Zenon (gresk Ζήνων; latin Flavius Zeno; født 425, død 4. april 491), opprinnelig navn Tarasis, var keiser i Østromerriket (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av de tidlige bysantinske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av Vestromerriket under Julius Nepos og Romulus Augustus, mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst.
Militært liv left|thumb|En detalj fra Missorium til Aspar, og avbilder en mektig magister militum Aspar og hans eldre sønn Ardabur (ca. 434). Zenon førte til Ardaburs fall, framskaffet forræderske brev som knyttet ham til sasanidekongen; Ardabur bestakk senere en del av Zenons soldater til å snikmyrde ham. Zenons opprinnelige navn var Tarasis.Kildene kaller ham for «Tarasicodissa Rousombladadiotes», og av den grunn ble det antatt at hans navn var Tarasicodissa. Imidlertid har det blitt demonstrert at hans egentlige navn betyr «Tarasis, sønn av Kodisa, [som kommer fra] Rusumblada», og at «Tarasis» var et vanlig navn i Isauria, jf. Harrison, R. M.: «The Emperor Zeno's Real Name», Byzantinische Zeitschrift 74 (1981) 27–28). Han var født i Isauria ved Rusumblada, senere omdøpt til Zenonopolis til ære for Zenon.Mitchell, Stephen (2007): A history of the later Roman Empire, AD 284–641: the transformation of the ancient world, Wiley-Blackwell, ISBN 1405108568, s. 114. Hans far het Kodisa (som kan utledes fra hans tilnavn «Tarasicodissa»), hans mor Lallis, og hans bror Longinus. Tarasis hadde en hustru ved navn Arcadia, et navn som indikerer på et forhold til aristokratiet i Konstantinopel, og hennes statue ble reist i nærheten av Arcadius' bad ved trappen som fører til Topoi.Croke, ss. 160–161. I henhold til en kristen legende hadde Zenon to døtre, Hilaria og Thaopesta, som fulgte et religiøst liv,Wilfong, Terry G. (2002): Women of Jeme: lives in a Coptic town in late antique Egypt, University of Michigan Press, ISBN 0472066129, s. 35. men de historiske kildene har kun bevitnet en eneste sønn født av Arcadia, som også het Zenon.Martindale, «Zenon 4», s. 1198. Tarasis var antagelig beslektet med den isaurianske general Zenon, som hadde bekjempet Attila i 447 i forsvaret av Konstantinopel og blitt utnevnt til romersk konsul det påfølgende året.
Isaurianere var et folk som levde i innlandet fra middelhavskysten ved Anatolia, i midten av Taurus-fjellene, det som er dagens område Konya/Bozkir i Tyrkia. Som andre stammer i grenseområdene ble de betraktet som barbarer av romerne selv om de hadde vært romerske undersåtter i mer enn to århundrer. Imidlertid var de katolikker framfor kristne arianere, som gotere og andre germanske stammer, og var ikke formelt fratatt tilgang til keisertronen.
I henhold til en del forskere ønsket den østromerske keiseren Leo I på midten av 460-tallet å balansere tyngden av den germanske andelen av hæren, hvis leder var alaneren magister militum Aspar. Han mente at Tarasis og hans isaurianere kunne være en motvekt, og tilkalte ham, sammen med mange isaurianere, til Konstantinopel. Denne fortolkningen har dog blitt diskutert av andre historikere.Croke, ss. 166–168. På midten av 460-tallet hadde Arcadia og Zenon levd i Konstantinopel en tid, hvor også Lallis og Longinus levde, sistnevnte gift med en Valeria, muligens en kvinne av adelig bakgrunn.
I henhold til senantikke kilder er den tidligste referansen til Tarasis datert tilbake til år 464 da han la sine hender på en del brev skrevet av Aspars sønn Ardabur, som beviste at sønnen til magister militum hadde tilskyndet at det persiske Sasaniderikets konge hadde angrepet romersk område og med løfter om å støtte invasjonen. Via disse brevene, som Tarasis ga til keiser Leo, sørget keiseren for å avskjede Ardabur som på denne tiden var magister militum per Orientem og patrikios, således reduserte Aspars innflytelse og ambisjoner. Som belønning for sin «lojalitet», at Leo priste sammen med søylehelgenen Daniel Stylites,Life of Daniel the Stylite, 55, sitert i Croke, s. 168. ble Tarasis utpekt til comes domesticorum, en posisjon med stor innflytelse og prestisje. Denne utnevnelsen kan bety at Tarasis hadde blitt en protector domesticus, enten ved Leos hoff i Konstantinopel eller tilknyttet Ardaburs stab i Antiokia.
I 465 hadde Leo og Aspar kranglet om utnevnelsen av konsuler for det påfølgende året. Det var ved denne anledningen at Tarasis' posisjon ble styrket da han ble venn og alliert med keiseren.Kilden er Photius' sammendrag av den første boken til Candidus' krønike (Croke, s. 161).
Styre Svigersønn av Leo I thumb|Denne solidusen ble lagd av general Odovakar, i Zenos navn. thumb|left|Relieff av Ariadne, eldste datter av keiser Leo I og hustru av Zenon. For å gjøre seg selv mer akseptabel for det romersk hierarki og befolkningen i Konstantinopel benyttet Tarasis det greske navnet Zenon og benyttet det for resten av livet. I 466 giftet Zenon seg med Ariadne, den eldste datteren til Leo I og Verina. Ettersom det ikke eksisterer noen referanse til en skilsmisse fra Arcadia er det antatt at hun må ha dødd i disse årene. Året etter ble deres sønn født, og Zenon ble far til tronarvingen, ettersom den eneste sønnen Leo I hadde døde i barndommen. For å understreke sønnens krav på tronen ble gutten døpt Leo.Croke, ss. 172–173. Zenon var dog ikke tilstede ved sin sønns fødsel da han i 467 deltok i en militær kampanje mot goterne.Croke, ss. 166–168; 178–179.
Zenon, som medlem av protectores domestici, deltok ikke i den katastrofale hærtoktet mot vandalene, som ble ledet av Leos svoger Basiliskos. Det påfølgende året, hvor han holdt posisjonen som romersk konsul, ble han utpekt til magister militum per Thracias (romersk general) og ledet en hær inn i Thrakia. Kildene er ikke klare på hvilken fienden han bekjempet der, og historikerne har foreslått gotere eller hunere, eller kanskje opprørere fra Anagastes. Uansett, før han dro ble søylehelgenen Daniel Stylites bedt om hans mening for denne krigen, og den hellige Daniel svarte at Zenon ville bli mål for en sammensvergelse, men ville unnslippe uskadd. Leo sendte da en del av sine personlige soldater med Zenon for å beskytte ham, men de var blitt bestukket av Aspar til å fange ham. Zenon fikk høre om deres hensikt og flyktet til Sardica (Sofia), og på grunn av dette ble økte Leos mistenksomhet overfor Aspar.Croke, ss. 185–186.
Etter angrepet dro ikke Zenon tilbake til Konstantinopel, hvor Aspar og Ardabur var med betydelig makt. Isteden dro han til den Lange muren, eller kanskje mer sannsynlig, til Anastasianske mur, en eldre festning rundt 64 km vest for Konstantinopel, deretter til Pylai og videre til havnebyen Khalkedon. Mens han ventet der på en mulighet til å reise tilbake til hovedstaden ble han utpekt magister militum per Orientem. Han tok munken Peter Fullo med seg og reiste til byen Antiokia ved Orontes, som var bispestedet for hans kontor. På vegen reiste han gjennom Isauria hvor han slo ned et opprør fra befolkningen. Zenon ble i Antiokia i to år.Croke, ss. 188–190.
Mens Zenon levde i Antiokia med sin familie sympatiserte han med monofysittiske synspunktene til Peter Fullo, patriarken i Antiokia, og støttet ham mot hans motstander, biskop Martyrius av Khalkedon. Zenon tillot at munker fra klostre i nærheten kom til Antiokia som Peter Fullos tilhengere, og overså deres vold mot Martyrius' tilhengere. Martyrius dro til Konstantinopel og bad Leo om hjelp, men da han kom til Antiokia i 470 ble han informert om at Peter Fullo var blitt valgt til biskop, og resignerte. Leo reagerte ved å beordre Peter i landflyktighet og adresserte til Zenon den 1. juni 471 en lov som forbød munker fra å forlate sine klostre og oppmuntre til opprør.Corpus Juris Civilis (1.3.29) I samme tidsrom måtte Zenon også ta seg av et angrep fra makronere, et folkeslag i Kolchis, som angrep romerske Armenia.Croke, ss. 194.
Mens Zenon fortsatt oppholdt seg langt unna Konstantinopel hadde Aspar økt sin innflytelse ved å få sin sønn Julius Patricius utnevnt som cæsar og gift med Leo Is unge datter Leontia i 470. Kildene er selvmotsigende til grunnene, men hevdet klart at i 471 hadde Leo I fått Aspar og Ardabur svikefullt myrdet, bestemt med Zenons og Basiliskos' godkjennelse som i kjølvannet av mordene hadde forflyttet seg nærmere hovedstaden. Zenon var da i havnebyen Khalkedon. Etter deres død reiste Zenon til Konstantinopel og ble utpekt til magister militum praesentalis.Croke, Brian (2005): «Dynasty and Ethnicity: Emperor Leo and the Eclipse of Aspar», Chiron 35, ss. 198.
Første styre og Basiliskos' opprør (475–476) thumb|Mynt med Leo II, preget i navnet til Leo og Zenon evigvarende Augusti; det tilhører perioden da både Zenon og hans sønn var keisere, mello 9. februar og 17. november 474. Den 25. oktober 473 utpekte Leo I sin nevø Leo II, sønn av Zenon og Ariadne, til cæsar. Den 18. januar 474 døde Leo I. Om Leo II ikke allerede hadde blitt proklamert til medkeiser av sin bestefar ble han i alle fall augustus ved denne anledningen. Ettersom Leo II var syv år gammel, for ung for styre i egen person, sørget Ariadne og hennes mor Verina til å få Zenon kronet som medkeiser, noe som skjedde 9. februar 474. Da Leo II ble syk og døde den 17. november ble Zenon enehersker.
Zenon måtte bilegge saken med vandalene til kong Geiserik som truet handelrutene til sjøs med deres angrep på kystbyene til imperiet. Zeno sendte Geiserik en ambassadør med stor rang, Severus, som sørget for å oppnå en «evig» fred mellom vandalene og Østromerriket. Det var en fred som tillot romerne å betale løsepenger for fanger som var tatt av vandalene og som avsluttet vandalenes forfølgelser av katolikker på deres område.Williams & Friell, ss. 181–183.
Til tross for denne suksessen fortsatte Zenon å være upopulær blant folk flest og i senatet på grunn av bakgrunn som barbar. Hans rett til tronen var begrenset til sitt ekteskap med Ariadne og hans forhold til Verina, enkekeiserinnen. Derfor valgte han å støtte seg selv på den isaurianske andelen av hæren, særlig styrket han sine bånd med de isaurianske generaler og brødrene Illus og Trocundes. Imidlertid besluttet Verina å få sin svigersønn veltet fra tronen og erstatte ham med sin elsker, tidligere magister officiorum Patricius, ved hjelp av sin bror Basiliskos. Sammensvergelsen oppmanet til opprør i hovedstaden mot keiseren. Basiliskos greide også å overbevise Illus, Trocundes og den østgotiske generalen Theodoric Strabo om å bli med på sammensvergelsen.
left|thumb|Mynt med Basiliskos, som gjorde opprør mot Zenon i januar 475 og holdt på makten inntil Zenon kom tilbake i august 476. Basiliskos var Verinas bror; han tok makten etter at Zenon hadde flyktet fra Konstantinopel, men fikk ikke støtte fra folket i hovedstaden og ble til slutt tatt til fange og henrettet av Zenon. I januar 475 ble Zenon tvunget til å flykte fra Konstantinopel og til Isauria sammen med sin hustru og sin mor,Hussey, Joan (1966): The Cambridge medieval history, bind 4. Cambridge University Press. s. 473. en del isaurianske tilhengere og rikskassen. Illus og Trocundes ble sendt for å ta ham til fange, og Zenon ble tvunget til å befeste seg i en borg hvor Illus beleiret ham, tok til fange Zenons bror Longinus og holdt ham som gissel.