Else Hagen (1914–2010) var en norsk billedkunstner som arbeidet med maleri, grafikk og store relieffer i ulike materialer. Hun virket også som skribent, kåsør og illustratør. Hun er regnet som en av de viktigste norske kvinnelige kunstnerne innenfor modernismen, og er særlig kjent for sine store materialbilder. Disse var som oftest resultat av at hun vant førstepris i konkurranser om kunstnerisk utsmykning, og de finnes i norske kirker, universiteter og andre offentlige bygninger, blant annet i Stortingsbygningen, der hennes verk Samfund ble avduket i 1966.
Da hun i 1950 vant konkurransen om utsmykning av Nøtterøy realskole ble hun den første kvinnelige kunstneren som fikk et offentlig utsmykningsoppdrag i Norge.
Etter noen år med lite omtale, ble hun, etter år 2020, igjen svært aktuell, blant annet med kollektivutstillingen Modernismens pionerer, vist 2021 i Sørlandets kunstmuseum, og den store vandreutstillingen Else Hagen – Mellom mennesker. Denne utstillingen vises i 2024–2025 i følgende museer: Stavanger kunstmuseum, Trondheim kunstmuseum, Nasjonalmuseet og Kunstsilo, Kristiansand.
Bakgrunn Else Hagen ble født på Eydehavn. Der hadde hun sine første barneår, med den fire år eldre Claes Gill (1910–1973) som lekekamerat. Hennes foreldre var ingeniør Sverre E. Hagen (1871–1947) og Sigrid Svendsen (1877–1963). På spørsmål om hun var arvelig belastet med kunstneriske anlegg, svarte Hagen at hun var fjernt i slekt med xylografen «Snipp-Møller», som vissnok også malte, – og at hennes far hadde visse kunstneriske anlegg.Gran (1946)
De tidlige barndomsårene på det nyetablerte industristedet Eydehavn fikk avgjørende betydning for Else Hagens kunstneriske virksomhet senere i livet. Hun opplevde de vanskelige årene etter første verdenskrig, og hadde sterke minner om en tid da fabrikkene stanset opp i ett og et halvt år og mange på Eydehavn led nød. Da hun var åtte år gammel flyttet familien fra Eydehavn til Oslo.
Hun giftet seg i 1938 med maler, grafiker og arkitekt Arne E. Holm (1911–2009). De fikk to barn sammen, arkitekt Pål Didrik Holm (1944–2016) og skuespiller og sanger Bentine Holm (født 1947). Familien bodde en tid i Trondheim, da Arne E. Holm ble professor ved NTH i 1947, men forøvrig bodde og virket hun i Oslo. Hun flyttet dit rundt 1960, mens Holm ble boende i Trondheim med barna.
Tiårene etter andre verdenskrig er blitt kalt «husmorperioden» i norsk historie. Godt over halvparten av alle voksne kvinner hadde hjemmet som sin eneste, eller viktigste, arbeidsplass. «Husmor var simpelthen definisjonen på en gift kvinne i perioden 1945–1970». Samfunnet var ikke tilrettelagt for yrkeskvinner, det fantes få barnehager, og de aller fleste ble heltidshusmødre når de fikk sitt første barn.
Hagen har i antologien Hvor var kvinnene? (1979) beskrevet utfordringene med å være yrkesaktiv kunstner i tillegg til å være tobarnsmor og husmor. Ikke minst var det vanskelig å finne ledig tid, «den skapende ledige tiden», selv om familien hadde hushjelp.
«Tid og erfaring trenger enhver som står overfor en større dekorativ oppgave, i tillegg utholdenhet – dessuten en stor pose hell – og god helse.»
Fra 1958 bodde hun i kunstnerkolonien på Ekely, til hun rundt 1995 måtte flytte på sykehjem. Hun hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom og bodde på sykehjem resten av livet.
Utdannelse og impulser Hagen hadde utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) (1930–1933) og Statens kunstakademi (1934–1938). I året mellom SHKS og akademiet var hun elev i en privat studiegruppe ledet av kunstneren Jean Heiberg. Senere arbeidet hun en tid hos ulike kunstnere; i Dejourberts grafiske verksted i Paris (1958 og 1970), hos Jens Christian Sørensen i København og Rolf Janson i Stockholm.
De to første årene ved akademiet studerte hun under Axel Revold og Jean Heiberg. Hagen oppsummerte forskjellen på de to kunstnerne slik: Revold lærte henne å oppleve fargen, Heiberg lærte henne å tegne.
I 1935 var den danske maleren Georg Jacobsen hjelpelærer ved akademiet, og i 1936 ble han konstituert som ekstraordinær professor i billedbygging og komposisjonslære der. Else Hagen var elev hos ham i tre år. Jacobsen kom til akademiet med teorier om bildeoppbygging som til dels var basert på et geometrisk grunnlag. Dette var teorier han hadde utviklet i Paris, i samarbeid med den meksikanske maleren Diego Rivera. Jacobsen lærte elevene å analysere alle elementer som til sammen skaper et maleri: flaten, rommet, proporsjonene og fargene, og «de gamle mestere»s verk ble gjennomgått som eksempler. De inngående studiene av den formale siden av maleriet gjorde at elevenes malerier fikk et visst fellespreg, og elevene ble omtalt både som «Jacobsen-elevene» og «jacobinerne». Jacobsen var ikke dogmatisk. Han ønsket ikke at studentene skulle etterape ham, eller male like bilder. Han lærte dem om «samarbeid» mellom ulike elementer, og han lærte dem å arbeide.
Da Hagen senere begynte å arbeide med sine store relieffer i ulike materialer, lot hun seg inspirere av enkelte andre kunstnere, for eksempel Sigurd Winge, som selv hadde utført store materialbilder.
Dansen var viktig for henne. Mens hun studerte ved Tegneskolen var hun noen år elev av danseren Gerd Kjølaas og sa selv at hadde hun hatt muligheter, ville hun ha blitt danser. Hun var spesielt interessert i moderne fridans, eller karakterdans, som ga henne verdifulle impulser til malingen. Hun studerte dans for «å kunne overføre sin viten om rytme og bevegelse til sin egen kunstart».Else Hagen sitert i Forsgren, Frida
Kunst Hun debuterte på Høstutstillingen i 1936 med tre verk: et portrett, en figurkomposisjon og en skisse, og arbeidene hennes ble nevnt spesielt i enkelte av anmeldelsene av utstillingen. Arbeiderbladets anmelder skrev, for eksempel: «Hennes portrett er både modent og bevisst gjort, og godt og fast i tegning og farve». Etter debuten, en separatutstilling i Trondheim i 1945 og førstepremie i Unge Kunstneres Samfunds konkurranse i figurkomposisjon samme år, ble hun fulgt med «avventende oppmerksomhet», ifølge Norges kunsthistorie. I 1950-årene hadde hun sitt definitive gjennombrudd, med separatutstillinger i Norge og Sverige og med førstepris i konkurransen om utsmykking av festsalen i Nøtterøy realskole.
Omtaler viser at Else Hagen var, og er, regnet som en av de sentrale norske modernistene etter krigen: «Hagen var sentral i etterkrigstiden med sin farge- og formkonsentrerte ‘figurative modernisme’. Hun la stor vekt på maleriets formale oppbygning og abstrakte elementer, men kombinerte dette med motiver som tok for seg nære relasjoner, brytninger i kjernefamilien og kvinnelige erfaringer.»
Konseptkunsten ble stadig mer aktuell fra 1970-årene og modernistene kom mer i bakgrunnen. Fra rundt 1980 deltok Hagen sjelden på utstillinger, før modernistene igjen ble aktuelle gjennom kunstsamleres og museers interesse etter 2020.
Ulike teknikker upright|miniatyr|oljemaleri, ukjent år Fra starten av karrieren til andre halvdel av 1950-årene arbeidet hun hovedsakelig med maleri, men hun var ingen typisk «jacobiner». Årene med Revold og Heiberg hadde også gitt henne viktige impulser, men hun var opptatt av Jacobsens grunnprinsipper for bildeorganisering, både som ung maler og da hun senere i hovedsak arbeidet med monumentalarbeider i ulike materialer.TV-intervjuet med Johan Vestly (1977), 06:45
Mot slutten av 1940-årene begynte hun med grafikk. Motivene var den første tiden delvis de samme som i maleriene. Teknikkene var først fargelitografi, senere dyptrykk og serigrafi. Fargelitografien «Blå hester» fra rundt 1949 (gjengitt i grafikk-galleri nedenfor) ble i 2003 gjengitt på et norsk frimerke, Se: Liste over kunstverk på norske frimerker.Minikunst; Stavanger aftenblad, 8. februar 2003
Hun arbeidet med grafikk gjennom hele karrieren, parallelt med sine store, krevende oppdrag. Grafikken ble et fristed, «en måte å overleve, eller avreagere, på, som en sikkerhetsventil». Grafikken var uforpliktende, der hadde hun ingen oppdragsgiver, hun kunne ødelegge platen hvis hun ville – eller bruke de grafiske bladene som hun ville.«Om Else Hagen». TV-intervjuet med Johan Vestly (1977), 25:30
Hun eksperimenterte også med pastellstifter, og i 1946 stilte hun ut 56 pasteller i Unge Kunstneres Samfund. Nesten alle ble solgt, inkludert fire til Nasjonalmuseet.her er noen av Hagens pasteller i Nasjonalmuseets samlinger gjengitt: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/produsent/55364/else-hagen
Etter krigen begynte en tiårsperiode der hun beveget seg fra staffeli-maleriet mot sine monumentale rom-utsmykninger. Kunstnerkolleger som Rolf Nesch og før nevnte Sigurd Winge hadde allerede begynt å eksperimentere med veggfaste utsmykninger i ulike materialer. Hagen lærte av deres uredde måte å arbeide på, og hun lærte at lek og improvisasjon var brukbare virkemidler.
I 1920-årenes folkeskole besto formingsundervisningen av sløyd for guttene og håndarbeid for jentene. Hagen hadde dermed ingen grunnkunnskap fra skolen om bruk av drill, loddebolt og andre verktøy som var helt nødvendige i arbeidet med de store materialbildene. Hun måtte lære å bruke verktøyene etter hvert som hun fikk bruk for dem.
De siste årene av karrieren gikk hun tilbake til maleriet, og i 1984 debuterte hun som akvarellmaler, 70 år gammel. Hun hadde da i mer enn 25 år tenkt på å male bilder igjen, men hadde ikke hatt tid på grunn av monumentale, offentlige oppdrag. Da hun besøkte sin siste separatutstilling med en journalist i 1992, uttalte hun at det var befriende å kunne forkaste eller bearbeide et bilde og ikke behøve å holde på med det samme i månedsvis. «Med utsmykningene kom jeg til et metningspunkt, oppgavene gikk i ett. Den neste utsmykningen ventet før jeg var ferdig med den forrige».
Motiver
Motivene hentet hun fra enkle hverdagslige situasjoner. Mennesker, og fremfor alt mennesket, var hennes viktigste motiv. Hun ønsket å male «mennesker som produkt av miljø – levende, skjebnebestemte mennesker.» Kulturredaktør Arve Moen skrev i 1950 at Hagen av og til «kunne få en til å tenke på Christian Krohg. En finner hos henne den samme optattheten av å skildre mennesker og deres omgivelser.»
Hun sa selv at mange av bildene hennes handlet om det å være bastet og bundet. «[…] ved å gi tankene og forestillingene billedlig form, frigjør hun seg fra den ubehagelige følelsen av tvang.»
Masker er et motiv som finnes i flere av Hagens verk, både i malerier, trykk, relieffer – og som selvstendige materialbilder. Hun omtaler maskene, ikke som noe å gjemme seg bak, men som et symbol på at man finner måter å være på fordi det forenkler tilværelsen.TV-intervjuet med Johan Vestly (1977), 27:35 Hun har også utformet masker for teater.
Fugler finnes også i flere av verkene hennes, dels som truende, urovekkende vesener, dels som et positivt symbol, som i «Samfund», der hun ønsket å «gi følelse av vekst, natur, trær eller mennesker, der tankens og fantasiens blå fugler kan trives».Hagen sitert i NBL Fuglene vernes av de eldre helt til venstre i bildet, før de slippes fri av ungdommen til høyre i bildet.Mysen ... foredrag
Med årene ble motivene hennes mer abstrakte. Et eksempel er relieffet «Generasjonsskikt» fra 1971 (se galleri over monumentalarbeider nedenfor). Monumentalarbeider