Pseudopontiinae Dismorphiinae Coliadinae Pierinae
thumb|right|250px|Radialåren har mellom 3 og 5 greiner. Delias eucharis
Hvitvinger (Pieridae) er en familie med dagaktive, vanligvis hvite, men også gule og grønne dagsommerfugler. Flere av artene har markerte farger i svart, gult og rødt.
De langt fleste artene lever i varme tropiske og subtropiske strøk, mens andre arter er tilknyttet høyfjellet og et langt tøffere klima, slik som polargulvinge, som i Norge er funnet bare i indre Troms. Av de 1 200 artene i verdenEliasson, C.U., Ryrholm, N., Holmer, M. Jilg, K. & Gärdenfors, U. 2005. er 13 funnet i Norge. Flere av dem tilhører våre vanligste sommerfugler.
Hvitvinger har larver som lever på ulike planter og urter. Noen arter er skadedyr i jordbruket, slik som liten og stor kålsommerfugl.
Utseende thumb|left|250px|Preparerte eksemplarer av hvitvinger ved Zoologisk museum, Universitetet i Oslo. Det som systematisk skiller hvitvinger fra andre dagsommerfugler er antall greiner på radialåren i vingen. Den har tre eller fire greiner, i mer sjeldne tilfeller også fem greiner. Leggen på framfoten har kloleddet, og er ikke tilbakedannet slik som hos blant annet flikvingene og noen glansvinger.
Hos hvitvinger er kjønnene vanligvis litt ulik hverandre. De fleste artene har en lys vingeoverside, enten hvit eller mer gul-grønn. Ofte finnes en mørkere flekk i vingespissen. Vingeundersiden varierer ganske mye. Artene i slekten Delias har kraftige svarte, røde og gule farger, mens andre arter kan ha helt hvit vingeunderside.
Hvitvinger har en tredelt kropp, hode, brystparti og bakkropp. Brystpartiet består av tre ledd som er kompakt sammenvokst. Her finnes fire vinger og seks bein. Et par bein på hvert av de tre brystsegmentene. Brystpartiets indre organer består for det meste av vingenes muskulatur.
I hodet, men også i resten av kroppen finnes sanseorganer og nervesystemet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen, hos de voksne (imago) er omformet til en lang sugesnabel. Denne er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Sugesnabelen gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. De store fasettøynene gir sommerfuglen et godt syn. Fasettøyne er sammensatt av flere enkeltøyne, og tilsammen gir de et skarpt og klart bilde. Antennene er utstyrt med sanseorgan som registrerer lukter, som lukten av det motsatte kjønn (seksualferomoner), nektarrike blomster og de plantearter sommerfuglens larver lever på.
På beina finnes også sanseorgan som gir informasjon om hva sommerfuglen sitter på. Hunner bruker disse sansene for å finne riktig næringsplante, hvor den kan legge sine egg.
Vingens membran er tett besatt med små skjell i ulike farger. Fargene framstår på grunn av vingeskjellets farge eller fordi lyset brytes i overflaten. Langs ytterranden finnes fine hår.
Vingespennet er mellom 34 og 77 millimeter hos de nordiske artene.
Indre organer Bakkroppens indre organer hos sommerfugler består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrettsorganer. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet, kalt stigma. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod, men en blodvæske som sirkulerer i kroppen, den pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte.
Egg Eggenes fasong og overflate varierer mellom de ulike artene. De fleste egg har en eller annen rund avlang form, ofte som en konkav tønneform. Vanligvis har eggene et fint punktert mønster, eller lengderibber. De fleste er omtrent 1 - 2 millimeter brede. Nylig lagte egg er blå-grønne, mens de etterhvert endrer farge til mer gult eller rødt.
Larvene Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéene. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Enkelte larver slipper avføringen rett ned, mens andre kan skyte den fra seg.
Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde.
Puppen ender i én spiss ende, ikke to som hos svalestjerter. Puppen er plassert stående eller oppreist, og er festet i anal-enden mot underlaget. Den holdes oppe ved et magebelte av spinntråder.
Levevis Hvitvinger finnes i ulike leveområder (habitater), fra frodige enger, hager og åkre til åpen skog eller myrområder. De kan også treffes i fjellet. Flere arter har tendens til å migrere, blant andre stor kålsommerfugl (Pieris brassicae), liten kålsommerfugl (Pieris rapae), vandrehvitvinge (Pontia daplidice), vandregulvinge (Colias croceus) og de store, hvite artene Catopsilia florella i Afrika og Ascia monuste i Amerika.
Enkelte arter kan opptre med flere generasjoner hver sommer, mens andre kun klarer en generasjon. De overvintrer i puppestadiet, som egg, larve, eller voksen (imago). Sitronsommerfuglen overvintrer som voksen og er blant de første sommerfuglene som viser seg om våren.
Om natten og i overskyet vær hviler vanligvis dagsommerfuglene, men kålsommerfuglene er ofte på vingene tidligere på morgenen og senere på kvelden enn de fleste andre dagsommerfugler. Vingene holdes sammenlagt opp eller ut fra kroppen. Men straks solen skinner, er de på vingene.
Forplantning Paring skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Om et par forstyrres under paring, flyr vanligvis hunnen, mens hannen blir hengende passivt. Eggene legges direkte på larvens næringsplanten, enkeltvis eller i grupper.
Larvene Larvene lever av planter som de spiser. De finnes på både planter, urter, løvtrær og busker.
Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.
Larven har puppestadiet i sin egen noe ubeskyttede hud. Larvens bøyelige og myke kropp å omdannes til en puppe med et hardt skall. Når puppenhuden er hard begynner omdanningen fra larve til den voksne insektet. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering (metamorfose) skjer og dyret bygges opp igjen. Noen arter har pupper som får samme farge som omgivelsene. De kan bli både grønne eller brune. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste hvitvinger har et puppestadium på mellom to til fire uker.
Sårbarhet Nesten ingen av hvitvingene er sårbare arter, på IUCNs rødliste er bare 3 arter oppført.www.iucnredlist.org/search/ Pieridae (Søkedato: 29. november 2007) Ingen arter er oppført på Norsk rødliste for arter.
Skadedyr Noen arter, særlig kålsommerfuglene i delgruppen Pierinae, er alvorlige skadedyr på kål- og erteblomster.
Bildegalleri
Systematisk inndeling med noen arter Denne oversikten har med kun noen av de 1 200 artene som er registrert. Bare 13 er representert i Norge.
sommerfugler (Lepidoptera) gruppe / overfamilie dagsommerfugler (Papilionoidea) familie hvitvinger (Pieridae) delgruppe Coliadinae "basal gruppe" – foreløpig ikke gitt eget navn slekten Kricogonia Reakirt, 1863 – 2 arter slekten Nathalis Boisduval, 1836 – 2 arter stammen Euremini – ofte blir alle slektene bortsett fra Leucidia regnet til Eurema slekten Abaeis Hübner, 1819 – 2 arter, Amerika slekten Eurema Hübner, 1819 – 23 arter, Neotropisk, noen få arter i Sørøst-Asia slekten Leucidia Doubleday, 1847 – 2 arter slekten Pyrisitia Butler, 1870 – 11 arter slekten Terias Swainson, 1821 – 29 arter, for det meste Sørøst-Asia og Afrika Teriocolias zelia (Lucas, 1852) – Sør-Amerika stammen Gonepterygini slekten Dercas Doubleday, 1847 – 5 arter, Sørøst-Asia slekten Gonepteryx Leach, 1815 – 8 arter Gonepteryx cleobule (Hübner 1830) Gonepteryx cleopatra (Linnaeus 1767) Gonepteryx farinosa (Zeller 1847) Gonepteryx maderensis Felder 1862 Sitronsommerfugl – (Gonepteryx rhamni (Linnaeus 1758)) stammen Coliadini slekten Anteos Hübner, 1819 – 3 arter, Neotropisk slekten Aphrissa Butler, 1873 – 8 arter, Neotropisk slekten Catopsilia Hübner, 1819 – 6 arter, Afrika, Asia og Australia Catopsilia florella (Fabricius, 1775) slekten Colias Fabricius, 1807 – ca. 85 arter, tempererte områder på den nordlige halvkulen Colias alfacariensis Ribbe 1905 Colias aurorina Herrich-Schäffer 1850 Colias caucasica Staudinger 1871 underart Colias caucasica balcanica Rebel 1901 Colias chrysotheme (Esper 1781) Vandregulvinge – (Colias croceus (Fourcroy, 1785) ) Colias erate (Esper 1805) Mjeltgulvinge – (Colias hecla Lefèbvre, 1836 ) Colias hyale (Linnaeus 1758) Colias myrmidone (Esper 1781) Myrgulvinge – (Colias palaeno (Linnaeus, 1761) ) Colias phicomone (Esper 1780) Colias tyche (Böber 1812) Polargulvinge – (Colias werdandi Zetterstedt 1840 ) [Synonym: Colias nastes werdandi Zetterstedt 1840] slekten Phoebis Hübner, 1819 – 8 arter, Neotropisk slekten Prestonia Schaus, 1920 – bare én art slekten Rhabdodryas Godman & Salvin, 1889 – bare én art slekten Zerene Hübner, 1819 – før regnet til Colias, 2 arter i Nord-Amerika usikker plassering slekten Gandaca Moore, 1906 – bare én art, Sørøst-Asia delgruppe Dismorphiinae slekt Dismorphia Hübner, 1816 – 29 arter, Neotropisk slekt Enantia Hübner, 1819 – 9 arter, Neotropisk slekt Leptidea Billberg, 1820 – eneste slekt i den palearktiske sone, 12 arter Skoghvitvinge – (Leptidea sinapis (Linnaeus, 1758) ) Enghvitvinge – (Leptidea reali Reissinger, 1989 ) slekt Lieinix Gray, 1832 – 6 arter, Neotropisk slekt Moschoneura Butler, 1870 – bare én art, Neotropisk slekt Patia Klots, 1933 – 3 arter, Neotropisk slekt Pseudopieris Godman & Salvin, 1890 – 2 arter, Neotropisk delgruppe Pierinae delgruppe / stamme Anthocharidini slekt Leptosia Hübner, 1818 – 7 arter i Afrika og én i Sørøst-Asia Eroessa chiliensis (Guérin-Méneville, 1830) – bare i Chile slekt Anthocharis Boisduval, Rambur, Duméril & Graslin, 1833 – 17 arter, Holarktis Aurorasommerfugl – (Anthocharis cardamines (Linnaeus, 1758) ) slekt Euchloe Hübner, 1819 – 26 arter, Holarktis slekt Hesperocharis Felder, 1862 – 12 arter, Neotropisk slekt Zegris Boisduval, 1836 – 3 arter, den palearktiske sone delgruppe / stamme Pierini gruppe Appiadina slekt Appias Hübner, 1819 – ca. 34 arter, tropiske Aoa affinis (Vollenhoven, 1865) – bare på Sulawesi slekt Saletara Distant, 1885 – 4 arter, Sørøst-Asia gruppe Aporiina slekt Aporia Hübner, – 30 arter i Asia og én i Europa: Hagtornsommerfugl – (Aporia crataegi (Linnaeus, 1758) ) slekt Archonias (Hübner, 1825) – Neotropisk slekt Catasticta Butler, 1870 – ca. 90 arter, Neotropisk slekt Charonias Röber, 1908 – 2 arter, Neotropisk slekt Cepora Billberg, 1820 – ca. 20 arter, Sørøst-Asia og Australia slekt Delias Hübner, 1819 – en svært artsrik slekt med ca. 250 til dels ganske fargerike arter i Asia og Australia Eucheira socialis Westwood, 1834 – Mexico slekt Leodonta Butler, 1870 – 5 arter, Neotropisk slekt Leuciacria Rothschild & Jordan, 1905 – 2 arter, Ny-Guinea og New Ireland slekt Melete Swainson, 1831 – 6 arter, Neotropisk slekt Mylothris Hübner, 1819 – ca. 65 arter, Afrika slekt Neophasia Behr, 1869 – 2 arter, vestlige Nord-Amerika slekt Pereute Herrich-Schäffer, 1867 – 9 arter, Neotropisk slekt Prioneris Wallace, 1867 – 6 arter, Sørøst-Asia gruppe Pierina Mesapia peloria (Hewitson, 1853) – Kina slekt Baltia Moore, 1878 – 3 arter, Himalaya og omkringliggende fjellområder