Miletos, eller Milet, var en antikk gresk havnebyTellier, Luc-Normand (2009): Urban World History: An Economic and Geographical Perspective, PUQ, s.79: «The neighboring Greek city of Miletus, located on the Menander river was another terminal of the same route; it exerted certain hegemony over the Black sea trade and created about fifty commercial entrepôts in the Aegean sea and Black sea region...» ved vestkysten av Anatolia (i hva som i dag er den tyrkiske provinsen Aydın), i nærheten av munningen av elven Menderes, antikkens Maiandros (dagens Büyük Menderes), i oldtidens rike Karia. Før den persiske invasjon på midten av 500-tallet f.Kr., var Miletos betraktet som den største og rikeste av de greske byene.Marshall, John (1891): A Short History of Greek Philosophy, Kessinger Publishing, LLC, nyutgivelse 2007; s. 11: «For several centuries prior to the great Persian inversion of Greece, perhaps the very greatest and wealthiest city of the Greek world was Miletus.»Sansone, David (2003): Ancient Greek civilization; John Wiley & Sons, s. 79: «In the seventh and sixth centuries BC the city of Miletus was among the most prosperous and powerful of Greek poleis.»
Bevis på tidlig bosetning ved stedet har blitt gjort utilgjengelig ved at havnivået har steget og avsetning av sedimenter fra elven Menderes som helt har endret landskapet siden oldtiden. De første tilgjengelige påvisninger er av neolittiske folk. I tidlig og midtre bronsealder kom bosetningen under minoisk innflytelse. Legender vil ha det til at en tilstrømning av folk fra Kreta okkuperte stedet og erstattet den innfødte befolkningen av lelegere. Stedet ble omdøpt til Miletos etter et sted på Kreta.
I sen bronsealder, 1200-tallet f.Kr., kom det en tilstrømning av luvisktalende folk østfra og fra sørsentrale Anatolia som kom til å kalle seg selv for kariere. Senere i dette århundret kom de første gresktalende folk fra øyene i Egeerhavet og fra det greske fastlandet. Byen gjorde på denne tid opprør mot det hettittiske rike. Etter at hettittenes rike falt sammen, ble byen ødelagt på 1100-tallet f.Kr. og begynte på nytt en gang rundt 1000 f.Kr. ved ny bosetning av joniske grekere. Legenden viser til en jonisk grunnleggelse av en stamfar ved navn Neleos fra Peloponnes.
De mørke århundrer i Hellas var en tid med jonisk bosetning og en sammenslutning i det som ble kalt for det joniske forbund. Arkaisk tid i Hellas begynte med et brått og genialt oppsving i kunstuttrykk og filosofi på kysten av Anatolia. På 500-tallet f.Kr. ble Miletos som en travel havneby med innflytelse fra innlandet og sjøvegen som gikk sør for lokaliseringen til det som ble opprinnelsen til den greske filosofiske (og vitenskapelige) tradisjon da Tales (500-tallet f.Kr.), den ene av de sju vise i Hellas, fulgt av Anaximander og Anaximenes (kjent kollektivt for dagens forskere som den miletiske skole og som førsokratiske filosofer) begynte å spekulere om verdens materielle vesen (hva som var verdens urstoff) og å foreslå spekulative naturalistiske (i motsetning til tradisjonelle og overnaturlige) forklaringer for ulike naturlige fenomener.
Miletos er også fødestedet for arkitekten Isidor av den tidligere katedralen Hagia Sofia i Konstantinopel og oppfinneren av strebebuen (500-tallet e.Kr.)
Geografi thumb|right|400px|Lokalisringen av Miletos ved munningen av elven Menderes. Kartet viser hvordan Miletos var en havneby i antikken, men hvordan avleiringer fra elven har fylt ut bukten i århundrene og gjort Miletos til en innlandsby. Ruinene av den antikke byen opptrer på satellittkart ved 37°31.8'N 27°16.7'E, omtrent 3 km nord for Balat og rundt 3 km øst for Batiköy i Tyrkias provins Aydın.
I antikken hadde byen en havn ved det sørlige innløpet av en stor bukt. I den samme bukten oppsto det også to andre (av de tradisjonelt tolv) joniske byer: Priene og Myus. Havnen i Miletos var i tillegg beskyttet av en liten øy, Lade. I århundrenes løp ble bukten fylt opp av silt som ble liggende igjen som avleiring etter elven. Priene og Myus mistet deres havner allerede i romersk tid, og Miletos ble en innlandsby. I tidlig kristen tid var alle de tre byene forlatt av innbyggerne da byenes økonomi ble kvalt av mangelen av tilgang til havet. Det er et stort havnemonument der hvor, i henhold til Det nye testamente i Bibelen, apostelen Paulus stoppet på sin sjøreise tilbake til Jerusalem. Han møtte de gamle fra menigheten i Efesos og dro deretter ned til stranden for å si farvel, i henhold til Apostlenes gjerninger.Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 17-38: «Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.»
Geologi I løpet av den geologiske epoken pleistocen var regionen Miletos under havnivået i Egeerhavet. Den løftet seg deretter langsomt. Havet nådde et nedre nivå på rundt 130 meter nedenfor dagens nivå ved rundt 18 000 år siden. Stedet Miletos var en del av fastlandet.
En gradvis forhøyning førte til et nivå på rundt 1,75 meter nedenfor dagens for rundt 5 500 år siden, og skapte flere karstblokkøyer av kalkstein, noe som ble lokaliseringen til de aller første bosetningene ved Miletos. For rundt 1500 år siden skiftet karst-topografien grunnet mindre skorpebevegelser og øynene dannet en fast enhet i form av en halvøy. Deretter hevet havet seg rundt 1,75 meter, men halvøya har blitt omgitt av sedimenter fra Mendereselven og er i dag landfast. Sedimenteringen av havnen begynte en gang rundt 1000 f.Kr. og ved år 300 e.Kr. hadde innsjøen Bafa blitt skapt.Crouch, Dora P. (2004): Geology and Settlement, s. 180.
Historie Neolittisk tid De eldste tilgjengelige arkeologiske bevisene indikerer at øyene som Miletos opprinnelig lå på, ble befolket av en steinalderbefolkning i neolittisk tid en gang mellom 3500 og 3000 f.Kr.Crouch, Dora P. (2004): Geology and Settlement, s. 183. Pollenprøver fra innsjøen Bafa innenfor Miletos ved foten av Beşparmakfjellene (i antikken kalt for Λάτμος, Latmos) antyder at en lett klimavegetasjon og skog hvor det beitet dyr var rådende i Menderesdalen, men ellers ubebodd. En sesongmessig og hyppig menneskelig bosetning skjedde i vårmånedene. Øyene utenfor kysten var kanskje bosatt grunnet deres strategiske lokalisering utenfor elven, en rute innlands beskyttet av den bratt skråningen i fjellet. Beitedyrene i dalen kan ha tilhørt dem, men bosetningslokaliteten gikk ut mot havet.
Bronsealderen Nedtegnet historie for Miletos begynner med skrifter i det hettittiske rike i sen bronsealder. Den forhistoriske arkeologien i tidlig og midtre bronsealder antyder en by tungt påvirket av samfunn og hendelser andre steder i Egeerhavet framfor innlandet.
Kretiske periode Fra rundt 1900 f.Kr. ble det skaffet gjenstander fra den minoiske sivilisasjon på Kreta via handel. I en del århundrer mottok Miletos sterke impulser fra den avanserte minoiske sivilisasjon, et arkeologisk fakta som tenderer å støtte, men ikke nødvendigvis bekrefter opphavsmyten om en tilstrømning av befolkning fra Kreta slik som Strabon har fortalt:Strabon, Bok 14, seksjon 1.6.
«Eforos sier: Miletos ble først grunnlagt og befestet over havet av kretere hvor Miletos fra gamle tider er nå beliggende, ble bosatt av Sarpedon som førte med seg kolonister fra kretiske Miletos og navnga byen etter dette Miletos, stedet var tidligere eid av lelegerne.»
Legendene nedtegnet som historie av antikkens historikere og geografer er kanskje sterkest; senere mytografer har ikke lagt til noe av historisk betydning.Den senere fantasifortellingen til Antoninus Liberalis (mellom 100-300 e.Kr.) og hans Metamorphoseon Synagoge XXX 1–2, en samling av førtien meget korte mytiske omforminger, kan trygt bli sett bort fra å ha noen form for historisk betydning. Hans underholdende fortellinger har en fiktiv mytologisk figur ved navn Miletos som flykter fra Kreta for å unngå å bli tvunget til å bli eromenos (den kvinnelig part i et homofilt forhold) av den mytologiske kong Minos av Kreta. Miletos grunnlegger byen med sitt navn etter å ha drept en kjempe ved navn Asterios, sønn av Anax, og etter sistnevnte ble region til byen Miletos kalt for «Anaktoria», i betydningen «stedet til Anax». Den greske betydningen av Anax er «konge» og Asterios er «skinnende».
Luvisk og gresk periode Miletos er første gang nevnt i de hettittiske annalene til kong Mursili II som «Millawanda». En gang rundt 1320 f.Kr. støttet Millawanda opprøret til Uhha-Ziti fra Arzawa. Mursili II beordret sine hærførere Mala-Ziti og Gulla om å herje Millawanda, og disse fulgte opp med å brenne ned byen eller deler av den. Brennskader i det arkeologiske laget LHIIIA på stedet har blitt knyttet til dette angrepet.Mee, Christopher: Anatolia and the Aegean in the Late Bronze Age (PDF), s. 142 I tillegg ble byen befestet i henhold til en hettittisk plan.Mee, Christopher: Anatolia and the Aegean, s. 139
Millawanda er deretter nevnt i Tawagalawa-brevet, delvis i en rekke som omfatter Manapa-Tarhunta-brevet og Milawata-brevet, alle som er mindre enn pålitelig datert i tiden rundt 1250 f.Kr. Det førstnevnte brevet nevner at Milawata (Millawanda) hadde en guvernør, Atpa, som var underlagt herredømmet til Ahhiyawa (en voksende stat som antagelig kan identifiseres med helladisk Mykene på det greske fastlandet); og at byen Atriya var underlagt myndigheten til Milawata. Manapa-Tarhunta-brevet nevner også Atpa. Til sammen forteller de to brevene at eventyreren Piyama-Radu hadde ydmyket Manapa-Tarhunta overfor Atpa (i tillegg til andre dårlige handlinger); en hettittisk konge har deretter jaget Piyama-Radu til Millawanda og, i Tawagalawa-bevet, krevd denne utlevert.
Milawata-brevet nevner en fellesekspedisjon av den hettittiske konge og en luvisk vasall (antagelig Kupanta-Kurunta av Mira) mot Milawata og merker seg at Milawata (og Atriya) var nå underlagt hettittisk kontroll.
Homer nevner at under Trojakrigen var Miletos en karisk by.Homer: Iliaden, sang II I det siste stadiet av helladisk tid regnet festningen i bronsealderens Pylos blant sine kvinnelige slaver en mi-ra-ti-ja, mykensk gresk for «kvinne fra Miletos», skrevet på linear B-skrift.Palaeolexicon, Word study tool of ancient languages
Under bronsealderens sammenbrudd ble Miletos brent ned igjen, denne gangen antagelig av havfolkene.
Den mørke tidsalder Mytografer forteller at Neleos, en sønn av Kodros, den siste konge i Athen, hadde kommet til Miletos etter «heraklidenes tilbakekomst». Jonerne drepte mennene fra Miletos og giftet seg med deres enker. Dette er den mytiske begynnelsen på den langvarige alliansen mellom Athen og Miletos, som kom til å spille en betydningsfull rolle i de påfølgende perserkrigene.
Arkaisk tid thumb|Kart over Miletos og andre byer innenfor det lydiske rike. thumb|Gravløve av marmor, slutten av 500- eller begynnelsen av 400-tallet f.Kr. Fra nekropolis i Miletos. I henhold til Herodot,Herodot: Historie, 1.142 ble Miletos den ene av tolv joniske byene langs kysten av Anatolia som inngikk i det joniske forbund: Miletos, Myus og Priene i Karia som alle snakket samme dialekt; Efesos, Kolofon, Lebedos, Teos, Klazomenai og Fokaia, som lå i Lydia og den region som i dag kalles for Jonia og de snakket en annen dialekt; øya Khíos og byen Erythrai på fastlandet som snakket samme dialekt; og øya Samos, hvor de snakket en egen dialekt.