Ingrid Bjerkås (1901–1980) var en norsk teolog, best kjent som den første kvinnelige presten i Den norske kirke i 1961.
Utdanning og prestetjeneste Bjerkås ble cand.theol. ved Universitetet i Oslo i 1958, 57 år gammel. Hun tok praktisk-teologisk eksamen 1960 og ble ordinert av Hamar-biskopen Kristian Schjelderup i Vang kirke 19. mars 1961. Bjerkås var sokneprest i Berg og Torsken på Senja i Troms fra 1961 til 1965.
Både ordinasjonen og utnevnelsen til prest førte til at Bjerkås ble midtpunkt i en omfattende og opphetet debatt om kvinners prestetjeneste i Den norske kirke. Hun ble møtt av kritikk fra motstandere av kvinnelig prestetjeneste. Mange forkjempere for kvinnelig prestetjeneste ønsket helst at den første kvinnen som ble ordinert, hadde vært en annen enn Bjerkås og gav henne derfor lite støtte. På den andre side fikk hun også folkelig støtte både på Senja og i resten av landet, samt støtte fra kvinnesaksforkjempere. Striden rundt Bjerkås’ prestegjerning pågikk uten at hun selv deltok i den i offentligheten i særlig grad.
Under andre verdenskrig ble Bjerkås arrestert for motstandsvirksomhet. Denne bestod primært i at hun skrev brev til de ledende nazistene i Norge, blant dem Vidkun Quisling, noe som førte til at Quislings huslege Hans Eng gav henne diagnosen «jøssingismus anglemanicus paranoidformis». Hun forsøkte også å avbryte en tale Josef Terboven, tysk rikskommissar i Norge da, holdt på Slottsplassen i Oslo. På grunn av sin virksomhet ble hun arrestert i desember 1943 og satt deretter i fangenskap til like før krigen var over. Mesteparten av tiden, ett år, satt hun på Grini fangeleir.
Bjerkås forklarte senere at det hun gjorde under krigen, ble en viktig motivasjon for henne i prosessen som førte fram til at hun ble prest.
Tidlige år miniatyr|Fredsaktivisten Carl von Ossietzky som fange i tysk konsentrasjonsleir. Tildelingen av Nobels fredspris til han i 1935 ble en øyeåpner for Ingrid Bjerkås med tanke på hva som skjedde i Tyskland.
Ingrid Bjerkås ble født som det andre barnet til Olaf og Hilda Johansen i Kristiania i 1901. Moren hadde utdannelse fra Den Kvindelige Industriskole i byen, mens Olaf hadde flyttet til byen fra landet som 16-åring, og arbeidet som fullmektig i en butikk. Familien bodde for det meste på Tordenskiolds plass, som lå der Rådhusplassen i dag ligger.Tønnessen, s. 11-14 Da Ingrid var tolv år gammel, flyttet familien til Lysaker der foreldrene hadde bygd et hus som fungerte både som bolig for familien og den familieeide butikken Tjernsmyr Landhandleri.Tønnessen, s. 15 Faren satt i kommunestyret i Bærum for Høyre og hadde andre verv i lokalsamfunnet. Familien var ikke kirkelig interessert, og Ingrid Bjerkås beskrev senere faren som en «fritenker».Tønnessen, s. 16
Bjerkås gikk på skole i Kristiania. Først gikk hun på Olaf Bergs pikeskole i St. Olavs gate, der hun blant andre hadde Eugenia Kielland som lærer. Ingrid gjorde det ikke veldig godt på skolen. Hun var russ ved Frogner skole i 1920, og gikk ut med TF (tilfredsstillende) som hovedkarakter. Samme år ble hun immatrikulert ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, men hun tok i stedet kurs i stenografi, maskinskriving og husstell.
I 1921 traff hun den seks år eldre Søren Alexius Bjerkås. De giftet seg i Ullern kirke i 1922 og bosatte seg på Jar, hvor de ble boende resten av livet, med unntak for årene på Senja. De fikk to barn. Han arbeidet som revisor i Aker kommune før han ble sjef for revisjonen i Oslo Sporveier. Hun var ansvarlig for husholdet.Tønnessen, s. 19-23
Ingrid Bjerkås hadde i denne perioden ikke noe kirkelig engasjement. Hun var derimot politisk interessert, men i motsetning til sin far og ektemann, som begge var høyremenn, stemte hun på Arbeiderpartiet. Hun var også interessert i internasjonal politikk, og sa senere at tildelingen av Nobels fredspris til Carl von Ossietzky i 1935 ble en øyeåpner for henne med tanke på hva som var i ferd med å bygge seg opp i Tyskland.Tønnessen, s. 24-28
Andre verdenskrig Utbruddet av andre verdenskrig var en svært traumatisk opplevelse for Ingrid Bjerkås. I begynnelsen av krigen i Norge forsøkte hun å slutte seg til de norske soldatene som lotte uten hell. Dette førte henne ut i en kaotisk situasjon. Hun ble rammet av angst og fortvilelse, og ble etter hvert såpass dårlig at familien ble bekymret for henne. Etter noen uker fant hun tilbake til ro og mental styrke. Selv opplevde hun dette som at Gud hadde grepet inn i livet hennes, og hun begynte å se tegn til Gud i hverdagen. Denne religiøse utviklingen forundret familien, da hun aldri tidligere hadde vært særlig religiøs. Natt til 7. januar 1941 opplevde hun det som hun selv mente var den sterkeste av flere gudsåpenbaringer. Hun lå i sengen, og hørte en stemme som sa til henne «Nå leser du dette, og så kommer jeg og krever deg med en gang!» For henne var dette en sterk opplevelse, som gjennom en venninne førte henne inn i et miljø i Bærum tilknyttet Oxfordbevegelsen.Tønnesen, s. 31-34
Bjerkås fikk gjennom sin religiøse oppvåkning en retning på motstanden mot okkupasjonsmakten, og hun begynte å gjøre sivil motstand. 1. juni 1940 ble hun arrestert første gang. Hun hadde da forsøkt å stoppe Josef Terboven (den øverste tyske sivile leder i Norge) fra å holde en tale på Slottsplassen i Oslo. Iført lotteuniformen sin dro hun til Oslo. Med seg hadde hun en lapp med påskrift fra Lukas 12: «Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel og derefter ikke kan gjøre mere; men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.»Luk 12, 4-5. 1930-oversettelsen Da hun kom til Slottsplassen mente hun at hun så general Nikolaus von Falkenhorst (den tyske militære leder i Norge) stå og snakke. Hun brøt da gjennom sperringene mens hun løftet et tysk nytestamente og ropte mot von Falkenhorst. Hun ble arrestert og avhørt i Gestapos hovedkvarter i Victoria Terrasse, men slapp etter en stund fri uten anmeldelse.Tønnessen, s. 35-36
Brev til Quisling thumb|Vidkun Quisling. Bjerkås ble svært provosert av Vidkun Quislings tale i radioen 5. september 1941. I et brev til ham dagen etter kritiserte hun i sterke ordelag Quisling og bad ham oppløse Nasjonal Samling (NS). Slike brev var ganske vanlige og førte normalt ikke til reaksjoner fra okkupasjonsmakten, men da hun etter en måned sendte et nytt brev der hun blant annet skrev at hun så det som en oppgave å få NS oppløst, mente Quisling at hun hadde gått for langt, og hun ble siktet for ærekrenkelser. 21. oktober måtte hun møte til avhør hos Statspolitiet. Hun sa i avhøret at hun var villig til å ofre livet i kampen mot NS, og selv om hun godtok at hun ikke skulle skrive flere brev til Quisling, nektet hun å forplikte seg til å oppgi kampen mot NS.
Hans Eng, Quislings nære venn og familielege, fikk i oppdrag å vurdere hennes mentale helbred. Dette gjorde han kun på grunnlag av de to brevene hun hadde skrevet. Han konkluderte med at hun var alvorlig syk og gav henne diagnosen «jøssingismus anglemanicus paranoidformis» Tønnessen, s. 36-40 Videre anbefalte han at hun burde settes under verge. Engs vurderinger gjorde at Bjerkås ikke var innenfor kravene for å kunne bli tiltalt for ærekrenkelser, som hun på dette tidspunktet var siktet for. Statspolitisjefen foreslo i stedet at hun skulle bli idømt sikringsdom, en dom som forutsatte at den straffbare handlingen var begått i sinnssykdom. Saken ble lagt fram for Folkedomstolen med Hans Eng som en av to sakkyndige.Tønnessen, s. 42-43
Bjerkås fikk oppnevnt en forsvarer, og sammen med Leif Melsom, den andre sakkyndige som var oppnevnt for å vurdere Bjerkås' mentale helse, fikk forsvareren byttet ut Eng med Torgeir Kasa. Politibetjenten som hadde avhørt henne ble også bedt om å sende en vurdering av hennes mentale helse, og han så ingen grunn til å tvile på at hun var frisk. Politiet begynte derfor å lure på om hun heller skulle siktes for statsfiendtlige handlinger og at man skulle avlyse den rettspsykiatriske undersøkelsen de fagkyndige var utnevnt til å gjøre.Tønnessen, s. 42-44
Dagen før statsakten på Akershus der Quisling ble innsatt som ministerpresident, tok Eng et nytt initiativ i saken. Han ringte til Statspolitiet og sa at han og justisminister Sverre Riisnæs hadde diskutert Bjerkås, og at hun ble regnet som en sikkerhetsrisiko for den forestående hendelsen og måtte sikres. Bjerkås var på sykehus med datteren da politiet forsøkte å arrestere henne hjemme. I et forsøk på å unngå å bli arrestert, skrev hun til Statspolitiet og sa at hun ikke ville gjøre noe så lenge datteren var på sykehuset, og at hun ville gi beskjed når hun igjen ville ta opp kampen mot okkupasjonen. Politidepartementet mente dette brevet styrket mistanken om at hun var mentalt ustabil, og den psykiatriske undersøkelsen ble derfor gjennomført. Bjerkås ble funnet å være frisk, og Folkedomstolen bestemte seg for å ikke gjøre mer med saken.Tønnessen, s. 45-47
Den 22. mai 1942 kom en delegasjon med Quisling i spissen til Stabekk gymnas der begge Bjerkås' barn var elever. Delegasjonen ville at lærerne skulle melde seg inn i NS, men alle bortsett fra to lærere nektet. Dette førte til at alle lærerne, bortsett fra de to som meldte seg inn, ble arresterte. Arrestasjonene førte til en stor protestaksjon fra foreldre og elever ved skolen, og Bjerkås var sentral i aksjonen. De fikk ikke svar på klagebrevene og Bjerkås oppsøkte da skoledirektøren. Hun fikk da beskjed om at det var Quisling som hadde ansvaret for saken, og skrev på nytt et brev til ham. Hun ble da innkalt til Slottet der hun ble møtt av Quisling og skoleminister Ragnar Skancke. Quisling var rasende, og hun opplevde møtet som svært skremmende. Hun ble truet med at barna ikke skulle få mer skolegang, at mannen skulle miste jobben og hun skulle straffes. Dette ble delvis gjennomført da datteren, som holdt seg vekke fra undervisingen på Stabekk gymnas etter arrestasjonen, ikke fikk gå på en annen skole videre. Sønnen fikk derimot fullføre gymnaset.Tønnessen, s. 48-51
Grini Bjerkås fortsatte brevskrivingen, og skrev også til Terboven som hun klandret for alt det som hadde skjedd med Norge. Før jul i 1943 ble hun så arrestert. Familien hørte ikke noe fra henne på flere dager, før en nabo kunne fortelle at Ingrid var på Grini fangeleir. Det gikk nesten to måneder før familien hørte noe fra henne selv.
Hun var ett år på Grini, fra 17. desember 1943 til 19. desember 1944, og hadde fangenummer 9327. Dette var en periode hun senere snakket lite om, men hun sa at tiden der gjorde henne «stolt av norske kvinner og menn». Ektemannen Søren tok høsten 1944 kontakt med både overlegen på Bærum sykehus og en gammel klassekamerat som var aktiv i NS for å få hjelp til å få konen vekk fra Grini. Sammen klarte de å få overført henne til psykiatrisk avdeling på Bærum sykehus. Hun var i dårlig fysisk form da hun kom dit, men ble raskt bedre på sykehuset. Hun var innlagt på psykiatrisk fram til den siste tiden før frigjøringen av Norge.Tønnessen, s. 51-56 thumb|left|Grønland kirke der Marta Steinsvik som første kvinne i 1921 holdt preken i en gudstjeneste i Den norske kirke. Teologistudier og prestetjeneste for kvinner fram til 1950-årene