Vincenzo Nibali (; født 1984) er en italiensk tidligere profesjonell landeveissyklist, som konkurrerte som profesjonell fra 2005 til 2022. Han er en av syv syklister som har vunnet alle tre av sykkelrittets Grand Tours i karrieren – etter å ha vunnet Vuelta a España 2010, Giro d'Italia 2013, Tour de France 2014 og Giro d'Italia 2016 .
Født nær Messinastredet, kallenavnet hans er " haien fra Messina ". Hans første store seier kom på GP Ouest–France i 2006, et UCI ProTour- arrangement. Eksperter som Michele Bartoli har imidlertid sagt at Nibali er best egnet til å konkurrere i flerdagersritt. Han er en meget dyktig utforkjører og sykkelfører, veldig god klatrer og god temprytter. Nibali er en allrounder, og regnes som en av de sterkeste etapperytterne i sin tid, etter å ha vunnet Tirreno–Adriatico ( 2012 og 2013 ), Giro del Trentino ( 2008 og 2013 ) og 2016 Tour of Oman .
Nibali er mest kjent for sine Grand Tour-prestasjoner – og endte på pallen ved elleve anledninger – men han har vist seg å være en sterk utfordrer også i klassiske sykkelritt, etter å ha vunnet det italienske mesterskapet i 2014 og 2015, GP i 2006 Ouest–Frankrike og tre seiere i sykkelsportens gjeveste endagsritt kalt " monumenter " for : Giro di Lombardia i 2015 og 2017, og 2018 Milano–San Remo . Han har også oppnådd pallplasser i Liège–Bastogne–Liège og tidligere utgaver av Milan–San Remo .
Tidlig liv og karriere Vincenzo Nibali ble født 14. november 1984 i Messina på Sicilia, sønn av Salvatore og Giovanna. For å bli syklist forlot han hjembyen Messina og flyttet til Toscana i en alder av seksten. I ti måneder av året bodde han i huset til sin tidligere sportsdirektør, Carlo Franceschi, i Mastromarco, nær Lamporecchio. Nibali endte på tredjeplass ved UCI World Junior Time Trial Championships i 2002 og også tredje ved UCI World Under-23 Time Trial Championships i 2004.
Karriere Liquigas (2006–2012) 2006–2008 Etter å ha blitt profesjonell i 2005 med Fassa Bortolo, signerte Nibali med Liquigas i 2006. Det året vant han den franske klassikeren GP Ouest – Frankrike i en alder av 21 år. Han endte også på andreplass totalt av Settimana Internazionale di Coppi e Bartali med 2.1 rangering, og tok seieren på den første etappen. I 2007 syklet Nibali Giro d'Italia for første gang og endte på 19. plass sammenlagt. I 2008 endte Nibali på 10. plass i Liège–Bastogne–Liège, og oppnådde også en 11. plass i Giro d'Italia og en 20. plass i Tour de France . venstre|miniatyr| Nibali endte på sjette plass sammenlagt i Tour de France 2009 I 2009 noterte Nibali en seier i Giro dell'Appennino hvor han angrep nesten fra mål for å vinne solo. En annen seier i 2009 var Gran Premio Città di Camaiore . Han ble nummer seks sammenlagt i Tour of California og niende sammenlagt i Tour of the Baskerland, før han delte ledelsen av Liquigas i Tour de France med Roman Kreuziger . Nibali viste seg å være den sterkeste av de to og endte på en syvende plass totalt, deretter hans beste plassering i en grand tour. miniatyr| Nibali iført ledertrøya på Vuelta a España 2010 . Nibali vant løpet sammenlagt, og tok sin første Grand Tour generelle klassifiseringsseier. Nibali begynte 2010 i god form ved å komme på førsteplass sammenlagt i Tour de San Luis . Han var et tilskudd i siste øyeblikk til Liquigas' Giro d'Italia -lag etter Franco Pellizottis tilbaketrekning i siste øyeblikk på grunn av uregelmessigheter i blodpasset. Nibali hadde på seg Maglia Rosa etter at Liquigas–Doimo teamet hans vant etappe fire lagtidsforsøk, senere vant den 14. etappen og etter noen god klatring gjennom resten av løpet klarte han å fullføre på pallen og ble nummer tre bak lagkameraten Ivan Basso og David Arroyo . I juni vant Nibali Tour of Slovenia . Senere i sesongen vant Nibali Trofeo Melinda . Nibali vant Vuelta a España uten å vinne en etappe, takket være jevne høye plasseringer på toppetappeavslutninger og løpets to tidsprøver. Han hadde arvet løpsledelsen etter at Igor Antón ble tvunget til å forlate etter å ha krasjet på etappe 14. Selv om han mistet den til Joaquim Rodríguez, fikk han den senere tilbake på den siste tidsprøven. Dette markerte hans første grand tour-seier.
2011 Nibali begynte 2011 med solid form, og tok 5. totalt i Tirreno–Adriatico . Han likte også en solid klassikersesong, med 8. plass i Milano–Sanremo og 8. plass i Liège–Bastogne–Liège . Nibali var en av favorittene til Giro d'Italia, med Ivan Basso som ikke syklet, noe som ga ham eneledelsen for Liquigas. Selv om han deltok i løpet som en stor favoritt, kunne han ikke matche Alberto Contador gjennom store deler av fjellene. Han klarte likevel å holde seg i topp tre gjennom store deler av løpet. Han endte på tredjeplass sammenlagt bak Alberto Contador og Michele Scarponi, med Nibali og Scarponi som kjempet om andreplass i den siste uken da det ble tydelig at gapet til Contador var for stort (Contador ble senere fratatt tittelen, og flyttet Nibali opp til andreplass).
Nibali var også leder for Liquigas ved Vuelta a España . På etappe seks orkestrerte Liquigas en flukt på nedstigningen til Córdoba, men en feilkommunikasjon førte til at Nibali endte på fjerdeplass, og klarte ikke å ta noen bonussekunder. Han rykket til tredje totalt på etappe 11, bak Sky-duoen Bradley Wiggins og Chris Froome . I løpet av de neste etappene begynte Nibali å ta ledelsen til Wiggins ved å ta tidsbonuser fra spurter. Etappe 14 så imidlertid at Nibali sprakk på den siste stigningen, noe som satte ham ut av kampen om en pallplassering. Han ble nummer sju sammenlagt.
2012 Nibali begynte 2012-kampanjen med andreplass sammenlagt i Tour of Oman, ett sekund bak Peter Velits, og vant dronningetappen. Nibali endte først sammenlagt i Tirreno – Adriatico etter å ha vunnet etappe fem. Han vant også poengklassifiseringen. I mars endte Nibali på tredjeplass i Milano–Sanremo, hans første pallplassering i et monument.
På Liège–Bastogne–Liège brøt han bort solo da han angrep på nedstigningen av Cote de la Roche aux Faucons og slapp sine viktigste utfordrere med igjen, men han ble passert av Maxim Iglinsky ( Astana ) i sikte av den siste kilometeren. Han holdt på til andreplass. venstre|miniatyr| Nibali på Tour de France 2012 Nibali valgte å fokusere oppmerksomheten på Tour de France, og hoppet over Giro d'Italia for å forberede seg. Etter en solid første uke, endte Nibali på fjerde plass på den første toppturen på etappe sju for å heve seg til tredjeplass i totalstillingen, seksten sekunder bak lederen Wiggins og seks bak den forsvarende mesteren Cadel Evans . Imidlertid slapp Nibali inn over to minutter til Wiggins i tidsprøven på etappe ni, hvor han ble nummer åtte, og raste til fjerde på GC, bak Team Sky Froome. På etappe ti angrep Nibali på nedstigningen av Col du Grand Colombier og koblet opp med lagkamerat Peter Sagan, men paret ble fanget opp av Team Sky-ledet peloton. Nibali gikk til angrep igjen på den påfølgende etappen, som avsluttet med en stigning til La Toussuire, og la tid til Wiggins og Froome, bare for at paret skulle dra seg tilbake til Nibali, selv om han rykket opp til tredje sammenlagt etter at Evans tapte tid. Han angrep igjen på etappe 16 på Col de Peyresourde med bare Wiggins og Froome i stand til å jage. De fanget ham før toppen; Nibali akselererte igjen, men Wiggins tettet gapet og de tre avsluttet sammen. Nibali tapte tid til Wiggins og Froome den påfølgende etappen, nok en fjelletappe, denne gangen med en toppavslutning og to etapper senere i den siste individuelle tidsforsøket som Wiggins vant. Nibali endte på tredjeplass, den eneste rytteren som kom i mål innen ti minutter etter Wiggins og Froome.
Astana (2013–2016) Nibali forlot Liquigas–Cannondale på slutten av 2012-sesongen, og ble med Astana på en toårskontrakt fra 2013-sesongen og utover. Avtalen er rapportert å være en kontrakt på €3 millioner per år.
2013 Nibali startet sin 2013-sesong i god form og endte på 7. plass i Tour of Oman og vant Tirreno–Adriatico . I sistnevnte løp tok han ledertrøya av Froomes skuldre i etappe 6, hvor han slapp unna med Peter Sagan og Joaquim Rodríguez på en kort stigning med en gradient på 30 %. Han holdt unna Froome i den siste tidskjøringen. I april vant han Giro del Trentino på siste etappe med en fjelltopp. Han tok ledelsen fra Maxime Bouet, som hadde vært totalleder siden andre etappe. Nibali stakk av på den siste klatringen i Hors-kategorien, og distanserte rivalene Mauro Santambrogio og Wiggins, som hadde et mekanisk problem, og vant etappen på soloviser. miniatyr| Nibali iført lederens rosa trøye på siste etappe av Giro d'Italia 2013 Nibali og Wiggins kom inn i Giro d'Italia som de to favorittene til sammenlagtseier. Nibali tok lederens rosa trøye ( ) på etappe åtte etter å ha endt på fjerde plass i tidsprøven vunnet av Alex Dowsett, og innrømmet bare 11 sekunder til Wiggins. På etappe ti, den første fjelltoppen, endte Nibali på tredjeplass bak Rigoberto Urán for å øke ledelsen over andreplasserte Evans til 41 sekunder. Resten av løpet ble sterkt preget av dårlige værforhold. Nibali la mer tid til sine rivaler på etappe 14, og avsluttet på Monte Jafferau, da han og Mauro Santambrogio syklet avgårde under iskalde forhold, med Nibali som lot Santambrogio ta etappeseieren; etter diskvalifikasjonen av Santambrogio, på grunn av en positiv test for EPO, ble etappeseieren tildelt Nibali med tilbakevirkende kraft. Nibali vant etappe 18, en fjelltidsforsøk, med 58 sekunder fra Samuel Sánchez, for å utvide ledelsen over Evans og Urán til over fire minutter. Den påfølgende etappen, planlagt å være dronningetappen i løpet, måtte avlyses på grunn av snø. Etappe 20, den siste fjelletappen, så også tung snø, da Nibali angrep på den siste stigningen til Tre Cime di Lavaredo for å vinne etappen med 17 sekunder fra Fabio Duarte, med Urán ytterligere to sekunder tilbake. Nibali tok også ledelsen i poengklassifiseringen. Nibali forhandlet seg trygt frem den siste etappen til Brescia for å vinne Giroen med fire minutter og 43 sekunder over Urán, hans andre Grand Tour sammenlagtseier. Men da Mark Cavendish samlet alle mellomsprintene før han vant siste etappe, endte Nibali på andreplass etter Cavendish i poengklassifiseringen.
På Vuelta var Nibali irritert på om han skulle jage den røde trøya for å spille inn sin andre store turné i 2013 eller reservere energien til verdensmesterskapet som skulle holdes bare uker senere i hans adopterte Toscana. Han tok løpsledelsen på etappe 4, selv om han mistet den på etappe 8, og klarte å gjenvinne den på etappe 11, en tidsprøve. Han syklet bra hele veien iført den røde trøya i flere etapper og opprettholdt ledelsen gjennom store deler av løpet. Nibali har nå brukt ledertrøyen mer enn noen annen italiener i Vueltaens historie. Han mistet løpsledelsen på etappe 19 til Chris Horner . Han angrep Horner mange ganger under den siste fjelletappen på den bratte Angliru, men han sprakk til slutt og endte på 4. plass på den etappen. Han ble nummer to sammenlagt i den generelle klassifiseringen.
2014 venstre|miniatyr| Nibali iført den gule trøya på Tour de France 2014 Etter å ha vunnet Giroen i 2013, ble Tour de France hovedmålet for Nibalis 2014-sesong. Gjennom store deler av sesongen før Touren viste Nibali rolig form før Touren uten seire i løpet og høye avslutninger. Han ble også kritisert av italiensk presse etter et skuffende Critérium du Dauphiné . 28. juni ble Nibali den italienske mester i 2014 med sin første seier for året i det nasjonale mesterskapet i landeveisløp, basert på ruten til Trofeo Melinda.