Dronning Annes krig varte fra 1702 til 1713 og var den andre av en serie på fire kriger utkjempet mellom Frankrike og England (senere Kongeriket Storbritannia) i Nord-Amerika for kontroll over det nordamerikanske kontinentet.
Tidlig i krigen, i 1702, erobret og brente engelskmennene det spanske St. Augustine i Florida. De klarte imidlertid ikke å erobre hovedfortet i byen, noe som resulterte i at felttoget ble sett på som mislykket fra engelskmennene. Spanjolene holdt St. Augustine og Pensacola i over 100 år etter krigen, men deres misjonssystem i Florida ble ødelagt. Engelsk militærhjelp til kolonistene som slåss mot franskmennene, var stort sett ineffektiv i områdene rundt Charleston i Syd-Carolina og New York-New England fronten mot franskekontrollerte kanadiske områder. Franske styrker og deres innfødte allierte angrep New England fra Canada, og de lyktes i å ødelegge Deerfield i Massachusetts i 1704. Tilbake i Florida ble apalacheene desimert i det som senere ble kjent som apalachee-massakren i 1704. De overlevende indianere ble flyttet til Savannah-elven som en slags livegne. De skulle senere delta i Yamaseekrigen i 1715.
I 1707 var det to separate forsøk på beleiring av Pensacola av engelsk-støttede Creek-indianere.
Etter at den franske havnebyen Port-Royal i Nova Scotia ble erobret av Francis Nelson i 1710, ble Acadia den britiske provinsen i Nova Scotia. I 1712 ble en våpenhvile erklært, og Kongeriket Storbritannia fikk Newfoundland, Hudson Bay-regionen og den karibiske øya St. Kitts. Freden varte helt til kong Georgs krig i 1744.
Den britiske erobringen av Acadia skulle tilslutt føre til alvorlige konsekvenser for de franske innbyggerne. I 1755, under den franske og indianske krig, ble mange forvist fra kolonien. Noen av de forviste endte i Louisiana.
Bakgrunn I 1701, etter at kong Karl II av Spania døde i 1700, brøt det ut krig over hvem som skulle overta den spanske trone. Selv om krigen først var avgrenset til noen få stormakter i Europa, ble den han i mai 1702 utvidet da England erklærte krig mot Spania og Frankrike.Thomas, s. 405–407 Fiendskapet i Nord-Amerika ble ytterligere tilskyndet av mindre konflikter som allerede eksisterte i grenseområdene mellom disse makters kolonier. Denne disharmonien var mest merkbar langs de engelske kolonienes nordlige og sørvestlige grenser, som da strakk seg fra provinsen Carolina i sør til provinsen Massachusetts Bay i nord, med kolonibosettinger eller handelsstasjoner på Newfoundland og ved Hudsonbukten.Stone, s. 161, 165
Den totale befolkning i de engelske kolonier på denne tid er estimert til 250 000, med Virginia og Ny England som de dominerende.Craven, s. 288 De fleste bodde langs kysten, med mindre bosettinger i innlandet, så langt inn som til Appalachene.Se f.eks. kart i Winsor, s. 341, med et fra 1687 mes de sørøstlige kolonier De fleste europeiske kolonistere kjente lite til det indre av kontinentet vest for Appalachene og sør for De store sjøene. Dette området var dominert av indianere, selv om franske og engelske handelsmenn gikk inn i området. Spanske misjonærer i La Florida hadde opprettet et misjonsnettverk, og omvendte mange av de lokale stammene til kristendom.Weber, s. 100–107 Den spanske befolkning var relativt liten (omkring 1500), og den indianske de styrte er estimert til å ha vært 20 000.Cooper and Terrill, s. 22 Franske utforskere hadde funnet munningen av Mississippielven, der de i nærheten opprettet en liten bosetning i 1699 ved Fort Maurepas (nær dagens Biloxi).Weber, s. 158 Fra der begynte de å opprette handelsruter inn i innlandet, og opprettet vennskapelige forhold med choctawene, en stor stamme som blant andre hadde de britisk-allierte chickasawfolkene som naturlige fiender.Crane, s. 385 Alle disse populasjonene ble til en viss grad rammet av eurasiske infeksjonssykdommer som kopper introdusert av tidlige oppdagere og handelsfolk.Waselkov and Hatley, s. 104
mini|Dronning Anne blir opptatt av konflikten under sin regjeringstid. Da franskmennene dukket opp i sør, truet dette de eksisterende handelsveier som kolonistene i Carolina hadde opprettet i innlandet, og de spanske territorialkrav, noe som skapte spenninger mellom de tre makter. Frankrike og Spania som var allierte i denne krigen, hadde vært på motsatte sider i den nylig avsluttede niårskrigen.Weber, s. 158–159 Territorialkrav mellom Carolina og Florida sør for Savannah-elven ble styrket av de religiøse skiller mellom det katolske Spania og det protestantiske England langs kysten.Arnade, s. 32
I nord hadde konflikten en sterk økonomisk side i tillegg til territorialkravene. På Newfoundland lå den britiske koloni St. John's, og den franske kolonien Plaisance. Begge sider hadde i tillegg noen mindre permanente bosettinger. Øya ble også besøkt av fiskere fra Europa til tider av året.Drake, s. 115 Disse kolonistene, som var færre enn 2 000 engelskmenn og 1 000 franskmenn (i tillegg til fiskerne), kjempet mot hverandre om fiskefeltene på Grand Banks, som også ble benyttet av fiskere fra Acadia (som da omfattet hele dagens Nova Scotia og New Brunswick) og Massachusetts.Pope, s. 202–203Drake, s. 115,203 Grenseområdet mellom Ny-Frankrike og Massachusetts (som da omfattet provinsen Maine) var også utrygg. Det var en fransk bosetting i Penobscot Bay nær stedet der Castine i Maine ligger i dag, som alt hadde vært i konflikt under niårskrigen, og området mellom elvene Penobscot og Kennebec hadde vært omkjempet i den krigen.Drake, s. 36 Grenseområdene mellom Saint Lawrence-elven og kystbosettingene i Massachusetts og New York ble fortsatt dominert av innfødte (hovedsakelig abenaki og irokesere), og korridoren Hudsonelva–Champlainsjøen hadde også vært benyttet for ekspedisjonsoverfall i begge retninger i tidligere konflikter. Selv om den indianske trusselen hadde avtatt noe etter at folkemengden deres ble redusert av sykdommer og den siste krigen, var de fortsatt sett på som en trussel for fjerntliggende bosettinger.Drake, s. 150
Områdene omkring Hudsonbukten (som engelskmennene kalte Prince Rupert's Land) var ikke viktige nok til at de ble omkjempet i denne krigen. Selv om de hadde vært åsted for mye strid mellom franske og engelske selskaper fra 1680-årene av, gav Ryswick-traktaten fra 1697 Frankrike kontroll over alle utenom, én utpost ved bukten. Den eneste bemerkelsesverdige hendelse et fransk angrep på den utposten, Fort Albany, i 1709.Newman, s. 87,109–124Bryce, s. 58 Hudson's Bay Company var misfornøyd med at Ryswick ikke hadde gitt dem områdene tilbake, og klarte med politisk påtrykk å få tilbake sine områder i forhandlingene som avsluttet denne krigen.Newman, s. 127–128
Teknologi og organisasjon Den militære teknologi i Nord-Amerika var ikke kommet like langt som i Europa. Bare noen få bosetninger hadde festningsverk i stein (som St. Augustine, Boston, Quebec og St. John's) da krigen startet, skjønt festningsverkene til Port Royal ble ferdige tidlig i krigen.Shurtleff, s. 492; MacVicar, s. 45; Arnade, s. 32; Prowse, s. 211,223 Noen landsbyer nær grensene ble vernet av trepalisader, men mange hadde lite mer enn forsterkede trehus med skyteskår som forsvarerne kunne skyte gjennom, og overhengende andreetasjer hvorfra de kunne skyte ned på angripere som prøvde å trenge inn.Leckie, s. 231 Europeerne var som regel utstyrte med glattløpede musketter som hadde en maksimal rekkevidde på ca 100 meter, men som var unøyaktige over halvparten av den avstanden. Noen kolonister hadde spyd, mens indianerkrigerne enten fikk forsyninger av europeerne eller brukte mer primitive våpen som tomahawker og pil og bue. Noen få kolonister hadde trening i å bruke kanoner og andre typer artilleri. Disse var de eneste effektive våpnene mot større forsvarsverk i stein eller tre.Peckham, s. 26
Engelske kolonister var generelt organiserte i militskompanier, og deres kolonier hadde ingen stående styrker utenom noen fåtall soldater i enkelte bosettinger i Newfoundland.Prowse, s. 223 De franske kolonistene var også organiserte i militser, men de hadde også en stående styrke kalt troupes de la marine. Denne styrken bestod av noen erfarne offiserer, og ble bemannet av rekrutter sendt over fra Frankrike. De utgjorde mellom 500 og 1200 mann, og var spredt over områdene i Ny-Frankrike med konsentrasjoner i større bosetninger.Peckham, s. 27 Spansk Florida var forsvart av noen få hundre stampersonell. Den spanske politikk gikk ut på å pasifisere indianerne i områdene og ikke gi dem våpen. Denne politikken fikk katastrofale følger: før krigen var det estimert kring 8 000 indianere i Florida, men dette ble redusert til 200 etter engelske raid tidlig i krigen.Wright, s. 65
Krigsforløpet Florida og Carolina Viktige franske og engelske kolonister forstod på starten av 1700-tallet at kontroll over Mississippielven kunne bety meget for den framtidige utvikling og handel, og utviklet hver for seg visjonære planer for å hindre hverandres aktiviteter. Den fransk-kanadiske oppdager Pierre Le Moyne d'Iberville hadde etter den siste krigen utviklet et «Project sur la Caroline», som gikk ut på å etablere forhold med de innfødte i Mississippis nedlagsfelt og så påvirke dem til å presse engelskmennene bort fra kontinentet, eller i det minste avgrense den til kystområdene. I sine bestrebelser på å lykkes med denne store strategien, oppdaget han munningen av Mississippi på nytt (som først var funnet av La Salle i 1670), og opprettet Fort Maurepas i 1699. Fra denne base og Fort Louis de la Mobile (grunnlagt i 1702),Peckham, s. 58 begynte han å opprette forhold med de lokale choctaw, chickasaw, natchez og andre stammer.Waselkov and Hatley, s. 105–137
mini|Pierre Le Moyne d'Iberville var viktig i de franske forsøk på å kontrollere Mississippielven og handelen i sør. Engelske handelsmenn og oppdagere fra Carolina hadde, siden det ble grunnlagt i 1670, allerede opprettet et omfattende handelsnettverk i den sørøstlige del av kontinentet som strakk seg hele veien til Mississippi.Crane, s. 382 Lederne, som hadde lite respekt for spanjolene i Florida, forstod trusselen som franskmennene som var kommet til kysten utgjorde. Både Joseph Blake, guvernøren i Carolina frem til han døde i 1700, og James Moore, som overtok etter Blake i 1702, la fram visjoner om å utvide sørover og vestover på bekostning av franske og spanske interesser.Crane, s. 380
I januar 1702, før krigen brøt ut i Europa, hadde d'Iberville møtt spanjolene og anbefalt at indianerne i Appalachene måtte utrustes med våpen og sendes mot engelskmennene og deres allierte. Spanjolene organiserte en ekspedisjon under Francisco Romo de Uriza som forlot Pensacola i august for handelssentra i innlandet i Carolina. Engelskmennene, som hadde fått varsel om ekspedisjonen i forkant, organiserte et forsvar øverst ved Flint-elven og utslettet den spanske styrken, og opp mot 500 indianere på den spanske siden ble drept eller fanget.Oatis, s. 49–50
Da formelle varsel om fiendskapen hadde nådd frem, organiserte guvernør Moore og anførte en styrke mot Spansk Florida.Arnade, s. 33 I 1702 omringet de St. Augustine og 500 engelske soldater og militssoldater sammen med 300 indianere erobret og brente ned byen St. Augustine.Winsor, s. 318 Engelskmennene klarte ikke å ta hovedfestningen, og trakk seg tilbake da en spansk flåte kom fra Havanna. I 1706 slo Carolina tilbake et angrep på Charles Town av en samlet spansk og fransk amfibiestyrke sendt fra Havanna.Winsor, s. 319