aldri sitt hjemland igjen og ble ikke nevnt på nytt av Tacitus, som beskrev disse hendelsene. Den sønnen hun fødte i fangenskap, Thumelicus, ble tatt vare på av romerne og trent av romerne som en gladiator i Ravenna, og han døde antagelig i arenaen.
Dette ble fulgt av et nytt togrenet angrep med en hær bestående av så mange som 100 000 tropper som kuttet Arminius' styrke i to langs Ems, og deretter presset seg østover. Imidlertid hadde Arminius rettet en følelsesmessig appell til de germanske stammene om å slå tilbake invasjonen. Deres eneste suksess, hevdet han, var å føre krig mot kvinner (det vil si hans hustru). Han skaffet seg en såpass stor hær at han var i stand til å påføre romerne betydelige nederlag.
thumb|right|Heroiserende marmorstatue av Germanicus. Etter å ha sikret det omliggende området besøkte Germanicus slagmarken i Teutoburgerskogen og gravla restene av døde soldater, og bygde en stor gravhaug som indikerte at han planla å beholde dette området. Tacitus sier at den senere ble ødelagt av germanere og at Germanicus oppga å reise den på nytt, og antagelig var han heller ikke stand til det. Han forsøkte deretter å utføre et raskt angrep mot Arminius som førte romerne inn i en felle og drepte hele kavaleriet og støttetroppene. Germanicus gjorde en hastig tilbaketrekning nordover og sendte halve hæren sørover for å gjenopprette en viktig bro – en annen indikasjon på at romerne planla å gjenerobre området, og at han hadde til hensikt å gjenopprette infrastrukturen. Arminius omringet denne styrken, ledet av Caecina, ødela den oppbygde broen og drev romerne til en hektisk tilbaketrekning gjennom et myrlendt område. I et møte om natten krevde Inguiomer, onkelen til Arminius, at de skulle angripe den romerske leiren støttet av krigerne, men Arminius argumenterte imot og ønsket å angripe dem igjen kun når de forsøkte å flykte. Angrepet på romerleiren feilet, og germanerne tapte mange menn, og de overlevende romerne kom seg tilbake over Rhinen.
thumb|left|140px|En moderne rekonstruksjon av en romersk ørn, aquila, på en fane. I år 16 invaderte Germanicus på nytt Germania, denne gangen fra nord. Tre store kamper er rapportert i Tacitus' redegjørelse, det første var slaget ved elven Weser hvor Arminius gjenså sin bror Flavus, her kjempende for romerne. Ved å skrike over elven, kanskje ved stedet for dagens moderne by Minden, krevde Arminius at hans bror kom tilbake til sitt hjemland, og Flavus gjorde den motsatte påberopelse, ba Arminius inngå fred med et fast og bestemt, men også tilgivende Romerrike som hadde, påsto han, behandlet hans hustru og nyfødte sønn godt. Ingen av dem overbeviste den andre, og den romerske hæren klarte å krysse elven, men med store tap.
Det neste slaget skjedde ved «Idistaviso», lengre opp elven Weser, antagelig rundt Rinteln. Begge sider led store tap og Arminius selv ble såret, men romerne var ikke i stand til å sikre en strategisk fordel og måtte oppgi planen om å presse seg inn i cheruskeres hovedområde rundt Detmold. Det ble rapportert at Arminius unnslapp ved å smøre ansiktet inn i blod slik at han ikke ble gjenkjent.
Det siste slaget sto lengre ned elven Weser, nord for den angrivarianske mur, en jordvoll med palisade og pæleverk som i henhold til TacitusTacitus: Annals, 2.19 dannet en grense mellom landområdene til angrivarierne og cheruskerne, omtrent ved innsjøen Steinhuder. Her fikk begge sider igjen store tap, men Germanicus klarte fortsatt ikke å utslette de germanske styrkene.