Jean-Philippe Rameau (født 25. september 1683 i Dijon i Frankrike, død 12. september 1764 i Paris) var en fransk musikkteoretiker og komponist som var en sentral person musikklivet på den tiden. Rameau virket i barokken og var særlig dyktig og kreativ i instrumentering og klanger. I operaene la han mer vekt på det musikalske enn på det sceniske, til forskjell fra Lully. Rameau regnes som Lullys etterfølger. Han etablerte blant annet den moderne harmonilæren særlig med det viktige verket Traité de l'Harmonie (1722). Han ville med dette etablere en teoretisk harmonilære basert på naturgitte prinsipper og menneskers naturlige gehør. Han komponerte 65 stykker for cembalo, operaer, balletter, kantater og kammermusikk. Han har også skrevet noen suiter.
Han hadde stor suksess med Les Indes galantes («ballet héroique», 1735) og operaen Castor et Pollux (1737). Rameau døde knapt 81 år gammel kort etter at han ble utnevnt til Compositeur du Cabinet du Roy en ærestittel ved hoffet hos Ludvig 15. Rameau var Frankrikes ledende komponist på 1700-tallet. Hans operaer er ikke lenger (på 1900-tallet) del av standardrepertoaret og han mer kjent for cembalokomposisjoner.
Bakgrunn Jean-Philippe Rameaus ble født i Dijon. Faren var organist i katedralen i Dijon, og Jean-Philippe begynte å spille cembalo da han var svært ung. Han studerte først jus og ble senere organist. I sin ungdom var Rameau en tid i Italia.
Han bosatte seg i Paris 1723, og bodde der til sin død i 1764.
Karriere Fra 1715 til 1723 var han organist i katedralen i Clermont (8 år) og andre byer, og var dessuten en tid i Paris. I Paris hadde han lenge ikke noen fast stilling. I 1732 ble han organist i Sainte-Croix-de-la-Bretonnerie i Paris og året etter ved jesuittenes kloster. Senere han vendte tilbake til Dijon for å overta sin fars tjeneste.Sadler & Christensen Det var først i førtiårsalderen Rameaus karriere satte fart da han begynte med opera, og det er også da han begynner å fremtre tydeligere i kildene. Han videreførte tragédie lyrique i tradisjonen etter Lully og videreutviklet denne på en særpreget måte.
I Paris klarte Rameau, trass i atskillig motgang, å slå igjennom med sine skrifter, og senere også med cembalostykker og operaer. Rameau komponerte sin første opera som femtiåring i 1733. Hippolyte et Aricie utløste protester fra de tradisjonstro som mente at Rameau ødela formen med følelsesladete deklamasjoner og dominerende instrumenter. På det tidspunkt var han best kjent som musikkteoretiker. Rykte hadde han først vunnet ved sin Traité de harmonie réduite á ses principen naturels (1722), som skulle bli en av grunnsteinene for den moderne harmonilæren. Det er mulig at flyttingen til Paris delvis var motivert av at Rameau ville overvåke trykkningen av dette verk.
Da François Couperin døde i 1733 ble Rameau den ledende komponisten i Frankrike. Fra den tiden skrev Rameau nesten utelukkende operaer.
I dag er hans cembaloverk en del av standardlitteraturen for cembalo, og hans operaer oppføres hyppig.
Jean-Philippe Rameau mest kjente kammermusikk er blant annet Pièces de clavecin en concert (1741): 5 konserter for konserterende cembalo med mulig ledsagelse av fiolin, fløyte eller gambe. Dette er i motsetning til J.S. Bachs Sei Sonate à Cembalo certato è Violi Solo (Cöthen, 1720), hvor de tre stemmene er likeverdige.
Hans mest kjente operaer er blant annet: Hippolyte et Aricie (sammen med Abbe Simon-Joseph Pellegrin, basert på Racines Phèdre1733) Les Indes galantes (1735) Castor et Pollux (1737, rev. 1754) Dardanus (1739) Naïs (1749) Zoroastre (1749)
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Jean-Philippe Rameau diskografi Rondeau des Indes Galantes, video
Kategori:Franske komponister Kategori:Operakomponister Kategori:Franske musikkteoretikere Kategori:Personer fra Dijon