Gresk kunst i antikken

thumb|250px|Parthenon i Athen. thumb|250px|Gresk vasemaleri eller svartfigurkeramikk, ca. 530–520 f.Kr. Gresk kunst i antikken betegner de kunstformer, hovedsakelig skulptur, vasemaleri og arkitektur, som ble skapt i Hellas i løpet av antikken. Hellas har en rik og variert kunsthistorie som går rundt 5000 år tilbake, med den minoiske sivilisasjon og senere den hellenistiske sivilisasjon. Gresk kunst påvirket Romerrikets kunst og ble selv påvirket av østlige kunstretninger. Det aller meste av europeisk kunst i de påfølgende 2000 årene har forholdt seg direkte eller indirekte til den greske kunsten.

Innledning Antikkens greske kunst har hatt en enorm innflytelse på kulturene i tallrike land fra oldtiden og opp til nåtiden, spesielt innenfor skulptur og arkitektur. I vest på romersk kunst i Romerriket hovedsakelig avledet fra greske modeller. I øst innviet Aleksander den stores erobringer flere land i en utveksling mellom greske, sentralasiatiske og indiske kulturer, noe som resulterte i blant annet gresk-buddhistisk kunst med forgreining så langt unna som til Japan. I kjølvannet av renessansen i Europa inspirerte den humanistiske estetikk og høye standard av gresk kunst generasjoner av europeiske kunstnere. Godt inn på 1800-tallet dominerte den klassiske tradisjonen som ble avledet fra gresk kunst kunsten i den vestlige verden.

Selvbevisst egenart thumb|Vognkjøreren fra Delfi, Delfis arkeologiske museum. En av de største bevarte verker av gresk bronsekulptur, datert til rundt 470 f.Kr. Del av en større statuegruppe som ble gitt til Apollons helligdom i Delfi av Polyzalos, bror av tyrannen på Siracusa. Statuen er i tidlig klassisk stil og en av de få med innlagt glass i øynene. Den greske sivilisasjon skiller fra de andre sivilisasjonene i Egypt og Midtøsten. Mens den egyptiske sivilisasjonen var et homogent, uforanderlig hydralistisk samfunn under en hersker, farao, i et klart avgrenset geografisk område, var den greske sivilisasjonen forskjellig i nær alle aspekter.

Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i Egeerhavet og langs kysten av Anatolia. Det var greske samfunn langs Svartehavet, i sørlige Italia og på Sicilia, og så langt unna som langs kysten av Frankrike og i Spania. Grekerne var desentraliserte, kun knyttet sammen via sjøveiene, og de hadde ingen felles politisk enhet eller felles styre. Den greske verden besto av en rekke selvstyrte bystater som hyppig lå i krig med hverandre, styrt av enkeltindivider, mindre grupper eller av et flertall; tyranner, oligarki eller demokrati – begreper som er alle greske, noe også ordet for politikk er, avledet av polis (by), i betydningen «selvstyrt by».

Grekerne, eller hellenerne som de kalte seg selv, var selv meget selvbevisst om at de hadde en felles kultur, hva Herodot på 400-tallet f.Kr. kalte for «vi er alle av samme slag og de den samme tale, vår felles helligdommer for gudene og ritualer, våre felles sedevaner».Honour, Hugh & Fleming, John (1982): A World History of Art. Macmillan Reference Books. ISBN 0-333-37185-2. Side 94-95

thumb|Eirene, fredens gudinne, bærer Plutos, rikdommens Gud, på armen. Et eksempel på en romersk kopi av en tapt gresk originalskulptur av Kefisodotos den eldre, ca. 370 f.Kr., og som en gang sto på agora i Athen. Grekerne var sjøfarende og kom tidlig i kontakt med andre sivilisasjoner, blant annet den egyptiske, og lærte sannsynligvis billedhoggerkunsten herfra. De første skulpturene ble gjort i tre, xoanon, men skulpturer hogd ut av stein tok antagelig utgangspunkt i den egyptiske formelen oppdelingen av kroppen, et abstrakt numerisk system for proporsjon, men frigjorde seg snart fra det fastlagte skjemaet. Hvor egypterne hadde en tradisjonstung kunnskap om hvordan det menneskelige legemet var oppbygd, tok grekerne et mer empirisk tilnærming og benyttet sansene få se hvordan kroppen faktisk så ut. «Den store oppvåkningen», som den engelske kunsthistorikeren Ernst Gombrich kaller det: oppdagelsen av naturgjengivelsen.Gombrich, E.H.: Verdenskunsten. Oslo 1979. ISBN 82-03-11798-8. Side 46-48.

Kunsthistorikere har sporet den greske kunsten i tre påvirkninger: etterlevninger fra den kretisk-mykenske kulturen (eller egeisk kultur), bidrag fra dorerne, og ikke minst lærdom fra assyrere og egyptere. Lærdom fra øst, fra Anatolia og bortenfor, ga påvirkning som utjevnet den europeiske geometriske stilen mot en voksende naturalisme.Huyghe, Reneé: «Art forms and society» i Larousse Encyclopedia of Prehistoric & Ancient Art. Hymlyn London 1981. ISBN 978-0896-73079-3. Side 236.

Grekerne overtok antagelig også den egyptiske metoden å forbedre en steinblokk ved å tegne statuens omriss, overført på deres egen steintype. Her var grekerne heldige da stein fra Paros, kjent for sin hvite marmor, og fra andre øyer i Egeerhavet, og fra fjellene Hymettos og Pentélikon, hadde en særdeles vakker, nærmest gyllent, lysende skjær i fargen.Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 99

Den mannlige nakenhet thumb|Kritiosgutten, tidlig klassisk tid, Akropolis' arkeologiske museum i Athen. En orientalsk, østlig påvirkning er også tilstede i de første utskjæringer av menneskefigurer, eksempelvis i utskjæring i elfenben av en knelende gutt som viser syrisk eller fønikisk behandling i detaljeneHonour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 98, men figuren har allerede et karakteristisk gresk element i seg ved at figuren er naken. Hverken i Egypt eller i Midtøsten er mannlig nakenhet vanlig i kunsten. Ved å kle av figuren ble grekerne opptatt av musklene og huden på en avslørende og nyskapende måte som det egyptiske skjemaet ikke tillot. Den skulpturelle nakenhet var dog forbeholdt mannlige figurer. Når grekerne opptok den fønikiske fruktbarhets- og modergudinnen Astarte som Afrodite ble hun kledd opp og dekket til, og det kvinnelige legeme ble ikke behandlet i sin fulle form før ut på 300-tallet f.Kr.

thumb|150px|left|Polykleitos' Doryforos (Spydbæreren), et tidlig eksempel på klassisk contrapposto. Dyrkelsen av den mannlige nakenhet er blitt forklart i en aristokratisk krigerkultur, og i den greske praksis å opptre naken i atletiske øvelser (atleter var også soldater), men dens opprinnelse kan ha sin bakgrunn i å knytte nakenhet i en tidligere dyrkelse av andakt og ærefrykt i religiøs, orientalsk kunst.Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 100 Den greske nakenhet har alltid vært noe merkelig for andre sivilisasjoner. Engelsk språk har i motsetning til norsk et skille mellom «naked» og «nude». Å være naken (naked) er å bli fratatt klærne og innebærer et element av forlegenhet mens avkledd (nude) har en dannet bruk uten forlegenhet.Clark, Kenneth (1956): The Nude. Penguin 1981. ISBN 0-14-02-0484-9. Side 1.

Den nakne greske yngling, fjernt fra alderdommens forfall, reflekterte en selvbevisst, elitistisk syn ikke bare på det greske samfunn i henhold til andre «barbariske» samfunn, men også på et mannsdominert samfunn som «henviste kvinner til hjemmet, smilte til pederasti og synes aldri å ha tvilt på menns overlegenhet, i skjønnhet såvel som styrke».Honour, Hugh & Fleming, John (1982). Side 100 Men de første greske statuer, hovedsakelig avbildninger av guden Apollon, var ikke vakre, men stive og mindre naturlige enn deres egyptiske forbilder som hadde to karakteristikker: de var ideelle og tydelige, perfeksjonert gjennom tusener av år. Gresk kunst starter med et konsept om den perfekte form, ikke mot en dragning av realisme, og den perfekte form er som Apollon selv, harmonisk og matematisk definert, eksempelvis definert av matematikeren Pytagoras. Før Apollon er vakker er han billedframstillingen av den ideelle, tydelige form, og deretter utvikler formen seg gradvis til etterligning, mimesis (imitasjon), anskueliggjort filosofisk av Platon og Aristoteles.Clark, Kenneth (1956). Side 26-27.

Den greske nakenstatue varierer stort i anatomisk nøyaktighet, og det har blitt gjort mange forsøk på å datere dem nærmest tiår for tiår i antagelsen av at skulptørene strebet etter stadig større naturalisme. Hvor riktig denne kronologiske antagelsen enn måtte være, synes det som om en mer naturalistisk tilnærming skjedde fra tidlig på 400-tallet f.Kr., rundt 480 f.Kr., noe som kan bevitnes i de statuer som ble revet overende under den persiske herjingen av Akropolis i Athen og senere begravd under de nye fundamentene (og således bevart for ettertiden). Også statuer, som Kritiosgutten, hogd ut ikke lenge etter katastrofen har de samme karakteristikker. Den arkaiske stivheten er erstattet av ikke bare framstående skjønnhet, men en ny ledighet hvor høyre kne er lett bøyd, tyngden flyttet mot venstre, og hodet er lett vendt mot høyre, nok til at en følelse av liv blir gitt til totaliteten. Kroppen er ikke lenger utskåret i henhold til et diagram, men i sin organiske form i naturlig balanse. Antikke kilder oppgir navnet Pythagorus fra Rhegium (ikke matematikeren) som den skulptøren som «først ga rytme og proporsjoner til sin skulpturer».Clark, Kenneth (1956). Side 29.

Den kvinnelige nakenhet thumb|Afrodite fra Knidos, romersk marmorkopi, men hvor hode, armer, ben og draperi er restaurert. I antikkens Hellas er det ingen naken kvinneskulptur fra før 500-tallet f.Kr., og de var sjeldne på 400-tallet. Det var både religiøse som sosiale grunner for dette. Mens den nakne Apollon var en del av det guddommelige var det både religiøse og rituelle tabuer som førte til at Afrodite ble tildekket. Selv så sent som 300-tallet f.Kr. var den nakne Afrodite assosiert med orientalske kulter og hennes fysiske skjønnhet ble antagelig sett på som kjetteri mer enn fordømt av moralske grunner.Clark, Kenneth (1956). Side 65.

thumb|150px|left|Venus fra Milo. Også sosialt var begrensningene tilsvarende. Hvor de mannlige atletene var nakne eller så vidt tildekket, var de greske kvinnene forvist til hjemmet, tildekket fra hode til tærne. Unntaket var spartanerne som sjokkerte de øvrige grekere med å la sine kvinner vise lårene og delta i gymnastiske øvelser. De sjeldne tegninger av nakne kvinner på greske vaser er alt annet enn gjengivelse av ideelle skjønnheter, men fra midten av 400-tallet f.Kr. synes det som om kvinnefigurer på drikkebegre er blitt mer attraktive. Istedenfor nakne ble kvinner gjengitt tildekket av tynne slør som klebet om dem, draperie mouillée, et grep som ble benyttet fra arkaisk tid og framover. Og likeledes som greske skulptører lærte seg å utforske mannlig muskelspill og skjelettstrukturen, ble de dyktige til å gjengi tekstilenes myke folder og naturlige tyngde.Clark, Kenneth (1956). Side 68.

Det synes som det er først med Praxiteles og ikke minst med hans Afrodite fra Knidos at den nakne kvinneakt står fram, skjønt den er stoppet i det øyeblikket hvor hun enten kler på eller av seg. Den venstre armen holder hennes drakt mens den andre dekker skjødet, og fotstillingen er lånt fra den mannlige akt. Statuen er antagelig utført en gang rundt år 350 f.Kr. Plinius den eldre rapporterer at borgerne på øya Kos avviste statuen, men den ble tatt imot i byen Knidos i Anatolia hvor en forfatter fra senantikken har gitt livlig redegjørelse av et besøk til hennes helligdom der.Clark, Kenneth (1956). Side 73.