Indoariske språk er en gren av den indoeuropeiske språkfamilien. De er framfor alt utbredt i Sør-Asia. Sammen med de iranske språkene og nuristanispråkene danner de den indoiranske undergruppa av indoeuropeiske språk. De til sammen over 100 indoariske språkene som snakkes i dag, har rundt én milliard brukere, først og fremst i nordlige og sentrale India, i Pakistan, Bangladesh, Nepal, Sri Lanka og på Maldivene. Blant de viktigste indoariske språkene er hindi, det nært beslektede urdu, bengali, ytterligere regionale indiske språk samt det klassiske språket sanskrit.
De indoariske språkene er ikke i slekt med de dravidiske språkene, som tales i sørlige India, men gjennom langvarig språkkontakt har de utvikla mange fellestrekk. På grunn av et stort antall folkevandringer og den gjensidige språkkontakta i området, har inndelinga av de indoariske språkene i genetiske undergrupper, samt det å sette skiller mellom de enkelte språkene og dialektene, bydd på problemer.
De indoariske språkene er i stor grad analytiske. Den grunnleggende ordstillinga i alle språkene er subjekt–objekt–verb. Det mest karakteristiske trekket fonologisk sett er det store antallet plosiver. Flere av dagens indoariske språk benytter en rekke ord som er lånt inn direkte fra sanskrit.
Forhold til andre språk Den indoeuropeiske språkfamilien
thumb|William Jones (1746–1794) var sentral i oppdagelsen av indoeuropeiske språk og viktig for utviklingen av komparativ lingvistikk De indoariske språkene utgjør en undergren av de indoeuropeiske språkene, som også de fleste språk i Europa tilhører. Andre grener er for eksempel gresk, romanske språk, slaviske språk og germanske språk. De indoariske språkene er dermed også fjernt beslekta med norsk. Dette slektskapet viser seg også ved første øyekast hos noen få ord i de moderne språkene. Ordet for «navn» er på bengali , hindiordet for «ny» er og «ku» heter på marathi . I andre tilfeller som «hjul» og nepali kan man bare vise det felles opphavet ved hjelp av kompliserte etymologier. For størstedelen av ordforrådet og framfor alt grammatikken i de moderne indoariske språkene kan man imidlertid knapt finne likheter i dagens europeiske språk. Mellom klassiske språk, som sanskrit og latin eller klassisk gresk, er overensstemmelsene derimot betydelig større, både i ordforråd og morfologi. Man kan for eksempel jamføre former som sanskrit og latin «tann» (akkusativ), eller sanskrit og klassisk gresk «de bar».
Oppdagelsen av at sanskrit var i slekt med språk i Europa, var tonegivende for utviklingen av den komparative lingvistikken. Engelskmannen William Jones hadde lært seg sanskrit i løpet av sin tid som dommer i Calcutta, og postulerte i 1786 som første person at sanskrit var i slekt med gresk, latin, gotisk og keltiske språk. På dette grunnlaget grunnla den tyske språkforskeren Franz Bopp (1791–1867) den komparative indoeuropeiske språkforskninga. At de moderne indoariske språkene var i slekt med sanskrit, kom man på først senere, men man skjøt da også over mål og sa at også de dravidiske språkene stammet fra sanskrit.Colin P. Masica: The Indo-Aryan Languages, Cambridge 1991, s. 3 Først i 1856 fastslo Robert Caldwell at de dravidiske språkene utgjør en selvstendig språkfamilie.
Den indoiranske språkgrenen
Innen de indoeuropeiske språkene står de indoariske språkene nær de iranske språkene, som blant annet persisk, kurdisk og pashto tilhører. Selv her viser slektskapen seg tydeligst i de eldste språkformene: i urpersisk, de akemenidiske storkongenes språk og sanskrit er mange ord som og «gud», og «jord» samt og «hest» nesten like, mens de moderne språkene har skilt seg fra hverandre. De indoariske og iranske språkene danner til sammen den indoiranske språkgrenen. Som en selvstendig undergren av disse, regnes den lille gruppen nuristanispråk, som tales i Afghanistan og Pakistan. De dardiske språkene, som også tales i den nordvestlige delen av Sør-Asia, har en usikker stilling innen de indoiranske språkene. De ble tidligere regna sammen med nuristanispråkene eller ansett som en selvstendig gren, men anses nå som en undergruppe av de indoariske språkene.
Sørasiatisk språkbunt
thumb|I gult: De indoariske språkene innen språkfamiliene i Sør-Asia.
De indoariske språkene deler det indiske subkontinentet med tre andre språkfamilier: de dravidiske språkene (hvis viktigste medlemmer er tamilsk, malayalam, telugu og kannada), som hovedsakelig er utbredte i det sørlige India; den mindre gruppa mundaspråk (en gren av de austroasiatiske språkene) i midtre India og de tibetoburmanske språkene (en gren av de sinotibetanske språkene) ved subkontinentets nordlige og østlige grenser. De indoariske språkene er ikke genetisk beslekta med disse språkfamiliene, men de har gjennom årtusenlang språkkontakt hatt stor gjensidig innflytelse på hverandre i ordforråd, morfologi og fonetikk (spesielt karakteristisk er kanskje forekomsten av retroflekse konsonanter). På grunn av de tallrike fellestrekkene sammenføres disse språkene i en sørasiatisk språkbunt. Framfor alt har det vært en betydelig vekselvirkning av lånord mellom de indoariske og dravidiske språkene. De dravidiske språkene har tatt over ord fra sanskrit i stor mengde, mens de selv har utøvd en sterk strukturell innflytelse på de indoariske språkenes fonetikk og syntaks.
Historikk De indoariske språkene har en historie på nesten fire tusen år. Man deler den inn i tre historiske stadier: Urindoarisk (vedisk, klassisk sanskrit), mellomindoarisk (prakritspråk, pali, apabhramsha) og nyindoarisk (de indoariske språkene som snakkes fra cirka 1000 e.Kr. til i dag).
Forhistorie Som medlemmer av den indoeuropeiske språkfamilien stammer de indoariske språkene fra et antatt indoeuropeisk urspråk, som kan antas å ha blitt talt i fjerde eller tredje årtusen f.Kr., på steppene i det som i dag er sørlige Russland. Fra den urindoeuropeiske befolkninga delte det seg en gruppe som brukte benevnelsen «arier» (ārya) om seg selv, og som talte et forstadium til de indoiranske språkene. Etter at de hadde oppholdt seg en tid i Baktria, delte de seg omkring 2000 f.Kr. i en iransk og en indoarisk gren.Masica: The Indo-Aryan Languages, s. 36 Iranerne slo seg ned i det som i dag er nordlige og vestlige Iran, mens indoarierne innvandra i flere bølger til den indiske halvøya, antageligvis rundt 1500 f.Kr.Masica: The Indo-Aryan Languages, s. 37 Det eldste språklige beviset for indoariernes tilstedeværelse stammer fra det hurrittiske Mitanni-riket i nordlige Mesopotamia og nordøstlige Syria. Der fantes det på 1500- til 1200-tallet f.Kr. en herskende klasse som bar entydig indoariske navn og dyrka guder som Indra. I en lærebok i hesteskjøtsel, som mitannieren Kikkuli forfatta på 1400-tallet f.Kr. på hettitisk, finnes enkelte fagbegreper som har blitt lånt inn fra indoarisk.Jules Bloch: Indo-Aryan. From the Vedas to modern times. , Paris 1965, s. 11 Disse tidlige indoariske sporene i vestlige Asia forsvant sporløst etter Mitannirikets undergang.
Urindoariske språk
Den urindoariske fasen begynner med indoariernes innvandring til India i løpet av det andre årtusenet f.Kr. Denne innvandringa skjedde antageligvis i flere bølger eller i løpet av en lang tidsperiode. Etter hvert bredte indoarierne seg ut i nordlige India og trengte ut urbefolkningas språk, men ikke uten å bli påvirka av dem. Mye tyder derfor på at de dravidiske språkene og mundaspråkene en gang ble talt i et mye større område, før de ble trengt tilbake til respektivt sørlige områder og fjell- og skogsområder av den indoariske ekspansjonen. Ideen om at indoarierne er en innfødt befolkning i India og skal ha grunnlagt Induskulturen, som er populær i India, er ikke holdbar ifølge den vestlige språkvitenskapens synsvinkel.Masica: The Indo-Aryan languages, s. 37 ff thumb|Hymne 10.90 (Purusha sukta) i Rigveda. Vedisk sanskrit var forløperen til klassisk sanskrit. Vedisk og klassisk sanskrit sammenfattes med betegnelsen urindoarisk eller urindisk. Vedisk, språket som Veda-skriftene er skrevet på, er den tidligst bevarte indoariske språkformen. Dateringa av tekstene, som i lang tid kun ble videreført muntlig, er usikker, men de eldste hymnene i Rigveda må ha oppstått kort tid etter indoariernes innvandring til India etter midten av det andre årtusenet f.Kr. Vedisk utgjør en arkaisk form av sanskrit med større grammatisk formrikdom og visse forskjeller i fonologi og ordforråd. Forskjellen fra klassisk sanskrit tilsvarer omtrent forskjellen mellom Homers språk og klassisk gresk. Språket i brahmanaene og sutraene er et mellomstadium mellom vedisk og klassisk sanskrit.
For å ivareta en feilfri resitasjon av de hellige tekstene ble vitenskapen om fonetikk og grammatikk tidlig utvikla i India. Denne ble fullført i Paninis grammatikk. Omkring 300 f.Kr. kodifiserte denne grammatikken den dannede overklassens språk. Det enkle folket snakka på denne tida allerede mellomindoariske språkformer. Betegnelsen «sanskrit» ( «tilrettelagt») står også i motsetning til begrepet «prakrit» ( «naturlig»), som man sammenfatter de mellomindoariske språkene med. Paninis grammatikk ble normativ for klassisk sanskrit. Følgelig ble sanskrit som litteraturspråk konservert på et arkaisk stadium, og eksisterte, i likhet med latin i middelalderens Europa, over en lang tidsperiode som et religions- og lærdomsspråk. Denne stillinga har sanskrit beholdt fram til i dag, men i en svakere form. Indias forfatning erkjenner til og med sanskrit som et av landets 22 nasjonalspråk.
Sanskritlitteraturens blomstringstid var i midten av det første årtusenet e.Kr. Dette innebærer at for eksempel en dikter som Kalidasa, som antagelig levde på 400-tallet, skrev sine verk i en tid da sanskrit lenge kun hadde vært et skriftspråk, og holdt seg til regler som ble forumlert av en grammatiker som hadde levd 700 år før ham. Til forskjell fra lyd- og formlæren var syntaksen så å si uregulert av Panini, og kunne derfor under påvirkning av de mellomindoariske språkene utvikle egenarter som ikke ville ha vært vanlige i de tidligere stadiene av urindoarisk. Karakteristisk for klassisk sanskrit er forkjærligheten for passivkonstruksjoner og danning av omfattende sammensetninger med opptil 20 bestanddeler.
Mellomindoariske språk
De mellomindoariske språkene oppsto allerede fra ca. 600 f.Kr. fra urindoarisk. Da de talte formene av urindoarisk var noenlunde enhetlige, er den vanlige påstanden om at spesifikke mellomindoariske språk «oppstod fra sanskrit» villedende. Kjennetegnene for utviklinga fra ur- til mellomindoarisk er en forenkling av formlæra og ordenes fonetiske struktur (for eksempel sanskrit til pali ). Flere mellomindoariske språkvarianter har blitt bevart. For disse brukes ofte samlingsbegrepet «prakrit». De eldste språklige vitnesbyrdene om mellomindoarisk og samtidig de eldste skriftlige levningene i India er keiser Ashokas edikt, som ble nedskrevet på en rekke ulike regionale dialekter. Disse har blitt bevart i innskrifter i stein fra ulike deler av India, skrevet med brahmi-skrifta. De reformerende religionene buddhismen og jainismen brukte prakrit for sine skrifter. Selv i diktninga ble stiliserte former av prakrit brukt, delvis parallelt med sanskrit. Det klassiske sanskritdramaet er flerspråklig: hovedpersonene snakker sanskrit, kvinnene sauraseni-prakrit, komiske rollefigurer snakker magadhi-prakrit, og de lyriske sangene er forfatta på maharashtri-prakrit.