De danske kongekrigene betegner tronstridighetene i dagens Danmark i årene mellom 1131 og 1182. Det danske kongedømmet var da delt opp i tre landsdeler, Jylland, Sjælland og Skåne, og en felles konge måtte hylles på hver av landsdelenes landsting. I årene mellom 1131 og 1157 raste borgerkrigene i fire omganger.
Bakgrunn Kong Nils av Danmark ble valgt til konge av stormennene i året 1104. Han var femte sønn av Svein Estridsson. Kong Nils av Danmark ble valgt etter at det ble kjent at kong Erik Eiegod var død på pilegrimsreise. Erik Eiegod hadde selv bestemt at hans sønn Knud skulle ta over kronen etter ham, men dette ble altså ikke respektert. Kanskje ble Erik Eiegods ønske overhørt fordi Erik Eiegods uekte sønn Harald Kesja, som var stedsfortreder for sin far i årene 1102 til 1104, hadde gjort seg svært upopulær.
I øst herjet de hedenske venderne med sjørøveri, og med strandhugg på danske og tyske områder. Dermed måtte kystene beskyttes. Kongesønnen etter Erik Eiegod, Knud Lavard, ble jarl for Sønderjylland, under Slesvig, som var avdelt for å tjene som len i 1115. Under kampene mot abodritterne i Holsten, allierte han seg med herskerne av nabolandene, og deretter knyttet de kontakt med tyskerne.
I 1127 døde Knud Lavards rival, kong Henrik Gotskalksson. Lothar, konge av Tyskland siden 1125, innsatte Knud Lavard som Henrik Gotskalkssons etterfølger, med kongetittel over abodritterne, og også som hertug over Slesvig, medregnet Sønderjylland. Knud Lavard utvidet riket sitt langs den vestslaviske østersjøkysten, og førte en suksessfull alliansepolitikk med tyskerne, venderne og polakkene. Med en slik fremgang ble Knud Lavard en rival for Kong Nils' sønn Magnus Nilsson, som forgjeves forsøkte å etterligne sin fetters bragder.
Fordi danskekongen skulle velges av landstingene, var det ingen selvfølgelighet at Nils' sønn Magnus skulle overta tronen etter sin far. I årene 1129 og 1130 var det en dyp rivalisering mellom Magnus Nilsson og Knud Lavard. Rivaliseringen fikk ringvirkninger inn i den danske adelen, blant stormennene som skulle velge den neste kongen. Knud Lavard var ikke bare en vellykket erobrer av land, han forsøkte også å øke sin egenverdi gjennom bruk av kongetittelen. Båndene han hadde med tyskerne, ikke minst fordi han var vasall av en konge som tok sikte på keisertittelen for det tysk-romerske riket, ble oppfattet som en trussel.
Julen 1130 ble Knud Lavard invitert til sin onkel og fetter i Roskilde. Magnus Nilsson og Knud Lavard avtalte et møte dagen etter helligtrekongersdag, for å diskutere konsekvensene av et drap en av Knud Lavards slektninger hadde utøvd ved Haraldsted i julen. Ved Haraldstedskov, 7. januar 1131, ble Knud Lavards følge overfalt av Magnus Nilsson og hans menn. I løpet av overfallet hogg Magnus Nilsson Knud Lavard ned og drepte ham.
Drapet ved Haraldstedskov ble tatt meget ille opp av flere stormenn, deriblant Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som på landstinget i Ringsted reiste en mordanklage mot Magnus Nilsson, Henrik Skadelår, jarl Ubbe, og jarl Ubbes sønn Hagen, og med mistanke mot kong Nils for medvirkning. Kong Nils forsøkte å løse konflikten ved å sende Magnus Nilsson i landflyktighet til Sverige. Magnus vendte imidlertid tilbake. Da stormennene i Sjælland og Skåne fikk vite at Magnus var tilbake, gjorde de opprør og ga Knud Lavards halvbror Erik Emune kongetittelen.
Den første krigen Erik Emune nektet å la seg hylle som konge før han hadde tatt et oppgjør med Kong Nils og hans sønn Magnus. Derfor dro Erik Emune med en hær til Jylland senere i året 1131. Der slo han leir på Jællinge Hede, i nærheten av Ribe, etter å ha blitt feilinformert av bispen i Ribe om at et forlik ennå var mulig å oppnå. Slaget på Jællinge hede, hvor kong Nils' hær overfalt og fordrev Eriks opprørshær, utløste krigen. Like etterpå utropte landstingene i Sjælland og Skåne Erik Emune til konge.
Den tyske kongen Lothar (som ble keiser i 1133) involverte seg i tronstridighetene, og med en sterk hær rykket kong Lothar inn i hertugdømmet Slesvig, som han gjorde krav på til bøter var utbetalt for mordet på hans vasall. Beleiringen av Slesvig i 1131-1132 sluttet med et forlik mellom kong Nils og kong Lothar. Dermed sto Erik Emune alene om å kjempe flere slag mot kong Nils og Magnus Nilsson, som hadde støtte av Kirken i Danmark og de fleste stormenn.
Først under slaget ved Sejerø i 1132 vant Erik Emune sin første seier, da hæren hans tilintetgjorde en jysk krigsflåte. Men Emunes siste forbundsfelle i Jylland, Kristjern, var slått og tatt til fange av kong Nils, som vendte seg mot Viborg, hvor byens biskop Eskil var myrdet på Erik Emunes ordre. Kong Nils' hær angrep Emunes menn, som ble påført store tap og ble slått ved Onsild, ikke langt fra Hals. Dette ga Harald Kesja anledningen til å bryte sin nøytralitet, til støtte for kong Nils. Kesja hadde sin base i Haraldsborg i Roskilde. Borgerne i Roskilde hadde imidlertid bestemt seg for å støtte Erik Emune, og de beleiret straks Haraldsborg, som ble forlatt av Harald Kesja og hans menn.
Kong Nils og Magnus Nilsson kom det neste året 1133, sammen med Harald Kesja, over til Sjælland med en sterk flåtestyrke. De seilte nedover Roskildefjorden og fant Eriks opprørshær bak en undersjøisk barrikade. Her sto slaget ved Værebro, som endte med at Erik Emune ble fordrevet og måtte søke ly hos sin svoger, norskekongen Magnus IV Sigurdsson. Mens Erik Emune var i Norge, planla Magnus IV Sigurdsson å forråde Erik, mot belønning fra danskekongen. Dette ble imidlertid Erik Emune advart om av niesen sin, Kristin Knudsdatter, som var gift med den norske kongen. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette. Erik flyktet fra Bergen til Lolland der han fant og hengte jarl Ubbe, en av gjerningsmennene fra mordet på Knud Lavard,.
I Erik Emunes fravær var mye skjedd i Danmark. Keiser Lothar III hadde, etter klager fra tyskerne som var utsatt for overgrep fra Harald Kesja og danskekongen, på ny ledet hæren sin mot nord og tvunget fram nye bøter. Magnus kongesønn måtte delta ved riksmøtet på Halberstadt der han ble nødt til å anerkjenne keiser Lothar III som Danmarks lensherre. Dessuten tvang keiser Lothar III gjennom pave Innocens IIs vedtak om at de kirkelige myndighetene i Norden skulle underlegges erkebispedømmet Hamburg-Bremen på nytt. Erkebiskop Asser av Lund nektet å akseptere dette, og gikk over til opprørerne, som samlet seg på Skåne.
Den 4. juni 1134 fant det avgjørende slaget sted ved Fodevig der kongshæren, sammen med den danske leidangen, ble påført et blodig nederlag. Magnus Nilsson falt. Kong Nils kom seg, av uvisse grunner, til Slesvig, der han ble slått ihjel av rasende borgere som hadde ikke glemt mordet på deres hertug, Knud Lavard.
Den andre krigen Med Kong Nils' død og mordet på Harald Kesja samt elleve av de tolv sønnene til Harald Kesja, var krigen over. Erik Emune ble drept under et tingsmøte i året 1137, og ble etterfulgt av nevøen Erik Lam. Erik Lam fikk senere et besøk av Oluf, den eneste gjenlevende sønnen etter Harald Kesja. Etter at Erik Lam avslo anmodningen fra Oluf II Haraldsen om å få overta farens gods, organisert Oluf et overfall på kong Erik Lam på Arvelund ved Lund. Overfallet ble slått tilbake og Oluf måtte flykte til Sverige.
Oluf rykket inn i Skåne, trolig i året 1139 eller 1140, der han holdt et tingsmøte på Sct. Libers høj med skåningene, som utropte Oluf til sin konge, tross motstand fra den nye erkebiskopen, erkebiskop Eskil av Lund. Det kom til kamp i byen Lund mellom Olufs folk og erkebiskopens følge. Kampen sluttet med et forlik, der erkebispen måtte sverge troskap og gi gisler mot å få slippe fri. Men erkebiskopen brøt løftene han hadde gitt, og dro straks over til danskekongen Erik Lam. Slaget ved Landora var et midlertidig tilbakeslag for Erik Lam og erkebiskop Eskil av Lund. Til slutt klarte de likevel å tvinge Oluf på retrett. Han trakk seg på nytt tilbake til Sverige, før han atter vendte tilbake for å ta opp kampene.
Krigen ble en blodig og bitter borgerkrig på Skåne, og dels på Sjælland, med stormenn mot stormenn og folk mot folk i en maktkamp mellom danskekongen Erik Lam og den skånske kongen Oluf II Haraldsen. I løpet av ett år ble hele 13 slag registrert, og bare på én dag ble fire separate kamper utkjempet i den skånske landsdelen. Oluf klarte å fordrive Erik Lam fra Skåne, og tok seg så over til Sjælland, trolig i året 1141. Der ble Oluf slått av roskildebiskop Rike, som vant slaget ved Bydinge Å. I hevn angrep Oluf biskopen på bispegården i Ramløse, den 11. september eller 18. oktober, trolig det samme året. Der fikk Oluf roskildebispen drept. Paven, som ble varslet om bispemordet, bannlyste skåningenes konge.
Erik Lam rykket for andre gang over til Skåne med sin hær og vant slaget ved Glumstrup, trolig i året 1142. Oluf, som da måtte flykte til Halland, vendte tilbake i året 1143 og nådde vestkysten mot Øresund. Der ble Oluf slått og drept av Erik Lams styrker, under slaget ved Tjutebro langs den mindre Tjuteåen. Med Olufs død var borgerkrigen over. Bannlysingen av Oluf hadde vist seg effektiv ved å redusere motstandsviljen hos skåningene mot kong Erik Lam og erkebiskop Eskil av Lund.
Den tredje krigen Den 27. august 1146 døde Erik Lam av feber, i St. Knuds Kloster i Odense. Der hadde den abdiserte kongen levde som benediktinermunk de siste månedene før sin død, sterkt preget av sykdom og tretthet. Erik Lam er den eneste av kongene i Danmarks historie som har abdisert.
Etter Erik Lams abdikasjon sto det tre tilbake som mente seg berettiget til kongetittelen: Svein Eriksson, sønn av kong Erik Emune ; Knud Magnusson, sønn av Magnus Nilsson, sønnesønn av kong Nils; og Valdemar Knudsson, sønn av hertug Knud Lavard av Slesvig, sønnesønn av kong Erik Eiegod.
Valdemar Knudsson var ennå for ung for kongetittelen. Den eldre Svein Eriksson og den mellomste Knud Magnusson stilte seg straks mot hverandre i kampen om den danske kongekronen. Det var stormennene, adelen, som utgjorde det danske valgkongedømmet, og som var ansvarlig for valget av den nye kongen. Krigen de nettopp hadde lagt bak seg hadde likevel skapt sterke motsetninger. Jyderne hadde ikke glemt nederlaget ved Fodevig. De hyllet Knud Magnusson som konge. Som sønn av Knud Lavards morder var Knud Magnusson uakseptabel for sjællenderne og skåningene, som gjorde Svein Eriksson, sønn av Erik Emune, til konge. Slik ble det danske kongedømmet delt i to kongestyrer, Jylland med kong Knud Magnusson mot Sjælland og Skåne med kong Svein Eriksson.
Kort etter kom det til åpen strid. Erkebiskop Eskil av Lund byttet side mellom kongene, fra kong Svein til kong Knud. Dermed ble han tatt til fange av kong Svein. Knud, som var kommet til Skåne for å slutte seg til erkebispen, vendte om og herjet på Sjælland. Etter at kong Svein klarte å få et forlik med den egenrådige erkebispen, seilte kong Svein og hans hær over Øresund. I året 1146 (eller 1147) vant Svein slaget ved Slangerup. Seieren på Sjælland førte til forhandlinger mellom de to kongene, og de ble enige om forberedelsen av et korstog mot hedningene vest i Østersjøen.
Korstoget i 1147 ble en fiasko. De to kongene var mistenksomme mot hverandre og styrkene deres bar for mye fiendskap mellom seg til å støtte hverandre under angrep. Krigen mellom kong Svein og kong Knud ble gjenopptatt etter en lokal strid om hertugdømmet Slesvig i årene fram til 1150. Svein utnevnte Valdemar Knudsson til hertug over Slesvig. Valdemar Knudsson måtte straks ta opp kampen med kong Knuds egen hertugkandidat, Knud Henriksen. Striden ledet til en intervensjon fra Holstens side.